Hvithvalen er en middels stor tannhval. Den finnes i de fleste arktiske og sub-arktiske strøk, inkludert Nordishavet og tilstøtende farvann. Størrelsen på Svalbard-bestanden er ukjent, men den er den vanligste hvalarten i området. Hvithvalene er svært sosiale dyr som nesten alltid påtreffes i større eller mindre grupper.
Innhold
Artsbeskrivelse
Hvithvalen mangler ryggfinne, men har en slags forhøyning eller kam som går langs midten av nedre deler av ryggen og kan brukes til å bryte seg gjennom tynn is med. De har små øyne, en markert rund panne og en fleksibel nakke (hos de fleste hvalarter er nakkevirvlene grodd sammen). Den runde pannen skyldes et organ som kalles melonen – en linseformet fettansamling som fokuserer lyden som lages i nesehulen når hvalene ekkolokaliserer. Alle tannhvaler har dette organet. Hvithvalene har relativt små sveiver (framlemmer) og liten halefinne.
Nyfødte hvithvaler er kremaktig grå i farge, men blir raskt mørkegrå. De er rundt 140 cm lange og veier 50–60 kg. Etter hvert som de blir eldre blir de gradvis lysere i fargen og til slutt ender de opp som helt hvite. Hunnene blir hvite ved omtrent 14-årsalderen, mens hannene ikke er det før de er rundt 20 år gamle.
Hvithvalene skifter det ytre hudlaget (korken) en gang i året, og om sommeren rett før dette skiftet kan de ha en mer nikotingul farge. Dette «kork»-laget finnes kun hos hvithval og narhval og antaes å være en tilpasning for å beskytte huden mot slitasje fra isen.
Utbredelse
Hvithvalen finnes i de fleste arktiske og sub-arktiske strøk, inkludert Nordishavet og tilstøtende farvann. De er ikke så tallrike i Grønlandshavet. Det finnes også en atskilt sørlig bestand i St. Lawrence-elven i Canada.
Vandringsmønsteret til hvithvalene varierer mellom de ulike bestandene og på Svalbard synes de å være svært kystnære i sin utbredelse.
Økologi
Man vet ikke hvor mange hvithvaler det finnes totalt, men hvis man legger sammen anslag for de ulike bestandene det foreligger slike data fra, kommer man opp i rundt 200 000 individer. Hvor mange som finnes på Svalbard vet man ingenting om, men den er den vanligste hvalarten i området. Hvithvalene er svært sosiale dyr som nesten alltid påtreffes i større eller mindre grupper.
De fleste bestandene vokaliserer mye, noe som har ført til at arten blir kalt for «havets kanarifugl». Av en eller annen grunn er hvithvalene på Svalbard mindre aktive på denne fronten enn andre bestander.
Ofte holder voksne hanner seg i egne flokker, mens hunner, kalver og ungdyr utgjør en egen flokktype. En flokk kan gjerne splittes opp i mindre enheter for kortere eller lengre tid, for så å søke sammen igjen. Bortsett fra dette vet vi ikke mye om den sosiale dynamikken til disse hvalene.
Det er stor variasjon i vandringsmønsteret mellom de ulike bestandene. Noen steder har hvithvalene faste, lange vandringsruter, mens de andre steder holder seg innenfor et lite område året rundt. I enkelte områder holder de seg nær kysten og av og til langt oppe i elver, mens de i andre områder oppholder seg langt til havs. I noen områder igjen synes de å følge iskanten etter hvert som den flytter seg nordover og sørover gjennom året.
Selv om det er lite data på hvor de oppholder seg om vinteren, antar man at de overvintrer i åpne områder i drivisen, eventuelt følger iskanten etter hvert som denne går sørover om vinteren. På Svalbard holder hvithvalene seg nær kysten. Det er dokumentert at de holder seg langt inne i drivisen i mer enn 90 % isdekke tidlig på vinteren. Forskjellige fødevalgsstrategier kan være en årsak til de ulike vandringsmønstrene vi ser mellom de ulike bestandene.
Vanligvis finner hvithvalene maten sin på kontinentalsokkelen i relativt kystnære farvann, særlig om sommeren. På Svalbard tilbringer de mye tid foran breer hvor det i den isfrie perioden av året er en konstant «upwelling» hvor vann strømmer opp fra dypere lag, noe som resulterer i høye konsentrasjoner av byttedyr. Som for alle andre tannhvaler bruker hvithvalene ekkolokalisering for å finne mat og å navigere i uklart vann. De svømmer relativt sakte, men kan dykke dypere enn 1000 meter. I Barentshavet begrenser bunnforholdene dykkingen til noen få hundre meter.
Hvithval spiser en rekke ulike byttedyr, fra bentiske virvelløse dyr til blekksprut og pelagiske fiskearter. Om sommeren fanger de ofte anadrome fiskearter som laks og sjørøye i enkelte deler av utbredelsesområdet. På Svalbard spiser de hovedsakelig polartorsk, med noe innslag av lodde og reker.
Spekkhoggere og isbjørn dreper hvithval. Av og til blir hvithval fanget i et pustehull som de er tvunget til å bruke fordi det er for langt ut til åpent vann. I slike tilfeller kan isbjørn over tid ta hele flokken som da blir angrepet hver gang de kommer til overflaten for å puste. Spekkhoggere antaes å være årsaken til at hvithvalene ofte oppholder seg inne i isen hvor denne predatoren ikke greier å følge etter.
Livshistorie og reproduksjon
Ungene blir født fra mai til slutten av august. Kalvene er sammen med mora i to år og forblir i flokken til mora etter dette. Det første året drikker ungen hovedsakelig melk, mens den i løpet av det andre året også begynner å ta til seg annen mat. Båndet mellom mor og kalv er svært sterkt, og kalvene er nesten alltid i fysisk kontakt med mora i den første perioden. Mor–kalv-paret vokaliserer nesten hele tiden, noe som ytterligere styrker dette båndet.
Paring foregår om våren (april–mai). Hvithvalhunnene er kjønnsmodne ved 10-årsalderen, mens hannene først er det ved 16-årsalderen. Hvithvalene kan bli rundt 80 år gamle.
Forvaltning og overvåkning
Hvithval blir fangstet av urbefolkningen i hele sitt utbredelsesområde. I noen områder tas det betydelige mengder fordi hvalene vandrer svært kystnært og dermed er lette å fange. Hvithval er et av de viktigste byttedyrene for urbefolkningene i Alaska, kanadisk Arktis og Grønland.
Arten har også blitt fangstet kommersielt av ulike nasjoner til ulike tider. På Svalbard begynte russiske hvalfangere å ta hvithval tidlig i det 17. århundre.
Fangsten foregikk hovedsakelig i fjordene på vestkysten av Spitsbergen. Norge og andre nasjoner startet hvithvalfangst på slutten av 1800-tallet. Denne fangsten pågikk til begynnelsen av 1960-årene.
Det synes som om det er en økning i bestanden av disse hvalene på Svalbard, og flokker på over 1000 dyr sees innimellom, mens flokker på mellom ti og hundre dyr er vanlig å observere.
Hvithvalene på Svalbard er i dag fredet.
