Alkekongen er den minste av de europeiske alkefuglene, og er en liten, tettbygd og kompakt alkefugl med korte bein og et kort, butt nebb. Den hekker i steinurer og i sprekker og hulrom i bergvegger, og er den mest tallrike fuglearten på Svalbard. Trolig er den også den mest tallrike sjøfuglarten i verden.
Innhold
Artsbeskrivelse
Alkekongen er den minste av de europeiske alkefuglene. Den blir 17–20 cm lang og veier mellom 130 og 200 g. Kjønnene er like. Alkekongen er en liten, tettbygd og kompakt alkefugl med korte bein og et kort, butt nebb.
I sommerdrakt har den svart hode, hals og overside. Undersiden er hvit, og nebbet og beina er svarte. Enkelte av skulderfjærene er hvite og danner et hvitt vingebånd. Alkekongen har en lett, svirrende og litt ustødig flukt. Den flyr ofte i flokk.
I vinterdrakt blir alkekongen hvit i strupen, på halssidene og på brystet.
Låten på hekkeplassen er en kraftig trille som slår over i en skrattende lyd, «krrii-æk ak ak ak ak». I koloniene flyter disse lydene sammen i et brusende kor som kan høres på lang avstand.
Lytt
Utbredelse
Alkekongen er en høyarktisk art som hekker på Baffinøya i Canada, på Grønland, Jan Mayen, Svalbard, Frans Josef Land (Russland), Novaja Semlja (Russland) og Severnaja Semlja (Russland). To underarter er beskrevet; underarten A. a. alle og den noe større A. a. polaris. Den sistnevnte hekker på Frans Josef Land), mens den førstnevnte forekommer innenfor resten av artens utbredelsesområde, inkludert Svalbard.
Alkekongen er den mest tallrike arten på Svalbard, og den hekker over hele øygruppen, men er fåtallig i de østligste områdene. De største koloniene ligger i de sørvestlige og nordvestlige delen av Spitsbergen, spesielt i Hornsund, Bellsund og i områdene rundt Magdalenefjorden. Til sammen er det registrert over 200 kolonier/hekkeområder på Svalbard.
Alkekongene forlater hekkekoloniene i midten av august, og trekker da til overvintringsområder rundt Island, sørvest for Grønland og Baffinbukta (Canada/Grønland). Alkekonger som overvintrer sørvest for Grønland trekker trolig sørvestover langs iskanten i de vestlige delene av Grønlandshavet inntil de når overvintringsområdene i oktober–november.
Trekket nordover igjen starter i februar–mars, og alkekongene ankommer koloniene på Svalbard i april.
Økologi
Selv om de fleste alkekongekoloniene ligger ved kysten, kan arten også hekke langt inne i landet. I hekkesesongen søker alkekongen næring både inne i fjordene og ute i åpent hav.
Dietten består hovedsakelig av små krepsdyr. Utenfor hekkesesongen lever arten pelagisk. Hoppekreps (copepoder), spesielt Calanus spp. er viktige næringsemner. Ungene fôres med små hoppekreps som de voksne fuglene oppbevarer i en strupepose. Alkekongen konsentrerer næringssøket i vannmasser hvor tettheten av hoppekreps er stor. Calanus glacialis dominerer dietten i områder med kaldt, arktisk vann, mens den noe mindre og mindre energirike C. finmarchicus dominerer i områder med varmere, atlantiske vannmasser.
At alkekongen velger å ta den store og energirike C. glacialis medfører at den kan være sårbar for klimaendringer. En større innstrømming av varmt atlantisk vann, eller et varmere klima generelt, kan tvinge alkekongen til å leve av sub-optimale byttedyr, noe som igjen kan medføre en redusert hekkesuksess.
Livshistorie og reproduksjon
Alkekongene hekker i steinur, og i sprekker og hulrom i bergvegger. De største koloniene på Svalbard ligger i store ras-urer under fjell som er utsatt for frosterosjon. De ligger vanligvis fra 50 til 300 meter over sjøen. Enkelte steder hekker også alkekongen i steinur på flate øyer.
Tettheten av par ser ut til å variere med størrelsen på steinblokkene, og det er i grov ur at man finner den største tettheten av reir. Tilpasningen til å hekke i sprekker og hulrom er trolig et resultat av mangel på egnet steinur i enkelte områder, og at klippeveggene tidlig blir fri for snø. Reiret er godt skjult (0,5–1 meter inn i ura), og bare av og til kan egget eller ungen ses utenfra.
Alkekongen legger kun ett egg, og eggleggingen skjer i midten av juni. Eggets farge varierer fra ensfarget blåhvitt til blågrønt, av og til med lyse flekker. Egget ruges av begge kjønn i 28–31 døgn. Ungene forblir i reiret i fire uker, men kan etter 10–15 dager bevege seg ut i reiråpningen for å trene vingene. Når ungene er flygedyktige etter ca. 27 døgn, forlater de reiret sammen med hannen, og flyr ut til sjøen. De fleste ungene forlater kolonien i løpet av en to til tre dagers periode. De holder sammen med hannen de påfølgende fire ukene, før de blir selvstendige. Alkekongen blir kjønnsmoden i en alder av to til tre år.
Høyeste kjente alder for en fugl merket på Svalbard er åtte år.
Forvaltning og overvåkning
Alkekongen er den mest tallrike fuglearten på Svalbard, og trolig den mest tallrike sjøfuglarten i verden. Det er imidlertid vanskelig å beregne totalbestanden på grunn av at reirene ligger skjult, og antall fugler som til enhver tid sitter i kolonien varierer mye. Hekkebestanden på Svalbard er grovt anslått til mer enn en million par. I Barentshavsregionen er bestanden anslått til ca. 1,3 millioner par, og den globale bestanden er anslått til omkring 15 millioner par.
Alkekongen, i likhet med de andre sjøfuglene på Svalbard, spiller en viktig rolle i økosystemet på Svalbard ved å transportere næringsstoffer fra det marine miljøet til det terrestriske. Dette skjer gjennom guanoen (ekskrementer) som etterlates i og rundt kolonien. Fordi mange av koloniene ligger et stykke fra sjøen, siger næringsstoffene gjennom tundraen på sin vei mot havet. Beregninger har vist at en koloni på 50 000 alkekonger i Hornsund bidrar med 100 tonn med næringsstoffer til området rundt kolonien i løpet av en hekkesesong.
Jon Aars / Norsk Polarinstitutt
