Villrein finnes sirkumpolart i Arktis som sju forskjellige underarter. Svalbardrein er en stedegen art for Svalbard og finnes bare her. Her finner man praktisk talt rein i alle områder som ikke er dekt av isbreer. I dag finner man hovedforekomstene av svalbardrein på Nordenskiöld Land, Edgeøya og Barentsøya. Svalbardreinen har korte bein og et relativt kort og rundt hode.
Innhold
Artsbeskrivelse
Svalbardreinen er en liten underart av Rangifer tarandus. Hannene (bukkene) er større enn hunnene (simlene) og har større gevir. Bukkene veier omtrent 65 kg om våren og 90 kg om høsten, mens simlene veier omtrent 53 kg om våren og 70 kg om høsten. Bukkene er 160 cm og simlene er 150 cm.
Genetiske undersøkelser viser at den er nærest beslektet med den canadiske «Peary caribou». Svalbardrein kjennetegnes ved at den har korte bein og hals, lite hode, korte ører og en kompakt kropp. Dette er tilpasninger til en lang arktisk vinter med ekstremt lave temperaturer. Pelsen er brun over ryggen og lys på buken. Om vinteren er pelsen lysere enn om sommeren og fremstår ofte som lysegrå eller gulhvit.
Den tykke pelsen får selv utsultede dyr til å se fete ut, og den bidrar også til at reinen virker ekstra kortbeint.
Bukkene utvikler et kraftig gevir i løpet av perioden april–juli og feier hudlaget (basten) på geviret i løpet av august–september. Bukkene feller geviret tidlig i løpet av vinteren. Hos simlene begynner gevirveksten i juni og geviret beholdes oftest et helt år.
Utbredelse
Villrein finnes sirkumpolart i Arktis som sju forskjellige underarter. Svalbardrein er en stedegen art for Svalbard og finnes bare her. Reinen finnes stort sett i alle områder som ikke er dekt av isbreer. De høyeste tetthetene av rein finnes på Nordenskiöld Land, Edgeøya og Barentsøya.
I 1978 ble det satt ut 15 rein på Brøggerhalvøya. Antall dyr i dette området vokste voldsomt til 360 individer i 1993. Dette antallet ble redusert til under 100 dyr vinteren 1993/94 da ekstreme vinterbetingelser førte til nedising av beitene. Nedgangen skyldtes en kombinasjon av høy dødelighet og utvandring til andre områder.
Økologi
Svalbardreinen har en variert diett og beiter på de fleste plantearter. moser og lav. Om vinteren beiter svalbardreinen på rabber, i fjellsider, høyereliggende platåer og andre steder der det er lite snø. Om sommeren beiter den i frodigere tundraområder, ofte i daler og lavtliggende sletter, og akkumulerer store mengder fett. Fettreservene utnyttes om vinteren når vegetasjonen er mindre tilgjengelig og av dårligere kvalitet.
Svalbardreinen opptrer oftest i små grupper med tre til fem dyr, unntatt i brunstperioden på høsten og i vintre med isdekte beiter der mange dyr kan oppholde seg på små områder. Reinen er tilpasset et varierende klima med sterke sesongvariasjoner. Dyrene har et rolig levesett som sparer energi, og de har en velutviklet evne til å bruke kroppens egne energireserver når beitetilgangen er dårlig om vinteren. Den velutviklede, kraftige og lange pelsen beskytter også mot lave temperaturer og vind. I milde vintre med mye regnvær kan beiteplantene kapsles inn i is, og låste beiter fører til økt dødelighet og redusert kalveproduksjon.
Klimaendringene er en utfordring for svalbardreinen. En mild vinter og en varm sommer påvirker bestandens vekstrate motsatt. Temperaturøkningene på Svalbard kan derfor være både positive og negative for svalbardreinen. Utfallet vil trolig avhenge av i hvor stor grad gode sommerforhold vil påvirke reinens kondisjon og dermed motvirke negative effekter av vinterregn.
Bestandsdynamikken til svalbardreinen er bestemt av en kombinasjon av tetthet av dyr og variasjon i værforhold som forårsaker høy dødelighet og lav reproduksjon.
Livshistorie og reproduksjon
Svalbardreinen har brunsttid i oktober og da kan store bukker ha et harem på opptil 10 simler. Simlene er drektige i noe over sju måneder og føder kalven sin i begynnelsen av juni.
Kalven dier moren sin i omtrent tre måneder, og vokser raskt i denne perioden. En kalv veier omtrent tre kilo når den blir født, men kan legge på seg 7–8 kg hver måned i løpet av sin første sommer. Simlene starter reproduksjonen når de er tre år gamle, men under gode forhold kan simlene få sin første kalv når de er to år gamle.
Forventet levetid for en svalbardrein er omtrent 10 år, men analyser har vist at de kan bli opptil 17 år gamle. De variable klimaforholdene på Svalbard fører til stor variasjon i reproduksjon og overlevelse fra år til år. For eksempel er det observert at andelen av simlene som får kalv en gitt sommer kan variere fra 10–90 %.
Forvaltning og overvåkning
Svalbardreinen ble høstet i stort omfang i perioden 1860 til 1925, og bestanden ble betydelig redusert. Jakten ble stoppet, unntatt for vitenskapelige undersøkelser, mellom 1925 og 1983. Denne perioden med fredning resulterte i at bestanden vokste og reinsdyrene spredte seg til nye områder og rekoloniserte tidligere brukte områder. Det har ikke vært noen nyere systematiske forsøk på å telle antall rein på hele øygruppen og den totale bestandsstørrelsen er dermed ukjent.
Imidlertid viser informasjon fra deler av øygruppen, og systematisk overvåkning over lang tid fra to spesifikke områder, at bestanden trolig har vokst de siste tiårene. I Adventdalen har årlig overvåkning vist at bestanden av svalbardrein i dette området har variert mellom 400 og 1200 individer i perioden 1979–2013. Tilsvarende variasjon har også blitt dokumentert for Reindalen.
På Nordenskiöld Land er det i dag en kvotebasert høsting, forbeholdt lokalbefolkningen, som foregår i perioden 15. august til 20. september i 6 ulike jaktområder. Dette uttaket er antatt å ha liten betydning for bestanden i området.
