Myrsnipen er en liten vader på størrelse med fjæreplytten, men den er noe mindre, slankere og har lengre bein. Arten hekker sirkumpolart i Arktis og i flere tempererte nordområder, og er en av de mest tallrike vaderne i verden. Myrsnipen er ikke tallrik på Svalbard, men hekker på Bjørnøya og i de vestlige delene av Spitsbergen, primært i de frodigste delene av de store dalførene på Nordenskiöld Land.
Innhold
Artsbeskrivelse
Myrsnipen er en liten vader på størrelse med fjæreplytten, men er noe mindre, slankere og har lengre bein. Nebbet er som hos fjæreplytten nedoverbøyd, men lengden og formen varierer. Myrsnipen blir 16–20 cm lang og veier 40–65 g.
Kjønnene er like, men hannene er ofte noe skarpere i fargene. Voksne fugler i sommerdrakt har brunstripet hode, hals og bryst. Ryggen er rustbrun. På buken har myrsnipen et karakteristisk svart felt. Nebbet er mørkt, og beina er svarte.
I vinterdrakt er myrsnipen ganske ensfarget grå på oversiden, hvit på undersiden og hvit eller svakt streket på kroppssidene og på sidene. Den svarte bukflekken mangler.
Ungfuglene likner de voksne i sommerdrakt, men har mørkebrun overside med hvite og rustbrune fjærbremmer. Hodet, halsen og øvre del av brystet er gultonet. Hos ungfuglene er den svarte bukflekken erstattet med kraftige, svarte flekker.
Myrsnipen har en rullende eller surrende lokkelyd «krrrry». I fluktspillet har den en trille «ryrryyryryryryryru».
Lytt
Utbredelse
Myrsnipen hekker sirkumpolart i Arktis og i de tempererte delene av Alaska, i den nordøstre delen av Canada, Øst-Grønland, Island, de britiske øyer, gjennom nordvest-Europa, Svalbard og Sibir (Russland). Myrsnipen er en av de mest tallrike vaderne i verden. Arten er oppdelt i flere underarter som er geografisk isolert.
Myrsnipene på Svalbard tilhører trolig underarten C. a. schinzii. På Svalbard hekker de på Bjørnøya og i de vestlige delene av Spitsbergen, primært i de frodigste delene av de store dalførene på Nordenskiöld Land. Det er sannsynlig at arten har en større utbredelse på øygruppen enn det som nå er kjent, men noen tallrik art er ikke myrsnipen på Svalbard.
Fuglen ankommer Svalbard mot slutten av mai eller begynnelsen av juni, og høsttrekket starter allerede i slutten av juli og fortsetter utover i august. Europeiske hekkefugler (underarten C. a. schinzii) overvintrer i den nordvestre delen av Afrika.
Økologi
Vi vet relativt lite om myrsnipens økologi på Svalbard. Den hekker og søker næring på fuktige myr- og tundraområder, gjerne med rik vegetasjon. Områder med mindre dammer og tjern er foretrukket. Den opptrer også ofte i fjæresonen og i deltaområder, gjerne sammen med andre vadere. Under høsttrekket kan den opptre i flokker på opptil 50 individer.
Myrsnipens diett består hovedsakelig av virvelløse dyr som den tar i tidevannssonen, ved ferskvannsforekomster eller inne på tundraen. Den kan også ta plantemateriale og en sjelden gang småfisk.
Livshistorie og reproduksjon
Myrsnipen hekker parvis eller i løse grupper, og den er territoriell på hekkeplassen. Den er monogam, og samme par hekker ofte gjentatte år på samme reirlokalitet. Reiret plasseres i flatt, fuktig terreng nær smådammer eller vann, gjerne i ei gresstue eller annen vegetasjon som gir skjul. Reiret etableres av hannen, men det ferdigstilles av hunnen. Det er skålformet, og fôres med gress og blader.
Eggleggingen finner trolig sted i juni. Eggene er olivenfargede med mørke flekker i varierende bruntone. Rugetiden er 21–22 døgn, og eggene ruges av begge kjønn. Som hos de andre vaderne, forlater ungene reiret umiddelbart etter klekking. De blir passet på av begge foreldrene, men hunnen forlater familien før ungene er flygedyktige i en alder av tre til fire uker. Ungene blir samtidig uavhengige av hannen. Myrsnipen blir kjønnsmoden etter ett til to år.
Høyeste kjente levealder på en fugl ringmerket i Norge (inkl. Svalbard) er 24 år.
Forvaltning og overvåkning
Myrsnipens bestandsstørrelse på Svalbard er ikke kjent, og noen kartlegging av artens forekomst er ikke foretatt. Ut fra dagens kunnskap er det grunn til å tro at hekkebestanden teller et sted mellom 100 og 200 par. Den europeiske hekkebestanden er stor, og den teller mer enn 300 000 par.
Bestanden i nordvest-Europa har vært stabil de siste tiårene, mens den østlige delen av bestanden (Baltikum og Russland) har vist nedgang.
