Interessen for Svalbard er stor, men aktiviteten påvirker også natur- og kulturmiljø, minnet direktør Camilla Brekke om da hun åpnet jubileumsseminaret i Tromsø.
SAMLET POLARKUNNSKAP Statsvitenskapstudentene Torbjørn Valvåg (t.v) og Casper Nordmo byttet ut lesesalen ved universitetet til fordel for ulike foredrag om Svalbard. Foto: Elin Vinje Jenssen / Norsk Polarinstitutt
– Nordområdene og Arktis er jo aktuelt, så vi er her for å høre mer om det, sier statsvitenskapstudentene Torbjørn Valvåg og Casper Nordmo fra UiT Norges arktiske universitet.
De tok et avbrekk fra campus og tok i stedet turen til Framsenteret for å følge jubileumseminaret om Svalbard, som markerte at det i år er hundre år siden øyriket i nord ble norsk land.
Seminaret, som fra ulike vinkler belyste Svalbards rolle gjennom tidene – fra storpolitikk til samfunnsliv, ble arrangert av UiT og Norsk Polarinstitutt.
– Jeg fikk tips fra en professor på universitetet om å dra på dette seminaret, forteller førsteårsstudenten Valvåg. Kompisen Nordmo er i gang med masterstudiene.
LONGYEARBYEN 1925 Norge fikk suverenitet over Svalbard i 1925, bildet er tatt i august samme år i forbindelse med suvernitetsovertakelsen. Foto: Adolf Hoel / Norsk Polarinstitutt
Porten til Ishavet
Det var ikke tilfeldig at hundreårsjubileet ble markert i Tromsø.
– Mange i Tromsø har et nært forhold til Svalbard – og Tromsø har alltid vært en viktig by for svalbardsamfunnet, sier polarhistorikar Harald Dag Jølle ved polarinstituttet.
14. mai i år fant den første offisielle markeringen sted, i Gamle Logen i Oslo. Men Svalbard be formelt og suverent norsk den 14. august 1925, og på dagen 100 år etter ble dette storstilt feiret med en folkefest i Longyearbyen, blant annet med Kronprins Haakon, statsminister Jonas Gahr Støre og justis- og beredskapsminister Astri Aas-Hansen.
ÅPNET SEMINARET Direktør Camilla Brekke åpnet jubileumsseminaret i Tromsø. Foto: Elin Vinje Jenssen / Norsk Polarinstitutt
Miljøovervåking og Svalbard-politikk
I Tromsø ble jubileet åpnet av direktør Camilla Brekke ved Norsk Polarinstitutt.
– Vi står i Framsenteret, et nordområdesenter for klima- og miljøforskning. Gitt de valgte omgivelser og jubileet som sådan, så synes jeg det passer seg å trekke frem den sterke sammenhengen nettopp mellom miljøovervåking og Svalbard-politikk.
– Regjeringen legger jevnlig frem såkalte Svalbard-meldinger, for å sikre stabil og forutsigbar forvaltning av øygruppen. Ei lang linje i Svalbard-politikken er bevaring av den særegne villmarksnaturen på øygruppen, sa Brekke.
FORLØPEREN Etter NorgE overtok suvereniteten av Svalbard i 1925, ble pengekranen til forsking brått skrudd av fra Stortinget. Men den norske geologen Adolf Hoel hadde ambisjoner og kom i 1925 med planer om et permanent forskingsinstitutt som skulle ha ansvar for de norske interessene i både Arktis og Antarktis. Og i 1928 ble Norges Svalbard- og Ishavs-undersøkelser (NSIU) stiftet, forløperen til Norsk Polarinstitutt, og Hoel ble lederen av instituttet. Foto: Adolf Hoel / Norsk Polarinstitutt
Sårbar villmark
Brekke trakk linjen tilbake til Svalbardtraktatens ordlyd om å «håndheve, treffe eller fastsette forholdsregler til å sikre bevarelsen og – om nødvendig – gjenopprettelsen av dyre og plantelivet innen de nevnte områder og deres territoriale farvann» og til Miljøovervåking Svalbard og Jan Mayen – MOSJ.
– Dette er et miljøovervåkingssystem som er del av den statlige miljøovervåkingen i Norge. Det er viktig verktøy som dokumenterer status og utviklingen sett opp mot de politiske målene for polarmiljøet i nord.
Noe som det eksempelvis følges godt med på er ferdsel, fortsatte Brekke.
– Sjøbasert turisme har en lang historie på Svalbard, men ferdsel og sjøbasert turisme har hatt en kraftig vekst de siste ti-årene. MOSJ forteller oss at personer som stiger i land fra turistskip og båter, har økt fra 24 000 i 1996 til hele 92 000 i fjor.
1. januar i år så ble miljøregelverket for Svalbard endret, med mål om å i større grad ta hensyn til den sårbare villmarka, og få et mindre fotavtrykk. Konkret er det nå ilandstigingsforbud i de store verneområdene, bortsett fra 43 kartfestede områder som er åpne for ilandstigning.
FUGLEELDORADO Oppblomstringer av plante- og dyreplankton i havet, med påfølgende store forekomster av små stimfisk, særlig lodde, gjør Bjørnøya (Svalbards sørligste øy) til en magnet for sjøfugler i hekketiden. I tillegg er øya det eneste landfaste området mellom Spitsbergen og fastlands-Norge. Foto: Ann Kristin Balto / Norsk Polarinstitutt
Geopolitisk brennpunkt
Videre viste Brekke til det store søkelyse for Svalbard, både nasjonalt og internasjonalt.
– Som polardirektør, så merker jeg at våre styresmakter har et sterkt og klart søkelys på Svalbard i det daglige. I tillegg er det som kjent stor internasjonal interesse og pågang fra både kjente og nye utenlandske aktører og stater. Flere har etablert seg og fått et fotfeste på øygruppen.
Historisk har USA og Russland lagt ned enorme ressurser i å balansere hverandre i Arktis, og da har også Svalbard vært interessant for dem, skriver historikerne Stian Bones, Einar-Arne Drivenes og Harald Dag Jølle i en artikkel de publiserte i forbindelse med hundreårsmarkeringen.
I artikkelen kan vi også lese at veien som norsk land var lang. Fram til slutten av 1800-tallet viste Norge liten interesse for Svalbard, men økt næringsaktivitet, polarforskning og geopolitikk bidro til at Norge sikret seg herredømmet. Traktaten ga Norge full suverenitet, men med vilkår om internasjonal likebehandling i næringsvirksomhet, forbud mot militære baser og at skatteinntekter kun skulle brukes lokalt.
Svalbard har siden vært et geopolitisk brennpunkt – fra stormaktsinteresser under begge verdenskriger til dagens uenighet om traktatens rekkevidde til havområdene rundt.
Under dagens jubileumseminar fikk vi høre om disse temaene, og mye mer.
Statsvitenskapstudentene Valvåg og Nordmo syntes dagen var lærerik. De hadde ikke blingset seg ut noen spesielle foredrag på forhånd.
– Egentlig så har alt vært interessant, sa de samstemt.
