Sist oppdatert: 11 november 2021

Plast i havet er et økende globalt problem. Plastforsøpling skader marint plante- og dyreliv og forringer kystområdene og naturen. I tillegg er det økonomiske og samfunnsmessige konsekvenser.

Innhold

Arktis er mer sårbart for plast

Arktis er mer sårbart for plast enn andre steder i verden. Grunnen til dette er at næringskjedene i Arktis er korte, som fører til at om plast kommer inn i de første leddene i næringskjeden, vil det raskere enn i andre økosystem hope seg opp oppover i næringskjeden. Plast finnes overalt i Svalbardområdet. Det er plast og strandsøppel på de fleste strender rundt Svalbard. Det er også funnet plast på dyphavet mellom Grønland og Svalbard, og i sjøen og på bunnen i Barentshavet.

Hva er mikroplast og nanoplast?

Plast er et menneskeskapt materiale som er laget av råolje og så blandet med ulike kjemikalium for at vi skal få forskjellig typer plast. Plast kan være både hjelpsomt og praktisk, men om det kommer på avveie blir det problematisk.

Plast brytes ikke ned, men blir fragmentert til mikroplast når den havner i naturen. Dette er plastbiter på mindre enn 5 mm. Mikroplast kan også finnes i produkter som tannkrem, hudkrem, sminke og andre hygieneartikler. Syntetiske tekstiler frigir store mengder mikroplast når de vaskes, og disse partiklene/fibrene fanges ofte ikke opp i kloakkrenseanlegg og ender i havene.

Nanoplast er mindre enn en mikrometer og er kun synlig ved bruk av mikroskop.

Hvor finner vi mest havplast?

Det finnes i dag fem øyer med plast, eller «gyrer», i verdenshavene. Den største finnes i det nordlige delen av Stillehavet (mellom Asia og Nord-Amerika). Denne er på 1,6 millioner kvadratkilometer, tre ganger størrelsen av Frankrike. Om plastforurensningen fortsetter på samme måte som i dag, vil det dannes en øy av plast i Barentshavet rundt 2040.

På havbunnen mellom Svalbard og Grønland er det registrert en stor økning av plast på havdypet, med mer enn 50 prosent fra 2002 til 2014. Det er også dokumentert høye konsentrasjoner av mikroplast i overflatevannet nord-vestsiden av Novaja Semlja og på vestsiden av Svalbard og Grønland.

Hva er kildene til plastsøppel?

Søppel i havet stammer fra mange aktiviteter på land og til sjøs. All plast som finnes i havet og på strendene er fra menneskelig aktivitet. I Arktis er fiskeri-og skipsaktivietet hovedkildene til den viktigste kilden for plasten vi finner på strendene på vestsiden av Svalbard. Plastbiter som driver med havstrømmen fra sør utgjør brorparten av mikroplasten vi finner i havhestene på Svalbard.

De landbaserte kildene er hovedsaklig diffus forsøpling – plast som kastes eller mistes av enkeltpersoner, turisme, industri, ulovlige avfalls­plasser og avfallsdeponier. Fra disse kildene kan avfallet fraktes til havet via vassdrag, avløp, stormflo eller vind. Kloakk kan også være en kilde for plast og da i all hovedsak mikroplast. Syntetiske tekstiler frigir store mengder mikroplast når de vaskes og disse partiklene og fibrene fra tekstilene blir ofte ikke fanget opp i kloakkrenseanlegg.

Når søppel først er kommet i havet, føres det med havstrømmene over hav, og over landegrenser. Det er hverken stor befolkningstetthet eller mye skipstrafikk i Arktis, så mesteparten av plasten kommer med havstrømmene sørfra. Kyststrøm­men langs Norskekysten med forgreiningen langs vestkysten av Svalbard er en mulig transportvei nordover. Grønlandshavet og Barentshavet fungerer som en blindgate for dette transportbåndet av plast.

Mikroplastprøver fra luft, is, vann, fisk, plankton og havbunnblir smalet inn med forskningsskipet Kronprins Haakon.

Hvorfor spiser havhesten plast?

 


Plast forsvinner aldri, men blir til mikroplast
Plast…

Dyr rammes hardt av plastforurensningen

Verdenshavene fylles av plast. Åtte til tolv millioner tonn…

Hvorfor er plast farlig for dyrene i havet?

Plast som havner i havet brytes etter hvert ned fra mikroplast til nanoplast, og tas opp av plankton. De blir i neste runde blir spist av krabber, fisk, sjøfugler og marine pattedyr. Vi vet lite om konsekvensene av mikro- og nanoplasten på dyr og mennesker. Vi vet derimot at plast inneholder ulike miljøgifter, noen med hormonhermende egenskaper som overføres til blodet og kroppsvevet hos arter og kan forstyrre dyrets fysiologiske funksjoner.

Plast er særlig er skadelig for sjøfugl som beiter på havoverflaten og forveksler plast med mat. Plast kan forårsake falsk metthet, sult, skader på indre organer, blokkering av fordøyelseskanalen og ikke minst påvirke evnen til å fostre unger. Studier viser at sjøfugler som har mye plast i magen gir mindre mat til ungene, og ungene får redusert vekst. Plast kan også være dødelig – spesielt hvis den forhindrer opptak av væske og næring. Miljøgifter i sjøvannet kan absorberes og overføres til dyret som har spist det. Da vil kjemikaliene kunne bli tatt opp av dyret og bidra til forhøyede konsentrasjoner av miljøgifter. 

Presenninger og plastposer kan legge seg over planter og bunndyr på havbunnen. Dette vil hindre sollys og utvekslingen av oksygen i området, noe som kan være dødelig for koraller og bunndyr.

Dyr og fugler kan sette seg fast i taurester. Dette kan føre til en smertefull død, eller store plager for dyret når de ikke kan befri seg selv. Marine pattedyr som setter seg fast i spøkelsesgarn kan drukne.

Når plast skylles opp på strender blir den en risiko for arter som lever på land. For eksempel har Svalbardrein viklet geviret inn i tau og garnrester som driver i land, noe som i mange tilfeller er dødelig.

Havplast blir ofte tilgrodd av forskjellige arter. Dette kan dreie seg om mikrobielle arter, planteplankton, alger eller egg/avkom. Denne tilgroingen vil føre til at flyteevnen til plasten reduseres slik at den synker. Men om dette ikke skjer og plasten føres med vind og havstrømmer, kan den medvirke til å introdusere fremmede arter i nye økosystem hvor de ikke hører hjemme. Selv om de ugjestmilde og kalde havene i polområdene vil være med på å forhindre mange arter i å få fotfeste, så kan dette forandre seg som følge av den stigende havtemperaturen. Det kan få alvorlige konsekvenser for de lokale økosystemene.

Havhest er blitt en indikator for plast i havet

Havhesten inngår i Oslo-Paris-konvensjonens (OSPAR) overvåking. Data fra denne arten brukes for å vise utviklingen av plastforurensningen i ulike havområder.

Alle havhester som en finner døde på strender i Den engelske kanal og i Nordsjøområdet har plast i magene sine. I en undersøkelse av havhester fra Svalbard i 1984 fant forskere plast i magene hos 30 prosent av fuglene. Nå, over tretti år senere, er det funnet plast i magesekken hos 88 prosent av fuglene i det samme området. Dette viser klart at økningen av plast på strendene rundt Svalbard er sterkt knyttet til den økningen av plast vi finner i magene til havhestene.

Hvorfor havner så plasten i magene på havhest? Svaret er at havhest forveksler mikroplast med vanlig mat. Disse fuglene dykker ikke, og er avhengig av å sanke mat i havoverflaten. Det gjør de ved å snappe opp det som flyter på overflaten. Blekksprut og dyreplankton er favoritter og det ser ut til at fuglene ikke klarer å skille mellom vanlig føde og plastsøppel. Når plasten flyter i havet dannes en biofilm rundt plastbiten. I denne filmen finnes miljøgifter som brukes i produksjonen av plast samt miljøgifter som er i sjøvannet. Et av stoffene en finner i denne filmen er dimetylsulfid (DMS) som bla. finnes i dyreplankton. Dette gjør at plastbiten trolig lukter og smaker som plankton og som gjør at havhesten spiser plasten.

Hvilke tiltak gjøres for å redusere plastforsøpling?

Hva gjør norske myndigheter?

Norske myndigheter arbeider med å styrke kunnskapsgrunnlaget knyttet til kartlegging, overvåking og forskningen på marin forsøpling. Miljødirektoratet har foreslått forbud mot engangsprodukter og emballasje som utgjør en betydelig andel av forsøplingen langs kysten og vassdragene i Norge. Det er også utarbeidet en ny forskrift med krav til idrettsbaner for å redusere utslippene av gummigranulat fra kunstgressbaner. Fiskeri- og skipsaktiviteten er den største kilden til plasten på strendene nord for Lofoten og på vestsiden av Svalbard. Norske myndigheter vil innføre et produsentansvar for ulike typer utstyr som brukes innen fiskeri og akvakulturnæringen. De utarbeider også veiledningsmateriale og vil utføre tilsyn med fokus på plastforsøpling og avfallhåndtering ved akvakulturanleggene.

Hvordan samarbeider man med plast internasjonalt?

Ingen land kan takle plastproblemet alene. Vi må samarbeide og finne metoder som fungerer for flere land og som kan sammenliknes. Norge og Russland har både jevnbyrdige interesser og gjensidig ansvar for å bevare det rene miljøet i Barenshavet. Vi jobber sammen innenfor den norsk-russiske miljøvernkommisjonen og arbeidet er organisert i havmiljøprogram, der HAV 5 handler om plast.

All kunnskap Norge og Russland har til sammen om plastproblemet i Barentshavet i dag kommer samlet i en rapport i 2022. Rapporten er for forvaltere, forskere og alle interesserte. Rapporten vil ha blant annet oversikt over kunnskapen vi har, kunnskapshull vi ser og lister over hvor man bør starte å forske.

Flere land har store utfordringer knyttet til plastavfall i havene. I disse landene er det viktig å etablere systemer for håndtering av plastavfall, samtidig som det må etableres nasjonale- og internasjonale avtaler som reduserer plastforurensning til verdenshavene. Norge er i dag en pådriver for arbeidet med marin forsøpling internasjonalt.

OSPAR (Convention for the Protection of the Marine Environment of the North-East Atlantic)  har laget strategi for Nordøst-Atlanteren fram mot 2030  som også inneholder mål for å bekjempe forsøpling og forureining. Forekomst av engangsplast og plast i sjøen og på strender skal reduseres med minimum 50 prosent innen 2025, og med 75 prosent innen 2030.

PAME (Protection of the Arctic Marine Environment) har utarbeidet en tiltaksplan mot marin forsøpling som gir oversikt over de viktigste kildene til marin forsøpling i arktiske områder og foreslår tiltak som de arktiske landene kan sette i verk for å redusere problemene.

Hva kan vi som forbukere gjøre?

Vi forbrukere kan bidra med egne handlinger for å redusere plastproblemet i havet. Vi kan fortsette å bruke mindre plast og sortere avfall. Vi kan også stille krav til myndigheter og politikere om god plasthåndtering, samt være pådrivere ovenfor næringslivet slik at de reduserer bruken av unødvendig plast til innpakking.

Overvåking av plastsøppel

AMAP (Arctic Monitoring and Assessment Programme) har en ekspertgruppe for forsøpling og mikroplastikk har arbeidet med en plan for hvordan plastikk i miljøet bør overvåkes. Ekspertgruppen har vurdert hvilken overvåking landene bør sette i gang med og anbefalinger for hvordan overvåkingen skal skje. Arbeidsgruppen i AMAP anbefaler at alle gjør overvåking på tilnærmet lik måte slik at man kan sammenligne resultater. Norsk Polarinstitutt er med i ekspertgruppen og er allerede i gang med oppfølging av anbefalingene fra arbeidet.  MOSJ (Miljøovervåkning Svalbard og Jan Mayen) overvåker strandsøppel på Svalbard, men det er vanskelig å si noe om utviklingen av mengden strandsøppel som er registrert.

Plast – tall og omfang

Plast er lett, billig og holdbart. Det er mange fordeler med plasten og det er vanskelig å tenke seg et moderne samfunn uten. Det er enklere å frakte mengder med plastflasker enn glassflasker. Og mat holder seg lengre i plast. Plast er også billig å bruke som emballasje. Det er denne type plastproduksjon som øker mest. Plast er holdbar og nettopp derfor ønsker man den ikke i naturen.

Siden 1950 har det vært produsert 8,3 milliarder tonn plast. Like mye som vekten av 80 millioner blåhvaler. Nesten halvparten av dette er produsert bare det siste tiåret (2007-2017) I i 1976 var det et forbruk på 2 kg plast pr. person, i 2017 hadde forbruket steget til 43 kg. Det moderne forbrukssamfunnet vokste fram etter 2. verdenskrig og masseproduserte, billige varer begynte å bli populære. Mange av disse var av plast. Alt fra leker til glassflasker og sinkbøtter begynte å bli erstattet av plastversjoner. Fra 1960 fant plastartiklene for alvor veien til de norske hjem.

I Europa i dag er plastproduksjonen stabil på i underkant av 50 millioner tonn per år, mens produksjonen øker globalt. Verdensproduksjonen av plast utgjør cirka 365 millioner tonn. Mot 2050 forventes det en firedobling av plastproduksjonen. Industrien ønsker å produsere mer plast til innpakning av forskjellige varer og produkter. Nesten en fjerdedel av plasten som brukes i Norge går til emballasje, og emballasjeindustrien omsetter for millioner hvert år.

Gjenvinning

Plast er i stor grad basert på olje og gass, som ikke er fornybare ressurser. For å lage en kilo plast går det med 2 kilo olje. I Norge er målet at vi skal oppnå 30% materialgjenvinning og 50% energigjenvinning. Materialgjenvinning betyr at plasten blir til ny plast, mens energigjenvinning betyr at man utnytter energien i plasten til brensel. Det blir stadig flere produkter som gjenvinnes av plast. Det er derfor viktig at man etterspør produkter som lages av gjenvunnet materiale. Det går imidlertid diskusjoner om vi bør gjenvinne mer, eller om det må regnes opp mot andre belastninger på miljøet med transport og produksjonsutslipp.

Plast i havet er et globalt ansvar. 30 % av plasten i Europa resirkuleres, 25 % i Kina og 9 % i USA. På verdensbasis går resirkuleringen sakte men sikkert oppover, med rundt 0,7 % i året siden 1990. Fortsetter det som i dag, vil rundt 44 % av all plasten som produseres blir resirkulert i 2050. Resirkulering av plast er svært utfordrende både økonomisk og teknisk.

Hva skjer videre?

Det blir stadig mer forskning på plast og mikroplast i havet. FNs mål er å redusere alle former for havforurensing innen 2025, særlig gjelder dette forurensing fra land og søppel i havet.

Miljømyndighetene i Norge har bevilget 60 millioner kroner til å rydde strender og hav for plast. Fem norske havner er med i et prøveprosjekt hvor fiskere kan levere inn plastavfall. Det arbeides også med å etablere returordninger for plastbåter og produsentansvarsordninger for fiskeri- og oppdrettsnæringen.

Videre arbeides det med å redusere bruk av engangsbestikk, plastflasker, plastposer og utslipp fra kosmetikk, tekstiler, maling og bildekk. Regjeringen har i 2017 satt av 150 millioner til et fond som skal bistå utviklingsland med å forhindre plastforsøpling.

Rapporter

Plastic in the European Arctic (rapport 2018)

Referanser

Kontakt

Generelle henvendelser

post@npolar.no

Feil på eller innspill til nettsiden?

web@npolar.no

Infrastruktur

Nyttig

Aktivitet i Antarktis?

Meld inn