Østmarkmus

Utbredelse

Østmarkmusa er normalt knyttet til eng og åkermark på det euro-asiatiske kontinent. Her er dens nordligste utbredelse Finland og sørligste utbredelse er Balkanhalvøya. Svalbard ligger 20 breddegrader nord for artens normale utbredelsesområde og er dermed dens nordligste utpost. Østmarkmusene på Svalbard kommer sannsynligvis opprinnelig fra Leningrad-området, og de ankom trolig Svalbard som blindpassasjerer med skipslaster med dyrefôr til de russiske bosettingene i Grumantbyen en gang mellom 1920 og 1960.

Utbredelsen på Svalbard er begrenset til en ca. 20 km lang kyststripe på begge sider av Grumant i Isfjorden (Bjørndalen til Barentsburg). Arten observeres regelmessig i Longyearbyen, men forekomsten der er sannsynligvis avhengig av innvandring fra kjerneområder nær Grumantbyen. Den er ikke påvist med sikkerhet utenfor kyststrekningen Longyearbyen–Barentsburg. Østmarkmusas forekomst på Svalbard er nå helt uavhengig av menneskelige bosettinger.

Økologi

Kjerneområdet til østmarkmusene på Svalbard ligger i de guanogjødslede skråningene i Fuglefjella mellom Grumantbyen og Bjørndalen. Disse bratte skråningene har kraftig gressvegetasjon, bestående hovedsakelig av polarreverumpe.

Musene fordeler seg fra havnivå og opp til 400 m over havet. De liker seg best i områder med kraftig gressvegetasjon og blokkmark med god drenering. Her lever de i hulrom mellom steiner under vegetasjonen  og livnærer seg av gress og urter. Antall østmarkmus og utbredelsen av disse innenfor dette området varierer enormt. Tettheten av individer kan variere fra 0 til mer enn 1000 per hektar mellom ulike områder og år. Disse variasjonene skyldes i hovedsak variasjon i forholdene om vinteren.

Mildværsperioder med nedbør i form av regn, som fryser på bakken, gjør det vanskelig for musene å overleve vinteren de fleste steder. Dette er fordi isen gir liten isolasjon mot kulde samt at vegetasjonen blir utilgjengelig når den er dekket av is. Under slike forhold overlever alltids noen mus i områder høyt oppe i fuglefjellet hvor regnet som regel kommer som snø. Fra disse områdene kan de raskt rekolonisere hele utbredelsesområdet igjen. I vintre med mye snø og stabilt kaldt vær kan bestanden mangedobles mellom høst og vår.

Østmarkmusene på Svalbard har ingen naturlige konkurrenter og fjellreven er deres eneste predator.

Livshistorie og reproduksjon

Østmarkmusa er, som andre arktiske smågnagerarter, avhengig av å være aktiv gjennom hele vinteren og kan i år med gunstige snøforhold starte ynglingen under snøen. De har et ekstremt stort vekst-potensiale. Hunnene kan bli befruktet allerede 17 døgn gamle. Hannene blir forplantningsdyktige når de er over 35 døgn gamle. Svangerskapet varer i 20–21 døgn, og hunnene kan pare seg igjen kun noen få timer etter fødselen. Gjennomsnittlig kullstørrelse er 5,5 (1–11) og de kan få fire kull per sesong. Ungene veier i gjennomsnitt 2,1 g ved fødsel.

De når voksen alder etter 100 døgn, lever i gjennomsnitt 2–3 mnd., og kan bli noe over ett år gamle.

Forvaltning og overvåkning

Østmarkmusene har vært regelmessig observert i Longyearbyområdet siden 1960 tallet og kjerneområdet for utbredelse ble lokalisert til Grumantområdet i 1989. Det er ikke registrert endringer i utbredelsen av østmarkmus på Svalbard frem til i dag. Det er usikkert om denne arten har et spredningspotensiale på Svalbard. De krever helt spesielle områder å leve i, noe man så langt kun har funnet i Fuglefjella ved Grumant. Området er helt spesielt for Svalbard pga. såkalte hengende myrer, som er områder i sterkt hellende terreng med god drenering og kraftig gressvekst. En faktor som kan gi mulighet for spredning er endring i klimaet.

Bestanden av østmarkmus varierer i utbredelse og størrelse i takt med variasjonen i vinterforhold der særlig is på bakken og nedisete beiter fører til reduserte bestander. Er vinterforholdene optimale med stabilt snødekke uten mildværsperioder kan bestanden påfølgende sommer bli stor da musene har et stort vekstpotensial med tidlig kjønnsmodning, kort drektighetstid og mange ungekull pr. år.

I 1999 oppdaget man at østmarkmus var mellomvert for bendelmark-parasitten Echinococcus multilocularis som kan smitte til mennesker og gi sykdommen Alveolar Echinococcosis, som dersom den ikke behandles har en dødelighet på 80–90 %. Smitte til mennesker skjer trolig ved kontakt med reveskitt. Parasitten har mest sannsynlig spredt seg via fjellrev fra Russisk Arktis hvor parasitten er vanlig. Dette må ha skjedd en gang etter at østmarkmusene ble introdusert på Svalbard.

Kombinasjonen av høy tetthet av reveskitt og stor andel av positiv E. multilocularis reveskitt i Grumantområdet gjør dette området til et høyrisikoområde for menneskelig smitte. Selv om fjellrev med parasitt i tarmen potensielt kan spre parasittens egg langt unna høyrisikoområdet, så faller risikoen for at mennesker kan smittes til lave nivåer ikke langt unna Grumantområdet. Systematisk overvåking av østmarkmus–parasitt systemet i Grumant ble avsluttet i 2007. Fremtidig overvåking av risiko for smitte av E. multilocularis bør ha fokus på å overvåke stabiliteten og eventuell spredningen av østmarkmus til habitater nær sjøfuglkolonier og menneskelig beboelse.

Østmarkmusa er en svartelistet art på Svalbard som ønskes fjernet siden den ikke hører naturlig hjemme i faunaen samt at den er mellomvert for en parasitt, revens lille bendelorm, som er farlig for mennesker.