Fjellreven vandret via havisen fra Svalbard i Europa til Canada i Nord-Amerika i et tempo ingen forskere tidligere har dokumentert.
Forskerne gjorde store øyne da de studerte satellittsporingen til den unge fjellrevtispa på Svalbard. Sporingen viste at reven forlot Spitsbergen, den største øya på Svalbard, den 26. mars i fjor. Etter 21 dager og 1 512 km ute på havisen gikk den i land på Grønland 16. april 2018.
– Vi trodde ikke det var sant. Kunne det hende at reven var funnet død, halsbåndet tatt av og nå befant seg om bord i en båt? Men nei, det er jo ingen båter som går så langt oppe i isen. Så vi måtte bare følge med og se hva reven gjorde videre, forteller fjellrevforsker Eva Fuglei fra Norsk Polarinstitutt,
Fuglei har sammen med forsker Arnaud Tarroux fra Norsk institutt for naturforskning (NINA) utført studien som har ført til artikkelen «Arctic fox dispersal from Svalbard to Canada: one female’s long run across sea ice», som nylig ble publisert i Norsk Polarinstitutt sitt tidsskrift Polar Research.
Historisk spurtferd over is og bre
Men fjellrevtispa fortsatte å overraske forskerne. Hun stoppet ikke på Grønland, men fortsatte ferden helt til Ellesmere Island i Canada. Da hadde den unge revetispa tilbakelagt 3 506 kilometer på 76 dager fra den forlot Spitsbergen, med god hjelp av havis og isbreer som transportåre.
I luftlinje er det 1 789 kilometer fra 14. Julibreen i Krossfjorden på vestkysten av Spitsbergen, hvor reven ble fanget og påsatt satellitthalsbånd av forskerne, til Ellesmere Island i Canada. Legger vi på distansen den gikk fra 14. Julibreen den 1. mars 2018 og til den forlot Spitsbergen, så har den gått enda lengre, hele 4 415 km i løpet av fire måneder.
Dette er den første dokumentasjonen som viser i detalj at en fjellrev har vandret mellom ulike kontinenter og økosystemer i Arktis, og en av de lengste vandringene noen gang dokumentert for en fjellrev på så kort tid. Og det er den første dokumenterte fjellrevvandringen fra Svalbard til Canada.
Brukte isen som bro
Den langveisfarende reven hadde også en imponerende høy hastighet. Ferden gikk først over lange strekk med havis i Polhavet og deretter over isbreer på Grønland med en snittfart på ca. 46 kilometer i døgnet. Den høyeste hastigheten hadde hun over innlandsisen nord på Grønland hvor hun tilbakela imponerende 155 kilometer i døgnet. Dette er den raskeste hastigheten registrert hos fjellrev noensinne, sier Fuglei.
Den nordligste posisjonen på sin vandring hadde tispa ute i isen i polhavet på om lag 84°N.
Svalbardreven hadde høyest hastighet over breisen på Grønland, men hun hadde også bra snittfart mens hun gikk på havisen, noe som kan tyde på at hun benyttet isen som «transportmiddel».
Reven tok seg også to lengre pauser i farta. Forskerne tror det kan være flere grunner til disse stoppene.
– Polisen kan være ugjestmild og krevende å finne mat i for en rev. Men polisen er også dynamisk med store og små råker som åpner og lukker seg i løpet av noen dager, og i tilknytning til disse kan det finnes mat, for eksempel sjøfugl. Råkene kan ha vært så store at hun ikke har kommet over dem før etter noen dager. Reven kan også ha kommet ut for snøstorm og latt seg snø ned i påvente av bedre vær, forklarer Fuglei.
Elvestuen: – Vi må kutte utslipp for å hindre at sjøisen smelter
Isen, både på land og til havs, har vært helt avgjørende for at reven kunne ta denne lange ferden mellom kontinentene.
Havisen spiller en nøkkelrolle for at fjellrev skal vandre mellom områder, møte andre bestander og finne mat, understreker Fuglei.
Men i takt med varmere globalt klima har havisen krympet i Arktis, noe som kan få alvorlige følger for dyrelivet. Havis har tradisjonelt vært en viktig plattform for flere arters jakt etter mat. Fjellrev følger for eksempel etter isbjørn og spiser restene av sel som bjørnen fanger på isen. Det er mye som henger sammen.
– Dette er nok et eksempel på hvor viktig sjøisen er for dyrelivet i Arktis. Oppvarmingen i nord skjer skremmende fort. Vi må kutte utslipp raskt for å hindre at sjøisen forsvinner helt sommerstid, sier klima- og miljøminister Ola Elvestuen.
– Når sjøisen minker så raskt som den gjør rundt Svalbard, må vi beskytte artene og økosystemene ekstra godt mot andre miljøbelastninger, som forstyrrelser, naturinngrep og forurensning. Dette er et viktig hensyn i miljøvernarbeidet både på Svalbard og i havområdene rundt, sier Elvestuen.
Svalbard-reven kan bli isolert
Et vanlig kjennetegn til fjellrevbestander over hele Arktis er at det finnes veldig få helt isolerte bestander, og de mest isolerte lever på små øyer i Beringstredet og på Island. Disse øyene var tidligere omkranset av havis, men varmere klima har ført til at disse revene mistet kontakten med andre fjellrevbestander fordi havisen ble borte. Det samme kan skje i andre områder av Arktis.
Hvis havisen forsvinner, vil fjellreven på Svalbard bli isolert, sier Eva Fuglei.
Hun viser til fjellrevene på Jan Mayen som med årene er blitt isolerte, på grunn av mangel på havis.
– Etter at fjellrevene på Jan Mayen ble utryddet av jakt på 1900-tallet har det ikke vært noen naturlige innvandringer av fjellrev dit på grunn av minkende havis.
Mer utholdende enn isbjørn
Men tilbake til vår langveisfarende fjellrevtispe fra Svalbard: Vandringen hennes over isen imponerer også isbjørnforskere. Selv isbjørnen, som noen omtaler som kongen av Arktis, ville nok ikke maktet en lignende ferd, tror isbjørnforsker Jon Aars ved Norsk Polarinstitutt.
– Isbjørn holder sjelden mer enn tre km i timen over lengre tid, og selv om isbjørnen er sett på som en marin art er det sjelden man ser vandringer tilsvarende den som denne fjellreven utførte. Selv isbjørn fra Svalbard vandrer ikke ofte lengre enn til Frans Josefs Land i øst eller Øst-Grønland i vest, sier Aars.
Må endre økosystem i Canada
Vel fremme i Ellesmere Island i Canada er det sannsynlig at revetispa må endre kostholdet. I Ellesmere Island er nemlig lemen hovedføden for fjellrevene.
– Revetispa vår må skifte til et helt nytt økosystem i Ellesmere Island i Canada enn den hun forlot på Svalbard, sier Eva Fuglei.
Fjellrev på Svalbard tilhører nemlig økotypen «kystrev», som betyr at de lever i områder uten særlig tilgang til smågnagere og de finner maten i det marine miljøet, i motsetning til økotypen «lemenrev» som lever på fastlandet og livnærer seg av lemen.
Hva driver «kystrevene» ut på lange vandringer ?
Eva Fuglei synes det er interessant og viktig at det nå er dokumentert at «kystrev» kan sette ut på lange vandringer. Tradisjonelt er det «lemenrev» som pleier å vandre langt.
Bestanden av lemen går i sykluser, med tre til fire år mellom hver topp. Etter en lemenkræsj er det mange rever som konkurrerer om lite mat, noe som trigger utvandring for å lete etter mat andre steder. Men lange vandringer kan også ha endre årsaker enn matmangel. Dette er grunnen til at det er viktig å dokumentere denne lange vandringen til en «kystrev» fra Svalbard hvor det ikke finnes lemen.
Fjellrevtispa som foretok denne eksepsjonelle vandringen er en del av en større studie i regi av blant annet Klimaøkologisk Observasjonssystem for Arktisk Tundra (COAT) hvor forskerne har som mål å undersøke hvordan fjellrev på Svalbard bruker leveområdene sine gjennom året. Men lite ante forskerne da de satte i gang med satellittmerkingen i 2012 at en av de i alt 54 revene skulle legge ut på en historisk spurtferd over Arktis…
Hvordan det går videre med vår historiske revtispes videre liv får vi ikke vite, siden satellittsenderen sluttet å virke 6. februar i år.
Les artikkelen Arctic fox dispersal from Svalbard to Canada: one female’s long run across sea ice i Polar Research.