Glasiale elvesletter og elvedelta
Vid glasial elveslette i fronten av innlandsis. Foto: Winfried Dallmann / Norsk Polarinstitutt
Hvor elvesletter kommer ut av en dal og møter kysten, kan det utvikle seg et elvedelta. Foto: Winfried Dallmann / Norsk Polarinstitutt
På deler av elvesletter og -deltaer som har vært tørr i lang tid danner seg jordsmonn og vegetasjon. Denne kan etter hvert slå seg ned på store arealer.
Moreneformer
a) Pushmorene. Foto: Otto Salvigsen / Norsk Polarinstitutt
b) Iskjernemorene. Foto: Otto Salvigsen / Norsk Polarinstitutt
c) Sidemorener og midtmorener. Foto: Winfried Dallmann / Norsk Polarinstitutt
d) Midtmorener. Foto: Winfried Dallmann / Norsk Polarinstitutt
e) Midtmorener. Foto: Winfried Dallmann / Norsk Polarinstitutt
f) Bunnmorene. Foto: Winfried Dallmann / Norsk Polarinstitutt
g) Pushmorene / Bunnmorene: Morenemateriale ligger igjen langs bakken etter at isen er smeltet bort. Landoverflaten er uregelmessig, mer eller mindre kupert, og har ofte mange små vann og gjørmehull og elveleier. Foto: Winfried Dallmann / Norsk Polarinstitutt
Morene er et samlebegrep for usortert erosjonsmateriale som er avsatt av en isbre. Morene inneholder en blanding av alle partikkelstørrelser fra leire opp til stor blokker. Avhengig av hvor ved isbreen morenen avsettes, vil det dannes forskjellige landformer. I arktiske strøk har de fleste av dem iskjerner.
Endemorener er hopet opp og skjøvet frem av brefronten og ligger som voller foran isbreen. Ved smale dalbreer har de gjerne halvmåneform, sett fra oven. Det kan ligge flere drag med endemorener foran en brefront som gjenspeiler forskjellige mindre fremstøt under tilbaketrekningen av en isbre (pushmorene, bilde a, g).
Sidemorener (bilde c) er drag av morenemateriale som skyves ut til siden av en bre. De ligger som langstrakte høydedrag mellom isen og fjellsiden.
Midtmorener (bilde c, d, e) dannes mellom to isstrømmer, når to isbreer kommer sammen, eller bak en hindring. Når isen er borte, ligger de gjerne igjen i form av lange, tynne høydedrag.
Bunnmorene (bilde f) er morenemateriale som ligger igjen langs bakken etter at isen er smeltet bort. Den har en uregelmessig, mer eller mindre kupert landoverflate, ofte med mange små vann og gjørmehull og elveleier (bilde g).
Morener på Svalbard har ofte en kjerne av forholdsvis ren is (iskjernemorene, bilde b).
Pingoer
Pingoer er avrundete koller, mest på sletter og dalbunner, fra noen få til over 40 m høyde. De har en iskjerne og dannes hvor vann under trykk trenger gjennom hull eller sprekker i permafrosten.
Foto: Winfried Dallmann / Norsk Polarinstitutt
Foto: Winfried Dallmann / Norsk Polarinstitutt
Foto: Winfried Dallmann / Norsk Polarinstitutt
Alt etter hvor pingoen er dannet, kan det være sand, grus, jordsmonn eller sammenhengende bergartslag på overflaten. Det kan tre ut vann fra kilder på pingoer, eller fra et nettverk av sprekker i permafrosten.
På Svalbard opptrer pingoer enkeltvis i mange daler nær kysten og på strandsletter fra nord til sør, men større ansamlinger er bare vanlige i de store dalene i sentrale Spitsbergen som har et mildere klima (Adventdalen, Reindalen, Kjellstrømdalen).
Polygonmark
Polygonmark er et samlebegrep for overflatestrukturer i løsmasse med geometriske mønstre. Strukturene dannes ved frysing og tining av de øverste lagene i permafrosten.
Polygonmark. Foto: Winfried Dallmann / Norsk Polarinstitutt
Polygonmark. Foto: Winfried Dallmann / Norsk Polarinstitutt
Polygonmark. Foto: Winfried Dallmann / Norsk Polarinstitutt
Polygonmark. Foto: Winfried Dallmann / Norsk Polarinstitutt
Polygonmark. Foto: Winfried Dallmann / Norsk Polarinstitutt
Polygonmark. Foto: Otto Salvigsen / Norsk Polarinstitutt
Ved sammentrekning av isen oppstår det sprekker som så fylles med vann som igjen fryser og utvider seg. Ved frysing utvides isen og bulker opp overflaten.
Ideelt vil bulkene ha sirkulær til sekskantet form for å utnytte arealet best. Inhomogeniteter i løsmassen sørger for avvik fra denne formen. I hellende terreng vil strukturene bli avlange. I sterkt hellende terreng oppstår det ofte et stripemønster.
Jo større stein som ligger i permafrosten, desto fortere ledes varme inn eller ut av undergrunnen og sørger for forskjellige frysnings- og tiningshastighet i avhengighet av partiklenes størrelse. Dette bevirker etter hvert at materialet sorteres etter størrelse og heves ut av undergrunnen.
I avhengighet av disse faktorene dannes steinsirkler (steinringer), steinpolygoner, steinstriper, eller usorterte polygonale eller stripete sprekkemønstre i bakken. Vegetasjonen tilpasser seg gjerne og fremtoner mønstrene.
Iskilepolygoner er store polygonale strukturer (10–80 m) som best synes fra langt hold – fra en høyde eller fra fly.
Slamstrømmer
Slamstrømmer utløses mest i øvre, helst bratte deler av fjellsidene, hvor smeltevannet eller vann etter sterkt nedbør få leirrike bergartslag til å svulme opp slik at de – samt de overliggende lagene – blir ustabile og raser ut.
Slamstrømmer. Foto: Winfried Dallmann / Norsk Polarinstitutt
Slamstrømmer. Foto: Winfried Dallmann / Norsk Polarinstitutt
Jo større høydeforskjellen og jo brattere skrenten, desto fortere skjer utrasningen. Det er målt hastigheter opp til 180 km/t på dalbunnen under fjellskrenten. Det har skjedd dødsulykker under slike utrasninger.
Slamstrømmene beveger seg langs skar eller søkk. Steiner av alle størrelser opp til store blokker flyter i vannmettet leire. De større steinene blir skjøvet ut til siden hvor de etter hvert danner voller, mens det finkornete materialet flyter videre i en kanal i midten. Det er ikke mulig å gå over en nydannet slamstrømavsetning før det har gått noen dager og leiren har satt seg.
Steinbreer
Steinbreer dannes gjerne i rasvifter (talus) under bratte fjellsider. Det usorterte rasmateriale som består av sand, leire og steiner, er frossent pga. permafrosten.
Steinbre. Foto: Otto Salvigsen / Norsk Polarinstitutt
Steinbre. Foto: Winfried Dallmann / Norsk Polarinstitutt
Som ved dannelsen av polygonmark skjer det sorteringsprosesser i permafrosten, og det kan dannes lag i permafrosten, som ikke lenger støttes av steiner som ligger borti hverandre. Da vil isen begynne å flyte nedover skrenten som i en isbre og ta med seg steinmaterialet.
Bevegelsene skjer med noen centimeter i året. Etter hvert dannes en typisk tungeform form med en buet overflate, en liten forsenkning øverst i spissen, og en steil front.
De største steinbreene på Svalbard finnes på Prins Karls Forland med fronthøyder opp til 50 m.