Antarktis har verdens største vindgroper

Geologer på feltarbeid i Dronning Maud Land sikrer teltene under stiv kuling. Ved vindstyrke på 15-20 m/s virvles snøen høyt opp og gir sterkt redusert sikt. Foto: Trine Lise Sviggum Helgerud / Norsk Polarinstitutt

Antarktis er det kaldeste, høyestliggende, tørreste, og sist men ikke minst, det mest forblåste kontinentet på Jorden.

Kontinentet er kjent for kraftige fallvinder, såkalte katabatiske vinder, som strømmer fra pol-platået ned mot kysten. Over innlandsisen kan det bli svært kaldt, og på vinteren dannes et tilnærmet permanent høytrykk over platået. Høytrykksystemet fører til at den kalde, tunge lufta beveger seg ned mot lavtrykks-områdene ved kysten. Jo større forskjellen er mellom disse trykk-forholdene, jo sterkere blir vinden.

Når forholdene ligger til rette skapes svært kraftige katabatiske vinder som kan være godt over orkan styrke. Vinden kan holde seg kraftig i flere uker og måneder i strekk. I enkelte områder er det målt vindstyrke opptil 90 m/s.

Vindgropene har gjerne svære snø- og is-skavler i øvre del. Foto: Synnøve Elvevold / Norsk Polarinstitutt 

I Antarktis føler man seg bitteliten

De katabatiske vindene følger brestrømmene, og der de møter fjell, slynger vindene seg rundt fjellet. De sterke vindene eroderer isen som omslutter fjellet og resultatet blir dype groper langs fjellsidene. Vindgropene kan bli over 100 m dype og strekke seg flere kilometer langs fjellene.

På grunn av coriolis-effekten vil store luftstrømmer bøyes av mot venstre på den sørlige halvkule. Derfor blåser det jevnt fra sør-øst i Dronning Maud Land. Sammenfallet av vindretning med fjellformasjonene og brestrømmene gjør at vindgropene er mest markert langs østsiden av nunatakene.

Den ene siden av gropene består av bergveggen, den andre siden av blåis eller hard snø. Gropene kan være smale og V-formet, og de kan også være breie og U-formet. Bunnen består av blåis som noen ganger er dekket av hard snø. Ofte er har det bygget seg opp store snø- og is-skavler på toppen av iskanten. Det er derfor ikke helt ufarlig å ferdes over, eller like under, toppkanten.

Når veien ned i vindgropa blir for bratt, og snødekket over isen er tynt, da er det best å sikre seg i topptau. Foto: Synnøve Elvevold / Norsk Polarinstitutt 

Vindgropene skaper utfordringer for geologene

De store vindgropene formet i is er fascinerende, men de byr også på utfordringer for oss geologer som vil studere bergartene som utgjør fjellet. For når vi nærmer oss fjellene, dukker stadig vindgropene opp mellom oss og berget vi vil undersøke. Siden gropene ofte har bratte vegger av hard is er det ikke alltid lett å komme seg ned i en vindgrop og inn til fjellet. I tillegg kan det være bresprekker i isen som strømmer rundt nunatakene, og dersom de er skjult under et tynt snølag vil de utgjøre en fare. For å ferdes trygt i islandsskapet er det viktig å gjøre gode veivalg og være trent i bresikring. Ved hjelp av isbrodder, isøks og tau sikrer vi veien slik at vi komme oss tryggest mulig fram.

Til tross for krevende logistikk, strenge krav til sikkerhet og et barskt klima; naturen og landskapene i Antarktis slutter ikke å fasinere oss. Selv om vi besøker de antarktiske fjellene i sørsommeren, må vi også vike for naturen de dagene vindene blåser som verst.

Er dette en av verdens største vindgroper? Let etter personen for skala på blåisen i høyre del av bildet. Foto: Ane K. Engvik / NGU

Les mer om vinderosjoner i dette innlegget 

Les flere blogger fra Antarktis-geologene