Jan Mayen

Klimaet på Jan Mayen er arktisk-maritimt, med relativt milde vintre og kalde somre. Øya er ofte innhyllet i tåke og det er sjelden klarvær. Omkringliggende havområder er ofte islagt fra februar til april, men dette varierer fra år til år.

Øya har en spesiell og ofte sårbar vegetasjon dominert av moser, med flere såkalte endemiske arter som bare finnes på Jan Mayen. Polarreven var tidligere den eneste tallrike arten på øya, men utbredt fangst førte til at den nesten ble utryddet. Isbjørn blir sjelden observert på Jan Mayen. Klappmyss og grønlandssel har viktige yngleplasser nordvest for Jan Mayen, noen år helt inntil kysten avhengig av isforholdene. 27 fuglearter hekker fast på øya. Tidevannssonen rundt Jan Mayen har begrenset flora og fauna. Den marine faunaen ligner den vi finner på sørøstkysten av Grønland, og de to mest kommersielt verdifulle marine ressursene rundt øya er reke og haneskjell.

Jan Mayens sokkel ble dannet under åpningen av Atlanterhavet for ca. 40 millioner år siden, i eocen-epoken, og er en rest av kontinental jordskorpe. De eldste bergartene som stikker opp av havet er derimot bare omtrent en halv million år gamle. Jan Mayen som øy har altså neppe opplevd mer enn de tre siste kvartære istidene.

Geologisk kart over Jan Mayen. Kart: W. Dallmann / Norsk Polarinstitutt (1996). Sammenstilt på grunnlag av kart fra Imsland (1978), Roberts & Hawkins (1965) og Siggerud (1972, 1986).

Øya hever seg opp fra en undersjøisk vulkansk fjellkjede, kalt Jan Mayenryggen. Fjellkjeden avgrenser det over 1500 meter dype Islandsplatået mot nordøst. Nord for Jan Mayen heller havbunnen relativt bratt ned til havdyp på over 2000 meter i Jan Mayen-bruddsonen. Denne bruddsonen er en aktiv transformforkastningssone. I denne er midthavsryggen mellom Europa og Amerika forskjøvet med ca. 200 km. Forskyvingen fortsetter ennå med gjennomsnittlig et par centimeter pr. år. Et lite segment av spredningssonen ligger antagelig under nordøstspissen av Jan Mayen. Vulkanismen og jordskjelvaktiviteten på og omkring øya skyldes denne beliggenheten.

Vulkanlandskap

Landskapet på Jan Mayen preges av øyas vulkanske opprinnelse. På Nord-Jan ligger verdens nordligste aktive vulkan som hever seg over havnivå. Den 2277 meter høye Beerenberg er en majestetisk vulkan, med regelmessige flanker som heller ca. 30° rundt Sentralkrateret, og videre nedover ved hovedmassivet, ca. 15°. Dette bruddet i helningsvinkelen skyldes at en ung stratovulkan med en veksling av lava- og tefraproduksjon har bygget seg opp på en eldre sjoldvulkan med hovedsakelig lavaproduksjon. Tallrike parasittkratere sitter på de nedre delene av flankene, bygget opp av tuff, slagg og tefra.

Til tross for begrenset størrelse og isolert beliggenhet har Jan Mayen sannsynligvis vært kjent siden vikingtiden, og har en rekke kulturminner fra alle epoker i øyas historie, spesielt tilknyttet hvalfangsten på 1600-tallet. Jan Mayen er oppkalt etter nederlenderen Jan Jacobs May van Schellinkhout som besøkte øya i 1614 og foretok kartlegging av en del av kysten. Nederlandske hvalfangere etablerte hvalkokerier på øya, men disse ble gradvis forlatt etter 1634. I det første internasjonale polaråret 1882-83 valgte en østerriksk/ungarsk ekspedisjon å overvintre på Jan Mayen. De tilbrakte et helt år på øya og drev en utstrakt forsknings- og kartleggingsaktivitet. Kartet deres var i bruk helt til 1950-tallet. Det finnes fortsatt spor etter ekspedisjonen i Maria Muschbukta. I begynnelsen av 1900-tallet begynte nordmenn fangst av polarrev på øya. Av de første 13 fangsthyttene står fem fortsatt igjen. I 1921 etablerte Hagbart Ekerold den første meteorologiske stasjonen på Jan Mayen, og året etter annekterte Meteorologisk institutt en del av øya. I 1926 annekterte instituttet hele øya, men det var først den 27. februar 1930 øya ble innlemmet i kongeriket Norge ved lov.