Nordenskiöld Land ble tatt i bruk som stedsnavn i 1896, og er dermed blant de navnene som har sitt opphav fra tiden før Norge fikk suverenitet over øygruppa.
Det var en svensk geolog ved navn Gerhart Jakob De Geer som først introduserte begrepet «land» på sine kart over Svalbard. Etter å ha deltatt på ulike kartleggingsekspedisjoner utga han flere kart fra de sentrale og nordlige delene av Spitsbergen i årene fra 1910 til 1923.
De Geer bidro til å modernisere kartleggingen på Svalbard, og ikke minst bidro han til et mer systematisert navneverk. Ved å dele Spitsbergen inn i mindre, naturlig avgrensede distrikter med egne navn, fikk man et utgangspunkt for videre, mer detaljert navnsetting.
De Geer foretrakk også å plassere navn i grupper med et felles tema, og navnene skulle være korte og velklingende slik at de ikke ble forenklet i bruk. Da Norge fikk suvereniteten over Svalbard, ble mange av de Geers prinsipper videreført og danner grunnlag for det navneverket vi har i dag. De Geer innførte navn som Oscar II Land, Dickson Land, Heer Land, og altså: Nordenskiöld Land.
Nordenskiöld Land
Nordenskiöld Land er ca 3500 km² stort og utgjør ca. en tiendedel av øya Spitsbergen på Svalbard. Området er på størrelse med Nordreisa kommune, den niende største kommunen i Norge, dermed kan vi fastslå at det har en betydelig arealmessig utstrekning.
Nordenskiöld Land avgrenses av Isfjorden i nord og Bellsund med Van Mijenfjorden i sør. Bosettingene Longyearbyen, Barentsburg og Sveagruva ligger alle innenfor dette landarealet.
Kart: Norsk Polarinstitutt
Adolf Erik Nordenskiöld
Adolf Erik Nordenskiöld (1832–1901), svensk polarforsker. Foto: Norsk Polarinstitutt
Og hvem var så Nordenskiöld? Adolf Erik Nordenskiöld var født i Helsingfors i 1832, men levde mesteparten av sitt liv i Sverige. Han var professor, geolog og polarforsker.
Nordenskiöld er mest kjent som den første til å seile gjennom Nordøstpassasjen. Å kunne seile mot nordøst for å komme til Det fjerne østen hadde vært et mål for mange polarferder helt siden Willem Barents’ ferd i 1596 da han oppdaget Svalbard. Nordenskiölds reise østover med «Vega» varte i nesten to år og mannskapet ble storslagent tatt imot i Stockholm i april 1880, etter å ha seilt rundt hele Det eurasiske kontinentet. Nordenskiöld fikk adelstittelen baron av Sveriges kong Oscar II som følge av bragden.
Før ferden med «Vega» hadde Nordenskiöld mye av sin polarerfaring fra ekspedisjoner til Svalbard. Han var første gang på Svalbard i 1858, og senere ledet han flere egne ekspedisjoner dit på 1860- og 1870-tallet. Formålet med ekspedisjonene var både gradnettsmålinger, landkartlegging og geologisk kartlegging. Nordenskiöld utforsket også hav- og isforholdene i nord, og i 1868 seilte han opp til 81° 42’ nord med dampskipet «Sophia». Ingen hadde tidligere seilt så langt nord, og Nordenskiöld konkluderte etter turen med at det på grunn av isforholdene ikke var mulig å seile i åpent farvann fram til Nordpolen.
Nordenskiöld (og Otto Torell) utga flere kart etter sine opphold på Svalbard. Disse kartene satte en ny standard for nøyaktighet og pålitelighet i datidens kartlegging, i motsetning til eldre kart hvor avstander og størrelser ikke hadde kunnet måles. Gjennom Nordenskiöld har vi fått mange stedsnavn som vi i dag kjenner i norsk utgave, for eksempel Gåsøyane, Lilliehöökfjorden, Dicksonfjorden, Kapp Boheman, Heerodden, Agardhbukta og Wahlbergøya.
Kilder
- Norwegian Polar Institute: The Place Names of Svalbard, Rapportserie nr. 122, 2003
- Arvid Moberg: Svalbards sønner, norsk utgave 1960
- Stedsnavn i norske polarområder
- Polarhistorie.no
- Biografiakeskus
