Skammen ved å snu i tide

Det var et vanskelig valg. Jeg innrømmer det. Jeg hadde alt investert tre uker på å sitte på et hotellrom. Da jeg hoppet av, var alt bortkasta. En av karene på Troll, som ventet på å komme hjem til jul, brukte et interessant bilde på situasjonen: Det er som å sitte med en stor aksjeportefølje når kursen stuper. Skal du selge og begrense tapet? Eller skal du ha is i magen og vente til kursen stiger igjen? 22. desember så det ut som aksjene skulle fortsette å falle så lenge værvarslet kunne spå. Til over nyttår. Jeg dro derfor i nødbremsen. Og jeg kunne gjøre det, for jeg hadde ingen samfunnskritisk funksjon, som det heter i disse koronatider. Jeg skulle, tross alt, bare skrive ei bok om det som foregår på og rundt Troll. Og nettopp det var en tilleggsfaktor som bidro til avgjørelsen. Jo mer forsinket vi ble, jo mindre tid ble det igjen til å være med ut i felt og møte de jeg skal skrive om.

Polarhistoria er full av ventetid

«Trur du Amundsen hadde reist heim berre fordi han måtte sitte nokre dagar på eit varmt hotellrom med internett og mat levert på døra?» Stikket kom fra en kamerat som hørte jeg hadde forlatt Gardermoen. Spørsmålet er på sin plass, og oppsummerer på mange måter ironien i at jeg ikke tok noen ekstra dager med uviss venting og sosial og fysisk isolasjon – når jeg skal skrive om polfarere som brukte år av sine liv på å utforske jordas ytterpunkter.

Mine uker på Gardermoen kan fort framstå som en vits i et slikt perspektiv. Tenk for eksempel på de fire russiske fangstmennene som ufrivillig måtte overvintre på Svalbard i 1743, etter at skipet og resten av mannskapet hadde forlist. De fikk bare med seg ei rifle med 12 skudd, ei øks, en kniv og en kjele i land på Edgeøya. Etter godt og vel fem år døde en av karene av av skjørbuk. Året etter – altså etter seks år i isødet – ble de tre gjenlevende tilfeldigvis funnet og reddet av et russisk fartøy.

Og mange la fra kai med en klar forståelse at det de skulle i gang med ville ta tid. Fridtjof Nansen var utrustet for fem år da han seilte «Fram» ut i Polhavet i 1893. Ikke alle fikk god tid til å forberede seg mentalt på at de kom til å være lenge hjemmefra. Siste dag «Fram» lå i Tromsø, hastet Bernt Bentsen ombord klokka halv ni om morgenen for å snakke med Nansen. Halvannen time seinere seilte de nordover med Bentsen som en del av mannskapet. Nå gikk det riktignok bare drøye tre år før «Fram»-karene kunne hilse på sine kjære igjen. Nansen selv hadde forsøkt å ta snarvegen hjem – via Nordpolen. Det gikk ikke som planlagt, og han og Johansen fikk en særdeles monoton vinter i ei sjøllaga steinhytte på Frans Josefs Land.

Heller ikke Roald Amundsens menn var skvetne når det gjaldt tidsforbruk. Ekspedisjonen som alle trodde dro mot Polhavet i 1910, hadde en tidshorisont på inntil sju år. Og da Amundsen overraskende annonserte avstikkeren mot Sørpolen, skulle ekspedisjonen utvides med ytterlige et år – uten at noen av hans menn reiste hjem av den grunn. Nå ble imidlertid nordpolferden satt på vent. Til gjengjeld ble Amundsens «Maud»-ekspedisjon en langdrøy affære. Amundsen selv hoppet, for ikke å si fløy, av etter tre år. Men ekspedisjonens vitenskapelige leder, Harald Ulrik Sverdrup, holdt ut i hele sju år. Riktignok med et års pause i Seattle. Likefullt er Sverdrups jakt på havstrømmer en enestående vitenskapelig tålmodighetsprøve.

En standhaftig vitenskapshelt. Den senere verdensberømte havforskeren Harald Ulrik Sverdrup la grunnlaget for sin karriere ombord på «Maud» (1918–25). Sverdrup var direktør på Norsk Polarinstitutt fra 1948 til han døde i 1957. Foto: Norsk Polarinstitutt

Tålmodighet i Dronning Maud Land 

Det vil sprenge ethvert bloggformat å ta for seg hele lista over de som har brukt mye tid på å utforske polarområdene. For ikke å snakke om de som har sittet fast i tilsynelatende håpløse sitasjoner – som for eksempel Ernest Shackletons 22 menn som ventet på redningen i fire og en halv måned på Elefantøya i Antarktis.

Jeg må likevel trekke fram Sigurd Helle som var ekspedisjonslederen på «Norway Station», fra 1956-60. Planen var å ha to overvintringer i Dronning Maud Land under det Internasjonale Geofysiske året. Men storpolitikken ville det annerledes. De uklare spørsmålene om eierskapet i Antarktis, gjorde at norske styresmakter pent ba mannskapet fra Norsk Polarinstitutt om å ta nok en vinter på andre sida av kloden. Fire av de fjorten karene tok utfordringa. Ifølge de offisielle sakspapirene står det at Helle «godtar det nevnte tilbud med takk». Og ifølge den muntlige tradisjonen, skal han ha pustet lettet ut da telegrammet med spørsmålet kom. Helle, som var fra Hylestad i Setesdal, hadde vært så sjøsjuk på veg over Sørishavet, at han gladelig utsatte hjemreisa i et år.

En tålmodig setesdøl. Landmåler Sigurd Helle ledet «Norway-Station» ekspedisjonen (1956–1960). Dette var den første helnorske overvintringsekspedisjonen til Antarktis, siden Roald Amundsen. Helle var ansatt i polarinstituttet fra 1949 til han gikk av med pensjon i 1987. Foto: Norsk Polarinstitutt

Hvorom allting var: Da Helle omsider kom hjem og ble intervjuet av dagspressen, ga han på ingen måte uttrykk for at det hadde vært en tålmodighetsprøve. Nationen spurte om han ikke hadde savnet mye gjennom tre vintrer i en nedsnødd forskningsstasjon: «Nei, sakna vi noko? undras han. – Ja, eg sakna Bondeungdomslaget og fredagsmøta der.»

God tur!

Jeg tror leserne har tatt poenget. Jeg synes ikke tre uker på Gardermoen er noe å snakke om. Snarere tenker jeg stadig, for å være helt ærlig, på om det var riktig av meg å hoppe av. Særlig når jeg nå, andre juledag, ser at værmeldinga har snudd – og lover sol på Troll Airfield om noen dager.

Men nå er det for seint å snu. Jeg har vært ute i samfunnet – og tilfredsstiller ikke lenger protokollen som er satt for å unngå koronasmitte på verdens mest avsidesliggende kontinent. Jeg kan derfor ikke gjøre anna enn å ønske mine tålmodige karantenevenner på Gardermoen god tur – og et strålende opphold når dere omsider lander i Dronning Maud Land.