Grønlandshvalen er en stor bardehvalart som hører til retthvalfamilien. Som andre medlemmer i denne familien er disse hvalene relativt korte og tykke. Grønlandshvalen oppholder seg hele livet i arktiske farvann, og i likhet med mange andre hvalarter finner man individene i rene hanngrupper eller mor–unge-grupper store deler av året.
Innhold
Artsbeskrivelse
Grønlandshvaler er mørkegrå til svarte på ryggsiden og noe lysere på buksiden. De har et karakteristisk hvitt felt på underkjeven. Hodet er stort og utgjør omtrent en tredjedel av kroppslengden. De har en markert forhøyning rundt blåsehullet og mangler ryggfinne.
Grønlandshvalene veier 75–100 tonn, og hunnene er noe større enn hannene. Hunnene blir gjerne 16–18 m lange, mens hannene blir 14–17 m.
De har en V-formet blåst.
Utbredelse
Grønlandshvalen oppholder seg hele livet i arktiske farvann. De har en flekkvis sirkumpolar utbredelse som varierer med utbredelsen av drivisen.
Det finnes fem bestander av denne hvalarten. En av disse er den såkalte Spitsbergenbestanden som finnes i Grønlandshavet mellom Grønland og Svalbard, og østover i Barents- og Karahavet langt inne i russisk Arktis.
Økologi
Bestanden av grønlandshval som finnes i områdene rundt Alaska består av over 10 000 individer, og den som finnes mellom øst Canada og vest Grønland av omtrent 5 000 individer, mens de andre bestandene kun består av noen ti-talls til hundre-talls individer.
På Svalbard er de sjeldne å se, og det foreligger ikke noe bestandsestimat bortsett fra at vi vet at det er svært få dyr her, antakelig kun noen titalls individer.
Grønlandshvalen er svært godt tilpasset et liv i isfylte arktiske områder. Den er den feiteste av alle hvalarter med ett spekklag på opptil 50 cm. Den har også spesielle sirkulasjonsmekanismer for å redusere varmetapet. Det forhøyde pustehullet og mangel på ryggfinne er en tilpasning til å oppholde seg inne i drivisen.
Sammenlignet med andre hvalarter svømmer grønlandshvalen mye saktere. Den har ekstremt lange barder som kan bli opptil 4–5 m lange. Barder er en rekke med filtreringsplater som henger ned fra overkjeven hos alle bardehvaler. Disse brukes til å filtrere ut små byttedyr fra store volum med vann. En kraftig tunge skraper så byttedyrene bort fra den hårete overflaten av bardene og ned i svelget.
Grønlandshvalene gjør unna det meste av spisingen som trengs for å overleve i et år i løpet av sommermånedene, selv om noe mat inntas også utenom denne perioden. De finner mat i hele vannsøylen, fra overflaten og ned til bunnen.
Grønlandshvalen vokaliserer mye med lavfrekvent lyd som rekker over enormt lange avstander.
I likhet med mange andre hvalarter finner man individene i rene hanngrupper eller mor–unge-grupper store deler av året. Individene synes å være relativt løst knyttet sammen i små grupper som splittes opp og gjenforenes, med unntak av mor–unge-parene som holder sammen hele tiden. Siden de kan kommunisere over så lange avstander er det mulig at aktivitetene deres er mer koordinerte enn vi forestiller oss.
Grønlandshvalene spiser stort sett planktoniske kopepoder og krill (størrelse 0,3–3,0 cm), men er også registrert å ta for seg av små stimfisk som polartorsk. Den eneste naturlige predatoren på disse hvalene er spekkhoggere.
Livshistorie og reproduksjon
Grønlandshvalen er den eneste bardehvalen som føder unger i arktiske områder. I kanadiske farvann får de unger og parer seg om våren, så trekker de nordover etterhvert som isen blir borte.
I paringstiden ser man ofte mange hanner rundt en hunn, og det er stor aktivitet med dyr som hopper opp av vannet og slår med halefinnene. Man vet ikke om det er konkurranse om hunnen eller om det er noen form for samarbeid mellom hannene.
Svangerskapsperioden er på 13–14 måneder. Kalven blir med mora i hvert fall fram til neste vår. Det går fire år mellom hver gang de kjønnsmodne hunnene kalver.
Grønlandshvalene blir ikke kjønnsmodne før de er rundt 25 år gamle. De vokser sent og er ikke utvokste før de er mellom 40 og 50 år gamle, og de kan leve til å bli over 200 år gamle.
Forvaltning og overvåkning
Urbefolkningen i nordområdene har jaktet grønlandshval i uminnelige tider. Dette var også den første hvalarten i arktiske områder som ble kommersielt utnyttet. Fordi de svømmer så sakte og er så feite at de flyter når de er døde, ble de fangstet av de tidligste hvalfangerne som brukte seilskip og robåter. Spitsbergenbestanden var den første som ble utsatt for denne tidligste fangstingen, og dette var den første bestanden av store hvaler som nesten ble utryddet. I tiden fra det 17. til det 19. århundre ble grønlandshvalen nesten utryddet i hele sitt utbredelsesområde.
I Alaska synes det som om bestanden har tatt seg noe opp i den senere tid, og her har urbefolkningen lov å jakte etter et kvotesystem. En til to grønlandshval tas også årlig av urbefolkningen i kanadisk Arktis, noe som er begrunnet i at man skal opprettholde en fangstkultur.
Urbefolkning i Alaska, Canada og Grønland fangster fortsatt grønlandshval etter et kvotesystem. Arten er fredet på Svalbard.
En grønlandshval fra Spitsbergen-bestanden ble påsatt en satellittsender våren 2010 ute i Framstredet på omtrent 80 °N. Denne vandret rundt 1 000 km sør-vestover om sommeren, dro deretter nordover igjen og endte opp ved 80 °N ved juletider. Dette er et helt motsatt vandringsmønster sammenliknet med hva som er vanlig for andre bestander hvor hvalene da vandrer nordover om sommeren og sørover om vinteren. Likevel er dette vandringsmønsteret i overensstemmelse med hva som er beskrevet for denne bestanden for flere hundre år siden.
I tillegg har resultater fra passive akustiske lyttebøyer plassert i Framstredet på omtrent 80° N avslørt at dette er et overvintringsområde for denne hvalbestanden. Akustisk overvåkning av Spitsbergen bestanden av grønlandshval er en pågående aktivitet med passive akustiske lyttebøyer plassert på ulike lokaliteter i Svalbardområdet. Foreløpige resultater fra disse, men overraskende masse sanger og andre lyder, kan tyde på at denne bestanden er på vei opp igjen.
