Hvitkinngåsa er en middels stor grå, svart og hvit gås med kort hals og avrundet hode. Nebbet er lite og svart, og beina er svarte. Hvitkinngåsa opptrer i tre separate populasjoner som har sine hekkeområder henholdsvis på Nordøst-Grønland, på Svalbard og i Nordvest-Russland, inklusive Baltikum. Bestandene kan ikke skilles utseendemessig, men er geografisk isolerte.
Innhold
Artsbeskrivelse
Hvitkinngåsa er en middels stor grå, svart og hvit gås med kort hals og avrundet hode. Nebbet er lite og svart, og beina er svarte. Den er 58–70 cm lang og veier 1500–2000 g. Kjønnene er like, men hannene er noe større enn hunnene. Hodet er hvitaktig med svart isse. Halsen og brystet er svart, mens undersiden er sølvhvit. Oversiden er grå med svarte og hvite bånd. Den skarpe kontrasten mellom den svarte halsen og den hvite buken er et godt kjennetegn i forhold til ringgås, som har betydelig mindre kontrast.
Ungfuglene likner de voksne, men har mindre tydelig tverrstriping på kroppssidene, mattere svart hals og bryst, samt mindre markert mørk tøyle mellom nebb og øye. Lyden er gjentatte, skingrende og enstavede «ka».
Lytt
Utbredelse
Hvitkinngåsa opptrer i tre separate populasjoner som har sine hekkeområder henholdsvis på nordøst-Grønland, på Svalbard og i nordvest-Russland, inklusive Baltikum. Bestandene kan ikke skilles utseendemessig, men er geografisk isolerte. Fuglene fra Grønland overvintrer i Irland og i de vestlige delene av Skottland, mens Svalbardbestanden tilbringer vinteren i Solway Firth på grensen mellom England og Skottland. Den østlige populasjonen overvintrer langs vestkysten av Tyskland og Nederland. På Svalbard hekker hvitkinngåsa langs vestkysten av Spitsbergen og på Tusenøyane.
Vårtrekket starter i april eller i begynnelsen av mai, da fuglene forlater Solway Firth og forflytter seg til Helgelandskysten i Nordland. I siste halvdel av mai fortsetter trekket til hekkeområdene på Svalbard. Større ansamlinger av gjess kan observeres på gunstige lokaliteter på vestkysten av Spitsbergen i år hvor gjessene må vente på at hekkeplassen skal bli bar for snø.
Normalt ankommer hvitkinngåsa hekkeplassen i slutten av mai. Høsttrekket starter i slutten av august eller begynnelsen av september. Bjørnøya er en viktig rasteplass under høsttrekket, hvor fuglene kan tilbringe opptil tre uker for å beite, og i påvente av at gunstige vindforhold skal hjelpe dem på trekket videre til de britiske øyer. Det er grunn til å tro at enkelte fugler trekker direkte fra Spitsbergen til overvintringsområdene i Solway Firth.
Økologi
Hvitkinngåsa hekker på mindre øyer, holmer og skjær ute ved kysten, men også på hyller og avsatser i fjellskråninger eller klippevegger. Den kan dessuten hekke flere kilometer inn i dalene. Etter klekking forlater de fleste familiegruppene hekkeholmene og svømmer inn til fastlandet og beiter på rik vegetasjon rundt mindre tjern og pytter. På Svalbard er det ofte en avstand på fem til 25 kilometer mellom hekke- og oppvekstområdene.
De voksne fuglene feller fjærene etter endt hekking. På grunn av manglende flygeevne i denne perioden søker de ofte tilhold i innsjøer eller på havet. Etter myteperioden samler hvitkinngjessene seg i enkelte spesielle områder før høsttrekket starter. Dette er ofte vegetasjonsrike områder i tilknytning til større fuglefjell, hvor de beiter på den rike vegetasjonen. Disse oppsamlingsplassene ligger hovedsakelig i de vestlige delene av Spitsbergen.
Hvitkinngjessene utnytter et vidt spekter av planter. Når de ankommer hekkeplassene om våren beiter de særlig mose og røtter på de snøfrie flekkene. Videre ut over sommeren dominerer gress og starr dietten, sammen med ulike karplanter. Om høsten under rastingen på Bjørnøya beiter de på gressbevokste områder langs kysten av øya. I overvintringsområdene har hvitkinngjessene tilhold på ulike typer strandenger og i jordbruksland.
Livshistorie og reproduksjon
Hvitkinngjessene hekker både som enkeltpar og i relativt tette kolonier. Ofte ligger reiret i en skråning eller på en forhøyning i terrenget som gir godt utsyn. Samme reirplass brukes gjerne år etter år. På Svalbard hekker hvitkinngåsa ofte i kolonier sammen med ærfugl. Etableringen av reiret og tidspunktet for eggleggingen varierer fra år til år avhengig av snøsmeltingen. Under normale forhold starter eggleggingen kort tid etter ankomst, gjerne i månedsskiftet mai–juni. Reiret bygges av begge kjønn, og det er en grunn fordypning som er fôret med plantedeler og dun. Et stykke ut i rugetiden kan reiret gjenkjennes på en hvit ring av ekskrementer rundt reirskålen. Over år danner det seg en forhøyet kant med vegetasjon rundt det.
Vanlig kullstørrelse er fire til fem egg. Eggene er hvite, men blir gjerne skittengule i løpet av rugeperioden. Bare hunnen ruger. Hannen oppholder seg i nærheten av reiret og holder vakt gjennom hele perioden. Hunnen forlater sjelden reiret, og da kun for en kort periode av gangen. Eggene dekkes da til med dun. Rugetiden er 24–25 døgn, og ungene og foreldrene forlater reiret umiddelbart etter klekking. Ungene tar selv til seg føde, og de beiter på rik vegetasjon i fuktige områder, gjerne ved små pytter og dammer. De er flygedyktige etter 40–45 døgn. Ungene holder sammen med foreldrene til vårtrekket påfølgende år.
Hvitkinngåsa blir normalt kjønnsmoden ved tre-årsalderen.
Høyeste kjente levealder på Svalbard er 24 år.
Forvaltning og overvåkning
Bestanden av hvitkinngås på Svalbard har vokst kraftig siden slutten av 1940-årene, da bestanden trolig ikke talte mer enn noen hundre individer. Siden den tid har mange nye kolonier blitt etablert, og de koloniene som overlevde det harde jaktpresset både på Svalbard og i overvintringsområdene har vokst kraftig. Arten koloniserte Kongsfjorden i 1980-årene.
Tellinger i overvintringsområdene i 2012 ga en totalbestand på 31 500 individer. På tross av den kraftige bestandsveksten er fortsatt hvitkinngåsa sårbar ved at den er konsentrert i spesielle områder både i hekketiden, fjærfellingsperioden og i overvintringsområdene. Hvitkinngjessene på Svalbard er trolig den best studerte trekkende gåsebestand i verden. Flere av forskningsprogrammene har pågått i mer enn 30 år. Populasjonsdynamikken har blitt studert ved bruk av fotringer påført en unik kode for hver fugl, som kan leses av på lang avstand.
