Storkobben er den største av de ekte selene i våre farvann. De har veldig lange værhår, som ofte krøller seg når de er tørre og er opphavet til artens engelske, tyske og franske navn – «skjeggsel».
Innhold
Artsbeskrivelse
Storkobben er den største av selene i våre farvann. Voksne dyr har en gråbrun farge som av og til er ispedd enkelte lysere felter. Storkobbene blir 2–2,5 m lange og har gjennomsnittsvekt på 250–300 kg. Vekten varierer enormt i løpet av året, og tidlig på våren kan voksne hunner veie over 425 kg.
Det er vanskelig å skille mellom kjønnene basert på utseende. Storkobbene har en avlang kroppsform med et relativt lite hode. De har veldig lange værhår, som ofte krøller seg når de er tørre og er opphavet til artens engelske, tyske og franske navn, «skjeggsel». I motsetning til andre selarter er det den midterste kloen på framsveivene som er den lengste, noe som gir disse en mer rektangulær form.
Ungene er rundt 130 cm lange og 33 kg tunge ved fødselen. De fødes med en gråblå fosterpels som allerede har begynt å falle av til fordel for en mer mørkegrå pels med lys underside. Ungene har hvite flekker i kinnene og over øynene, noe som gir dem et «bandittaktig» utseende. Ettåringer likner til forveksling årsungene, bortsett fra at de hvite feltene i ansiktet er mindre framtredende, og at de ofte har mørkere flekker på buken.
Utbredelse
Storkobber finnes spredt over hele det sirkumpolare Arktis. De foretrekker steder med drivis i områder med relativt grunt vann. Unge dyr vandrer en god del, mens eldre individer synes å være mer stedfaste og finnes i kystnære farvann året rundt. Storkobber finnes i mindre antall i fjordene på Svalbard året rundt, og også langs kysten og da særlig i områder med drivis.
Økologi
Siden arten påtreffes stort sett enkeltvis og spredt over enorme områder, finnes det ingen gode data på antallet individer av denne arten. Man antar at det finnes noen hundre tusen storkobber totalt, og at en del tusen av disse finnes i svalbardområdet. Storkobber er sterkt tilknyttet områder med is, og det er uvanlig å se denne arten ligge oppe på land, selv om det skjer en gang i blant på Svalbard i den isfrie delen av året. Når de ligger oppe og hviler på isflak er de ofte lette å komme innpå hvis man nærmer seg forsiktig med båt.
Hårfellingen til denne selarten skiller seg fra andre selarter ved at den synes å foregå til alle årstider, selv om de fleste individene går gjennom denne prosessen i juni måned.
Man kan ofte se flere individer ligge på samme isflak i denne tiden, mens dyrene til andre tider på året stort sett påtreffes som enkeltindivider.
Storkobbene dykker relativt grunt, da maten de spiser finnes i grunne farvann og det da ikke er noen vits i å dykke dypere enn 200–300 meter. Det er blitt registrert at storkobbeunger har dykket mye dypere (dypere enn 450 meter), mens eldre, mer erfarne individer oppholder seg i grunnere farvann hvor de bentiske byttedyrene finnes.
Storkobber har en svært variert diett som for det meste består av bunndyr som muslinger, reker, krabber, blekksprut og fisk som finnes nær, på eller nede i bunnsedimentene. Storkobbene kan lete etter mat nede i sedimentene ved å bruke de følsomme værhårene sine til å finne byttedyr. Ved å bruke en kombinasjon av suge- og blåseteknikker får de bort sedimentet og eksponert byttedyret.
Mange storkobber i svalbardområdet har en rustrød farge i ansiktet og av og til også på framsveivene. Dette skyldes jernoksider som de får i pelsen når de roter i bløtbunnsedimentene. Nede i sedimentene finnes jernoksider i redusert form, og når disse kommer opp i sjøvannet festet i pelsen til storkobbene, oksideres de til det som på godt norsk kalles rust, og dette fester seg permanent til pelsen.
Isbjørnen er storkobbens viktigste predator, men både hvalross, spekkhoggere og håkjerring har denne arten på menyen.
Livshistorie og reproduksjon
Storkobbene kaster (føder) ungene sine om våren, og i svalbardområdet blir de fleste født i begynnelsen av mai. Ungene blir gjerne kastet på et isflak eller langs iskanten og går ofte i vannet kun få timer gamle, noe som ansees som en tilpasning for å kunne komme seg unna isbjørn. I de 18–24 dagene de dies av mora utvikler de seg til fullendte dykkere. I denne perioden vokser de i gjennomsnitt 3,3 kg per dag noe som skyldes et daglig inntak på rundt åtte liter melk med en fettprosent på rundt 50. Ved avvenning veier ungene i gjennomsnitt rundt 100 kg.
Paringen foregår i slutten av dieperioden. I paringstiden har de voksne hannene en fantastisk undervannssang som kan høres på mange kilometers avstand med hydrofon. Den kan også høres gjennom isen eller resonerende gjennom et båtskrog hvis motoren er slått av. Hannene opprettholder små undervannsrevirer som de synger sangene sine fra, og de blåser også ut luft under vann i ulike boblemønstre.
De samme individene finnes i de samme revirene år etter år. Hunnene er kjønnsmodne ved femårsalderen, mens hannene gjerne blir det ett eller to år senere. Storkobber blir vanligvis 25–30 år gamle.
Forvaltning og overvåkning
Storkobber er en viktig ressurs for urbefolkningen i kystnære områder i hele Arktis. Russland hadde kommersiell fangst på denne arten i Okhotskhavet og Beringhavet, med årlige fangster på over 10 000 dyr i 1950–1960-årene. Etter at et kvotesystem ble innført ble fangstene i disse områdene redusert til noen få tusen dyr årlig i 1970–1980-årene. Norske sel- og hvalfangere tok også et betydelig antall storkobber på plukkfangst i Nordisen. På Svalbard er det lovlig for jegere med godkjent skytterprøve for storvilt å jakte storkobber hele året bortsett fra i en fredningsperiode som omfatter yngletiden og noen titalls individer skytes hvert år. De er ellers, som alle andre arter, også fredet året rundt i alle nasjonalparker og naturreservater.
I løpet av det siste ti-året har det i enkelte år vært total mangel på sjøis i noen av fjordene på vestsiden av Spitsbergen i kasteperioden for storkobber. I disse tilfellene har selene brukt is som har kalvet av fra breene i området som både som fødsels- og die-plattform. Ungene er sterke nok til å klatre opp på disse uregelmessige isbitene og veksten hos disse har vist seg å være like god som unger som fødes og dies på vanlige flat fjordis.
Dermed kan det synes som om storkobbene har «løst» problemet med mangel på sjøis til yngling. Dette må imidlertid betraktes som en kortsiktig løsning, da breene på Svalbard generelt blir mindre som følge av global oppvarming. De vil da etter hvert ende opp på land og dermed ikke lenger kalve is ut i sjøen og dermed forsvinner også disse yngleplattformene.
