Sandløper
Sandløperen hekker sirkumpolart i høyarktiske deler av Alaska, Canada, Nord- og Øst-Grønland, Svalbard, og vestlige og sentrale deler av Sibir. Sandløperen er en liten vader med et relativt kort nebb og svarte bein. Arten er en trekkfugl som overvintrer langs kysten på den sørlige halvkule til Sør-Amerika, Afrika og Australia.
Innhold
Artsbeskrivelse
Sandløperen er en liten vader med et relativt kort nebb og svarte bein. Den blir 18–21 cm lang og veier 40–100 g. Kjønnene er like.
Om sommeren har fuglen en rødbrun drakt med mørke tegninger på hodet, brystet og ryggen. Undersiden er hvit, og nebbet og beina er svarte. I flukt har sandløperen brede, hvite vingebånd omgitt av svart.
Vinterdrakten er ensfarget lys grå på ryggen, med mørke streker og hvite bremmer på ryggfjærene. Brystet og undersiden er hvite. Arten gir et svært lyst inntrykk når den opptrer i flokk med andre vaderarter. Den beveger seg raskt og livlig i fjæresonen eller på mudderbanker.
Ungfuglene kan minne om voksne i vinterdrakt, men de har mørkere rygg med kontrastrike tegninger i hvitt og svart, svarte skuldre og gulbrune streker på brystsidene.
Låten i flukt er et litt tykt «plitt».
Utbredelse
Sandløperen hekker sirkumpolart i høy-arktiske deler av Alaska, Canada, Nord- og Øst-Grønland, Svalbard, og vestlige og sentrale deler av Sibir. Arten er en trekkfugl som overvintrer langs kysten på den sørlige halvkule sør til Sør-Amerika, Afrika og Australia. Et betydelig antall sandløpere passerer norskekysten på trekket vår og høst.
På Svalbard er sandløperen en fåtallig hekkefugl på den vestlige og nordvestlige delen av Spitsbergen, samt på Prins Karls Forland. Sandløperen ankommer Svalbard i juni, og fuglene holder seg i små grupper på tidevannssletter langs kysten og i elvedeltaer før de trekker inn til hekkeområdene på tundraen.
De fleste sandløperne forlater trolig øygruppen i juli og august, men ungfuglene trekker trolig noe senere (august–september).
Økologi
Som hekkehabitat foretrekker sandløperen tørr og steinete tundra med lite vegetasjon. Utenfor hekkesesongen søker den ofte næring på mudderflater, sandstrender og svaberg langs kysten, av og til også ved ferskvann. Utenfor hekketiden opptrer fuglene gjerne i større flokker.
Sandløperens diett består av små virvelløse dyr som den fanger både i tidevannssonen og på tundraen. Den tar også en del plantemateriale, særlig tidlig i hekkesesongen, når insektsfaunaen er dårlig utviklet. Sandløperen tar til seg næring ved å gjennomsøke mudder og sand med nebbet.
Livshistorie og reproduksjon
Sandløperne hekker spredt som enkeltpar, gjerne i nærheten av ferskvann. Reiret er en grunn fordypning i vegetasjonen eller i mineraljorda, som fôres med gress og små blad. Reiret bygges av hunnen, og det plasseres gjerne på et forhøyet punkt i terrenget.
Eggleggingen starter fra midten av juni, men tidspunktet avhenger av snøsmeltingen. Eggene kan variere mye i farge, men er vanligvis olivengrønne til olivenbrune med mørke flekker. Normal kullstørrelse er fire egg, men kull med tre egg forekommer. Rugetiden er 23–27 døgn. Begge kjønn kan delta i rugingen.
Sandløperen kan ha to kull, hvor hannen overlates ansvaret for ruging og oppfostring av det første kullet. I slike tilfeller forlater hunnen hannen kort tid etter at rugingen har startet, og hun legger et nytt kull et annet sted. Hunnen tar seg da av rugingen og oppfostringen av kull nummer to.
Ungene blir flygedyktige etter 12–14 døgn. Etter 17–21 døgn blir de uavhengige av foreldrene, og de samler seg i mindre flokker. Sandløperen blir trolig kjønnsmoden etter to år.
Høyeste kjente levealder på en fugl ringmerket i Norge (inkl. Svalbard) er 17 år.
Forvaltning og overvåkning
Hekkebestanden på Svalbard er antatt å være liten, trolig i størrelsesorden 20–100 par. Ingen systematisk kartlegging av bestanden har vært foretatt, og arten inngår ikke i noe overvåkingsprogram. Den europeiske hekkebestanden er anslått til færre enn 50 000 par. Bestanden regnes som stabil.
