Ismåken er en høyarktisk art som oppholder seg i isfylte farvann hele året. Det er en middels stor måke med helhvit fjærdrakt, svarte bein og gult nebb med mørk basis. Arten har en sirkumpolar, arktisk utbredelse, og den er sjelden i global målestokk. Ismåken er en av de sjøfuglartene vi vet minst om i verden i dag. Den globale hekkebestanden er anslått til ca. 14 000 par. På Svalbard hekker ismåken i lite antall, med størst tetthet av kolonier i de nordlige og østlige områdene.
Innhold
Artsbeskrivelse
Ismåken er en middels stor måke som er lett å gjenkjenne på grunn av sin helhvite fjærdrakt, svarte bein og gule nebb med mørk basis. Øyet er mørkt. Det runde brystet, de korte beina og det rullende ganglaget kan gi assosiasjoner til en due, men flukten er grasiøs, rask og lett.
Ismåken blir ca. 40–44 cm lang og veier 400–700 g. Kjønnene er like.
Ungfuglene er også hvite, men de er overstrødd med fine, svarte flekker på ryggen og på oversiden av vingene. De er også skittensvarte i pannen, rundt øynene, på kinnene og i strupen. Mengden svart i fjærdrakten kan variere. Ungfuglene anlegger voksendrakt i løpet av den andre vinteren. Beina er svarte hos alle aldersgrupper.
Lyden er et tynt og skjærende «krriæ», ikke ulikt en terne.
Utbredelse
Arten har en nær sirkumpolar, arktisk utbredelse. Spredte kolonier finnes i de høy-arktiske delene av Canada, Grønland, Svalbard, Frans Josef Land (Russland), på enkelte øyer i Karahavet og på Severnaja Semlja (Russland). På Svalbard hekker ismåken i spredte kolonier på de østre delene av Spitsbergen (så langt sør som til Hornsund), Barentsøya, Kong Karls Land og Nordaustlandet, med størst tetthet av kolonier i de østlige og nordlige områdene.
Ismåken er en vanlig, men fåtallig art i isfylte farvann rundt øygruppen hele året. Den følger ofte båter som opererer i drivisen, og den opptrer også fåtallig i tilknytning til bosetningene på Spitsbergen.
Ismåken forlater hekkekoloniene i september, og trekker da opp til driviskanten mellom Svalbard og Severnaja Semlja. Her oppholder den seg til midten av oktober. Da starter et gradvis trekk til vinterområdene som ligger langs iskanten i Labradorhavet, mellom Grønland og Canada. Noen fugler overvintrer i Beringhavet, nord i Stillehavet. Vårtrekket startet i april, og fuglene etablerer seg i hekkeområdene i siste halvdel av mai.
Økologi
Ismåken er en høyarktisk art som oppholder seg i isfylte farvann hele året. Den hekker som enkeltpar eller i kolonier som kan telle over flere hundre par, i russiske områder opp til 2 000 par. På Svalbard er de fleste koloniene små, og inneholder sjeldent mer enn 10–50 par. Største kjente koloni i nyere tid er på 150 par. I underkant av 80 kolonier er kjent innenfor øygruppen.
På Svalbard hekker ismåkene vanligvis i bratte fjellvegger, iblant på vanskelig tilgjengelige nunataker i innlandet. Arten er tidligere også registrert hekkende på flatmark, f.eks. på Storøya, Kvitøya og Abeløya. Den kan også hekke i kolonier ved kysten (klippevegger) sammen med krykkje eller andre sjøfuglarter. Kolonienes høyde over havet varierer fra noen få meter til over 1 000 meter. Ismåken kan skifte hekkeplass fra et år til neste. Som en følge av dette kan kolonier være tomme for fugl noen år, før arten igjen tar samme koloni i bruk.
I likhet med de andre måkene er ismåken en opportunistisk art som utnytter et vidt spekter av næringsemner. Næringssøket forgår i drivisen eller langs brefronter. Arten en overflatespiser som livnærer seg hovedsakelig på mindre fisk som polartorsk og større dyreplankton som amfipoder. Ismåken er også en åtseleter som utnytter rester av marine pattedyr tatt av isbjørn eller andre. Den kan dessuten utnytte ekskrementer fra marine pattedyr eller morkaker o.l. Fjellreven og polarmåken er de viktigste predatorene på egg og unger hos ismåken.
Isbjørn og fjellrev kan «tømme» hele kolonier enkelte år dersom koloniene ligger på flatmark.
Livshistorie og reproduksjon
Begge kjønn deltar i byggingen av reiret, som består av ulike typer plantemateriale og fjær. Det er stor variasjon i hvor mye materiale paret bringer til reiret. Reiret plasseres enten på en smal avsats i en fjellvegg eller i en grunn fordypning på flatmark. Til forskjell fra de fleste andre måkene som legger tre egg, legger ismåken normalt bare ett eller to egg. Tre egg forekommer i artens kjerneområder i Russland. Eggleggingen finner trolig sted sent i juni eller i begynnelsen av juli. Eggene er gråbrune til grønnaktige med mørke brune flekker. Rugetiden er 24–26 døgn, og begge kjønn ruger. Ungene forblir i reiret til de er flygedyktige i en alder av fire til fem uker.
Ismåkene forlater hekkekolonien raskt etter endt hekking og trekker ut til næringsområder i omkringliggende drivis. Fuglenes reproduksjonsrate er trolig lav, og den varierer mye fra år til år. Ismåken blir kjønnsmoden i en alder av to år.
Høyeste kjente levealder for en fugl merket på Svalbard er ti år.
Forvaltning og overvåkning
Ismåken er en sjelden art i global målestokk, og en av de sjøfuglartene vi vet minst om i verden i dag. Den globale hekkebestanden er anslått til ca. 14 000 par, hvorav 80 % antas å hekke i Russland. Svalbardbestanden er estimert til å ligge et sted mellom 1000 og 2000 par. Overvåking som har pågått siden 2006 indikerer at bestanden på Svalbard er i nedgang, men at det er en betydelig variasjon mellom år i hvor mange par som går til hekking og i hvilke kolonier fuglene etablerer seg.
På grunn av artens sterke tilknytning til drivisen, og dens rolle som åtselfugl, kan ismåkene være sårbare for endringer i forekomst og utbredelse av havis, og for å akkumulere høye nivåer av miljøgifter. En 80 % nedgang i den canadiske hekkebestanden har blitt dokumentert. Arten har også gått tilbake i de sørlige hekkeområdene på Grønland. Man vet lite om årsakene til nedgangen i Canada og på Grønland, og om nedgangen er representativ for hekkeområdene i Russland.
