Fyrsten som ble havforsker og Svalbard-entusiast

Midlene fra fyrsten støttet vitenskapelig arbeid som senere førte Svalbard over i norsk eie i 1920.

Det høye nord må ha fortonet seg svært annerledes enn livet som prinsen til vanlig levde på slottet i fyrstestaten Monaco. Men så var det nok ikke behagelige fasiliteter som trigget fyrsten fra å forlate Middelhavets kyster til fordel for ferder i polare strøk. 

Fyrst Albert I av Monaco skal tidlig ha hatt stort engasjement for naturen, og spesielt var det havet som opptok den unge prinsen. Det førte han inn i en lang utdannelse som endte med tittelen oseanograf (havforsker), og som siden brakte han på flere ekspedisjoner til havs, i sør og i nord.

Radikal miljøstemme  

At fyrsten var tidlig ute med miljøengasjement, hersker det liten tvil om, mener fagdirektør Kim Holmén ved Norsk Polarinstitutt.

– Fyrsten sin interesse for å ta vare på naturen vitner om at han var forut sin tid. Han hadde noen temmelig radikale uttalelser om hvordan mennesker behandler naturen, som selv i dag kan betraktes som ganske oppsiktsvekkende, sier Holmén.

Holmén viser til en tale som prins Albert I holdt ved det amerikanske nasjonalmuseet i Washington i 1921, året før han døde. Der utrykte fyrsten sin bekymring for hvordan mennesker utnyttet naturen. Han mente at om valget stod mellom å ta av eller bevare naturen, var det naturen som tapte – alltid. 

«Ingen natur kan overleve menneskers tankeløse industrielle foretak», talte fyrsten.

Undersøkte dyphavet

Fyrsten må ha hatt en spesiell dragning mot Arktis. Hele fire forskningsekspedisjoner organiserte og finansierte prinsen i farvannene ved Svalbard rundt år 1900. Det var spesielt dyphavet han var interessert i, og forholdet mellom det marine artslivet og levemiljøet. Han skal også være med å utvikle teknikker og instrumenter for både måling og utforsking av havet.

Innsatsen hans ble senere hedret ved navngiving av Albert I Land på Spitsbergen, men også Monacobreen, Grimalditoppen, Fyrst Alberts topp, Fyrstebreen og flere andre navn er knyttet til fyrsten.   

Hundre år etter at fyrsten døde, hedret prins Albert II sin vitebegjærlige og naturengasjerte tippoldefar. Det gjorde han ved å egenhendig overrekke en byste av Prins Albert I til Norsk Polarinstitutt, under en markering i Longyearbyen sommeren 2022.

Fra sjøslag til teaterslag

De norske forskernes omgang med fyrsten tok dem inn i en helt annen verden, enn hverdagen ved Universitetet i Christiania og på felt i arktiske ødemarker.

Prinsen sin lidenskap for havet gjorde at han etablerte et havforskningsmuseum i fyrstestaten. Hanna Dieset ble personlig invitert av fyrsten til innvielsen av «Musée océanographique» i Monaco i 1910. Fyrsten skal ha hatt stor respekt for den unge forskerens faglige innsats på Svalbard. 

Overgangen til fyrstens mer lukseriøse vaner – ble stor. Det fremkommer i Diesets reisebrev fra Monaco til Aftenposten. «Da fyrst Albert med følge havde taget Plads paa sin Tribune, begynte den sydlanske Fest, som i overdaadig Rigdom vil sørge for sin Lige.»

Under åpningsfesten ble fargerike fyrverkerier skutt til himmels og tilskuerne så fyrstens våpen lyse på havnen med innskriften: «Leve Albert». På begge sider så man to høye statuer som skulle symbolisere kunsten og vitenskapen.

Dieset fikk omvisning i museet. Det var laboratorier, akvarier, bibliotek og arbeidsrom. 

Og ekspedisjonene til Svalbard må ha gjort inntrykk på fyrsten. De var viet god plass i utstillingene. I en sal var til og med Gunnar Isachsens telt stilt ut med utstyr som soveposer og kokeapparater, kjelker, ski og skisko.

Polarpionerer – side om side 

Det er ikke uten historisk grunn at det er polarinstituttet som er adresse for bysten. Det vitenskapelige arbeidet som ble utført under ekspedisjonene som fyrsten finansierte, ble opptakten til dannelsen av Norges Svalbard- og Ishavs-undersøkelser i 1928, senere omdøpt til Norsk Polarinstitutt.

I første omgang skal bysten plasseres inne i lokalene i Forskningsparken i Longyearbyen, men etter hvert skal den flyttes videre til Ny-Ålesund på nordvestkysten av Svalbard, hvor den skal stå sammen med bysten av en av de første norske polarforskerne på Svalbard, Gunnar Isachsen.

– Fyrst Albert I og Gunnar Icachsen arbeidet sammen, og begge utførte forskning i Krossfjorden, like ved Ny-Ålesund. Vi synes det er naturlig at bystene av disse to forskerpionerene kan få stå sammen, sier Holmén.

Opptakten til polarforskning i nord 

Gunnar Isachsen var heller ingen novise i polare strøk. Han var kjent for sitt arbeid som topograf på Otto Sverdrups ekspedisjon med Fram fra 1898 til 1902, som blant annet kartla store områder av inntil da ukjente øyer nord for Canada. 

Isachsen kom i kontakt med prins Albert I, og fikk via han lede den norske topografiske og geologiske kartleggingsgruppen som arbeidet på Nordvest-Svalbard i to somrer (1906 og 1907), finansiert av fyrsten. Fyrstens velutrustede yacht, Princesse-Alice II, ble benyttet til ekspedisjonene på Svalbard.

Geolog Adolf Hoel og botaniker Hanna Dieset (Resvoll-Holmsen) var blant deltakerne på ekspedisjonen i 1907. Dieset, som var eneste kvinne på ekspedisjonen, ble den første norske kvinnelige forskeren på Svalbard. Hoel og Dieset utførte pionerstudier innenfor sine fagfelt, og inngikk sammen med Gunnar Isachsen og flere andre i gruppen vitenskapsfolk som gjorde arbeider som førte til at Svalbard ble norsk eie i 1920.

 

Franske stedsnavn ble fornorsket 

Ekspedisjonsgruppen til Isachsen bygde varder på fjelltopper, og tok målinger og bilder av terrenget. I 1909 og 1910 ledet Isachsen sine egne ekspedisjoner til Svalbard, med delvis støtte fra den norske stat.

Resultatene fra Isachsens to første ekspedisjoner til Svalbard er offentliggjort i fyrsten av Monacos publikasjoner, og fra de to siste i Videnskaps-Akademiets skrifter.

Kartleggingen på Svalbard medførte at flere nye stedsnavn ble dannet. Navnene ble laget på fransk, siden det var Prinsen av Monaco som hadde finansiert turene. Men etter at Svalbard ble norsk ble navnene fornorsket.

Fra sjøslag til teaterslag

De norske forskernes omgang med fyrsten tok dem inn i en helt annen verden, enn hverdagen ved Universitetet i Christiania og på felt i arktiske ødemarker.

Prinsen sin lidenskap for havet gjorde at han etablerte et havforskningsmuseum i fyrstestaten. Hanna Dieset ble personlig invitert av fyrsten til innvielsen av «Musée océanographique» i Monaco i 1910. Fyrsten skal ha hatt stor respekt for den unge forskerens faglige innsats på Svalbard. 

Overgangen til fyrstens mer lukseriøse vaner – ble stor. Det fremkommer i Diesets reisebrev fra Monaco til Aftenposten. «Da fyrst Albert med følge havde taget Plads paa sin Tribune, begynte den sydlanske Fest, som i overdaadig Rigdom vil sørge for sin Lige.»

Under åpningsfesten ble fargerike fyrverkerier skutt til himmels og tilskuerne så fyrstens våpen lyse på havnen med innskriften: «Leve Albert». På begge sider så man to høye statuer som skulle symbolisere kunsten og vitenskapen.

Dieset fikk omvisning i museet. Det var laboratorier, akvarier, bibliotek og arbeidsrom. 

Og ekspedisjonene til Svalbard må ha gjort inntrykk på fyrsten. De var viet god plass i utstillingene. I en sal var til og med Gunnar Isachsens telt stilt ut med utstyr som soveposer og kokeapparater, kjelker, ski og skisko.

Kilder: polarhistorie.no, www.npolar.no, Store norske leksikon, Bredo Berntsen: «En grønnstrømpe og hennes samtid», 2006:67