Forbanna kvalfangst! Den er medskyldig i at jeg sitter her på 21. døgnet

Det ser mørkt ut. Ikke bokstavelig. Jeg har fulgt med på webkameraene fra forskningsstasjonen Troll. Og der er det kvitt. Eller whiteout som det heter på flyspråket. Det har blåst en solid storm, med vindkast på langt over orkans styrke. Vinden har ristet slik i sledehytta til de som er ute i felt, at de måtte spille yatzy i en plastpose for ikke å miste terningene. Det lander ingen fly i slikt vær. Derfor sitter vi fortsatt her på hotellrommet i koronaisolasjon på Gardermoen – og har nettopp satt ned en komite som skal forberede julefeiringa.

Fra flyet tar av på Gardermoen går det fort et døgn før vi lander på Troll, og på grunn av fare for koronasmitte kan vi ikke gå ut av flyet ved eventuelle værforsinkelser. I tillegg må flyselskapet i forvegen ha sendt sørover et mannskap som kan bytte i Cape Town, for å ivareta kviletidsbestemmelsene. Før en slik operasjon kreves utvilsomt en entydig god værmelding. Jeg misunner ikke de som skal vurdere alle disse faktorene og si «kjør» – i denne uvanlige lavtrykkssesongen. I før-koronanes tid startet utflyginga til Troll fra Cape Town. Da var mange ting enklere – og en værforsinkelse må ha framstått som en vakker drøm sammenlignet med isolasjonen, restriksjonene og hotellromcateringen vi lever på.

Kvalfangstens ønske om anneksjon

Jeg forbannet kvalfangsten i tittelen. Den har selvsagt ingenting med koronaen å gjøre. Men hadde det ikke vært for kvalfangsten, hadde Norge ikke krevd et stort stykke land på andre sida av planeten. Og hadde ikke Norge hatt det territorialkravet, hadde vi neppe hatt en forskningsstasjon i Dronning Maud Land. Og endelig, for å fullføre dette litt søkte resonnementet: Hadde vi ikke hatt denne stasjonen, hadde jeg sannsynligvis planlagt jula sammen med familien i år, og ikke kohortvis på et hotellrom – i et skjenkestengt land.

I mellomkrigsårene hadde Norge suksess med landnåm i nord, ikke minst på Svalbard. Dette inspirerte nok kvalfangsten og norske polarentusiaster til å legge antarktiske landområder under den norske krona. Etter kombinerte kvalfangst- og forskningsekspedisjoner ble Bouvetøya annektert i 1928 og Peter I’s øy i 1931. Og i årene rundt 1930 kartla «Norvegia»-ekspedisjonene et stort område på det antarktiske fastlandet. Bakgrunnen for kvalfangstredernes anneksjonsønske kan forstås som en frykt for å bli utestengt fra fangstfelt i Sørishavet, men det må også forstås som et uttrykk for en norsk polarimperialistisk ambisjon i mellomkrigstida – hvor næring, politikk og vitenskap ofte fant hverandre.

«Norvegia» møter kvalkokeriet «Thorshammer» under sin omseiling av det antarktiske fastlandet i 1930–31. En av oppgavene for ekspedisjonen var å leite etter nye fangstfelt. De kartla samtidig Prinsesse Ragnhild Kyst i Dronning Maud Land. Foto: Norsk Polarinstitutt

Rett framfor nesa på nazi-Tyskland

Den relativt omfattende kartleggingen resulterte likevel ikke i en umiddelbar norsk anneksjon på det antarktiske fastlandet. Norske myndigheter turte ikke gjøre noe som kunne provosere det britiske imperiets dominans i sør. Det var først da Adolf Hoel, lederen for Norges Svalbard- og Ishavs-undersøkelser, tilfeldigvis oppdaget at en tysk ekspedisjon var på veg til Antarktis i desember 1938, at utenriksdepartement fikk det travelt. Frykten for at det nazistiske Tyskland skulle annektere området som nordmenn hadde kartlagt, førte til at Norge 14. januar 1939 erklærte at det området som vi i dag kjenner som Dronning Maud Land «blir dregen inn under norsk statsvelde».

Strategisk viktigere

Andre verdenskrig viste med all tydelighet hvor militært viktig Arktisk hadde blitt. Men også det fjerntliggende Antarktis hadde nå fått en helt ny strategisk betydning. Allerede i 1946 var USAs marine på veg til kontinentet med ekspedisjonen Operation Highjump – hvor over 4000 mann, 13 skip og en rekke fly deltok.

I kjølvannet av krigen etablerte det seg en klar militær oppfatning om at den som ville kontrollere verdenshavene, måtte kontrollere Antarktis. Under en ny storkonflikt kunne både Panamakanalen og Suezkanalen bli stengt, og skipstrafikken mellom verdensdelene måtte da gå sør for Afrika og Sør-Amerika – og ville komme innen rekkevidde for raketter, langtrekkende fly, ubåter og krigsskip med base i Antarktis. I tillegg så mange for seg at Antarktis, med sine enorme ubebodde områder, ville bli brukt for prøvesprengning av atombomber.

Sju land med territorialkrav

Det var i alt sju land som hadde anneksjonskrav i Antarktis. Disse var delvis overlappende, og kravene var på ingen måter allment anerkjente. USA og Sovjetunionen, som ikke hadde egne anneksjonskrav, bestridde alle andre lands krav. I 1948 foreslo USA en internasjonalisering av kontinentet. Men forslaget fant lite støtte hos kravslandene. Norske myndigheter var tydelige på at de ikke ville «gi avkall på den eksklusive suverenitet», som de mente var «folkerettslig vel fundert». Norge kunne derfor, «av nasjonale og politiske grunner», ikke gi fra seg «det som er norsk territorium». Videre mente regjeringa at det var en fordel at enkelte land hadde eksklusiv suverenitet over bestemte områder i Antarktisk: Det ville være «en spore for disse land til å drive vitenskapelig forskning der, til beste for hele verden.»

Det var i denne uklare politiske situasjonen at Norge ledet to store overvintringsekspedisjoner til Dronning Maud Land på 1950-tallet. Men fortellinga om disse spektakulære ferdene, og hvilken betydning de skulle få for den videre norske satsinga i sør, vil jeg vente med til senere blogginnlegg – som forhåpentligvis snart vil bli skrevet på den antarktiske isen.