Mye av Polarinstituttets forskning foregår fra skip i havisen hvor isbjørnen lever og jakter. Da er det viktig at det skjer på en måte som sikrer både isbjørn og folk.
Alle mann på dekk når isbjørnen nærmer seg skipet, mange utrustet med kamera. Foto: Ann Kristin Balto/Norsk Polarinstitutt.
En båt som ligger i ro stresser ikke isbjørnen. De er nysgjerrige og kommer gjerne bort for å undersøke nærmere. Dette er vanligvis en trygg måte å møte isbjørn. Men i det øyeblikket vi setter foten på isen er situasjonen en annen. Ved forskning på havis blir grupper med forskere og personell satt på isen for å samle data om istykkelse, isalger, plast i is, smeltedammer, albedoeffekt osv. Da må de sikres på ulikt vis. Hvis det er snakk om mange ulike grupper som blir spredt utover isen, har en person på brua på skipet ansvar for alle gruppene. Hver gruppe på isen har egen isbjørnvakt med gjennomført isbjørnkurs. Vakten på isen bærer alltid signalpistol med knallskudd, i tillegg til kraftig rifle, kikkert og VHF.
Et sikkert møte med isbjørn på dekket av forskningsskipet Lance. Foto. Mar Fernandez Mendez/Norsk Polarinstitutt.
Opplæring = trygghet
Alle som er på isen må kunne håndtere våpen hvis en situasjon skulle oppstå. Før hver feltsesong får ansatte tilbud om å delta på feltkurs, som inkluderer samband, førstehjelp, håndtering av lettbåt, navigasjon, sikring av leir og skytetrening, samt en innføring i isbjørnene adferd. De som ikke får tatt kurset i Tromsø, kan få skytetrening i Longyearbyen når de kommer dit. Det kreves årlig repetisjon av skytetreningen.
Skyteøvelse i forkant av tokt. Foto: Ann Kristin Balto/Norsk Polarinstitutt
Norsk Polarinstitutt tar det å bære våpen alvorlig. Det er aldri ladde våpen om bord i båt eller helikopter. Våpnene oppbevares i våpenskap og det er etablert gode rutiner for å sikre at ikke vådeskudd skal gå av.
Isbjørnvakt
Det velges et sted på isen hvor forskerne skal gjøre sine oppgaver, – en isstasjon (kan være et stort isflak, eller et område på fastisen). Isstasjonen bør være oversiktlig og uten skrugarder, og vær og siktforhold er avgjørende. Første og siste mann som går ut i gruppe på havisen skal være bevæpnet. Tykkelsen på isen sjekkes, der isen må være minimum 10 cm tykk for å kunne gås på, og med snøskuter eller tilsvarende tungt utstyr må isen være minst 30 cm tykk. Isen kan være i bevegelse, og må hele tiden vurderes.
Det kan være vanskelig å oppdage isbjørn som svømmer og dykker. Foto: Jon Aars/Norsk Polarinstitutt
Hvis det er skrugarder på isen, står gjerne isbjørnvakta på toppen og speider. Det er viktig å ikke fryse, for om vakta må holde seg i bevegelse for å holde varmen, så kan det gå utover speidinga. Det er ikke lett å oppdage en hvit bjørn i det snødekte landskapet, men erfarne folk ser fort en isbjørn på grunn av den gule fargen på pelsen. I is med mye skrugarder og råker (åpent vann), kan det være utfordrende å oppdage svømmende eller dykkende isbjørn på langt hold.
Det er mange vurderinger som skal tas når en isbjørn dukker opp, og den som bærer våpen må avgjøre når bjørnen skal skremmes, hvor nært bjørnen får komme, og hvor lenge bjørnen skal skremmes. Polarinstituttets første isbjørnforsker Thor Larsen ble overrasket av en isbjørn som plutselig sto på kloss hold, og med bare en revolver tilgjengelig lot han bjørnene kommer nær før han foretok seg noe. Den kom så nær at de så hverandre i øynene, men bjørnen virket ikke aggressiv, så i stedet for å skyte slo han den kraftig i snuten med revolveren, og brølte til bjørnen som fort sprang av gårde. Det å rope og lage lyd er effektivt, og våre sikkerhetsfolk sier at signalpistolen berger bjørn, mens rifla berger mennesker.
Etablering av isstasjon i Framstredet. Foto: Ann Kristin Balto/ Norsk Polarinstitutt
Evakuering
Hvis bjørnen blir oppdaget tidlig, dvs. langt unna, evakueres alle som er på isen. Som oftest har man tid til å få både folk og utstyr om bord i skipet. Isbjørnvaktene er trent på å forutsi situasjoner, og gjør alt for å unngå å stå ansikt til ansikt med bjørnen. Er det helikopter tilgjengelig, tar den gjerne et sveip over området forskere og personell skal ut i, for å sjekke om området er fritt for bjørn.
Som oftest blir utstyr tatt om bord ved evakuering, men hvis isen er mye i bevegelse, kan dyrt utstyr gå tapt, eller isbjørnen kan finne på å undersøke det nærmere. De er glad i gummi, og kan f.eks spise setet på en snøskuter som er forlatt eller kveste blåser som blir liggende. Ved et tilfelle var det lagt ut svarte søppelsekker som skulle indikere landingsstripe for fly. For isbjørnen som dukket opp minnet de kanskje om sel, men bjørnen gikk skuffet videre etter å ha revet i stykker mange av sekkene, og toktdeltagerne måtte rydde opp på isen.»
Kongelig overnatting på isen
Kronprins Haakon Magnus og kronprinsesse Mette-Marit på tur ut i teltet de skal overnatte i. Foto: Mats Granskog/ Norsk Polarinstitutt
I 2015 besøkte kronprinsparet forskningsskipet Lance som var innefrosset i isen nord for Svalbard. De kom med helikopter for å lære mer om klimaforskning og se hvordan forskerne jobber. Turen ble toppet med overnatting i telt på havisen, og da var det nødvendig med isbjørnvakter. Det var mye bevegelse i isen og skruing i området, noe som gjorde det utfordrende å følge med. To og to vakter gikk totimers skift, og kunne melde at ingen isbjørn nærmet seg. Et hjelpemiddel for å lokalisere isbjørn er å ta i bruk et varmesøkende kamera. Isbjørnen er imidlertid godt isolert og slipper ut lite varme, så i hovedsak er det snuten, øynene og potene som vil være synlige i kameraet.
Alltid bjørnen først
Som gjester i isbjørnens rike er det om å gjøre å alltid sikre bjørnen. Norsk Polarinstitutt tar ingen sjanser på isbjørnens vegne. God opplæring og sikkerhetsrutiner har blitt forbedret over årene, og så langt har vi unngått å ta livet av isbjørn i konfrontasjon på tokt eller feltarbeid.
