Polarmåken er en stor måke, i gjennomsnitt bare litt mindre enn svartbaken. Arten har en sirkumpolar, høy-arktisk utbredelse. I det nordøstlige Atlanterhavet forekommer den på Grønland, Island, Jan Mayen, Svalbard, Frans Josefs land og Novaja Semlja. De fleste polarmåkene forlater Svalbard i september–oktober og overvintrer trolig spredt i det nordlige Atlanterhavet, både langs kysten og i åpent hav så langt sør som Færøyene, Island og sørlige deler av Grønland. Trolig overvintrer også mange individer i de isfrie delene av Barentshavet.
Innhold
Artsbeskrivelse
Polarmåken er en stor måke, i gjennomsnitt bare litt mindre enn svartbaken. Den blir 65–78 cm lang og veier 1250–2700 g.
Kjønnene er like av utseende, men hannene er noe større enn hunnene.
Sammen med grønlandsmåken (som forekommer fåtallig på Svalbard) er polarmåken den eneste av de store måkene med helt lys fjærdrakt og hvite håndsvingfjær. Voksne polarmåker i sommerdrakt har lys grå rygg og vingeoverside, mens resten av kroppen er hvit. Nebbet er gult med en rød flekk på undernebbet ytterst, og beina er rosa kjøttfarget. De har gul øyehud-ring.
Ungfuglene har varierende mengde lyst brunt i fjærdrakten, og hvor mengden brunt i fjærdrakten avtar med alder inntil fuglene oppnår full voksendrakt i en alder av fem år.
Polarmåkens lyd er en kraftig, tostavet «gakk-gakk…» eller et mer skrikende og utdratt «ki-æ, ki-æ…»
Lytt
Utbredelse
Arten har en sirkumpolar, høy-arktisk utbredelse. I det nordøstlige Atlanterhavet forekommer den på Grønland, Island, Jan Mayen, Svalbard, Frans Josef Land (Russland) og Novaja Semlja (Russland).
Fire underarter er vanligvis definert, og Svalbardbestanden tilhører underarten L. h. gunnerus. Polarmåken hekker over hele Svalbard, vanligvis i eller i nærheten av andre sjøfuglkolonier. Den kan også hekke på mindre øyer og holmer ved kysten med kolonier av ærfugl og gjess.
De fleste polarmåkene forlater Svalbard i september–oktober og overvintrer trolig spredt i det nordlige Atlanterhavet både langs kysten og i åpent hav så langt sør som Færøyene, Island og sørlige deler av Grønland.
Polarmåken returnerer gradvis til hekkeplassene i løpet av mars og april.
Økologi
Polarmåken er blant de største måkene som hekker i Arktis, og sammen med storjoen den eneste flygende predatoren av betydning på Svalbard. Dermed har arten samme økologiske funksjon som dagrovfuglene i områder på sydlige breddegrader.
Den hekker vanligvis som enkeltpar eller i mindre kolonier (5–15 par), men noen kolonier kan telle over 100 par.
Polarmåken er en generalist som utnytter en rekke ulike byttedyr som fisk, bløtdyr, pigghuder, krepsdyr, egg, unger og voksne fugler av andre sjøfugler, insekter, kadavre og søppel. Fugler som hekker i eller i nærheten av sjøfuglkolonier spesialiserer seg ofte på egg, unger eller voksne fugler av andre sjøfuglarter. Polarmåken kan også opptre som kannibal på egg og unger hos artsfrender. Ufordøyde matrester gulpes opp som boller, og de kan gjenfinnes rundt reiret eller på sitteplasser i nærheten.
Fjellreven kan være en viktig predator av egg og unger hos polarmåken.
Livshistorie og reproduksjon
Hekkeplassen legges vanligvis i nærheten av sjøfuglkolonier, og reiret plasseres gjerne på toppen av klippeveggen, på et framspring i fjellveggen eller på berget under kolonien. Reiret bygges av begge kjønn og består av gress, mose, og av og til noe tang. Normal kullstørrelse er tre egg, men ett og to egg forekommer også.
Eggene er brune eller olivenbrune med mørke flekker og streker. Rugetiden er 27–28 døgn, og eggene ruges av begge kjønn. Ungene blir i reiret i én til to uker, men etter hvert som de blir eldre begynner de å bevege seg i området rundt. I de første ti dagene etter klekking varmes ungene jevnlig. De fôres av begge foreldrene, og de er flygedyktige etter seks til sju uker.
På steder hvor polarmåken har reir inne blant rugende lomvi eller polarlomvi kan den av og til observeres rugende på ett eller flere egg fra disse to artene. Hvordan denne «misforståelsen» oppstår er ikke kjent.
Voksne fugler er territorielle, og de benytter gjerne samme reirplass år etter år. Paret forsvarer vanligvis ungene aktivt og angriper inntrengere ved å «snittfly» og samtidig (noen ganger) slå med nebb, bryst eller vingeknokene. I hvilken grad foreldrene forsvarer ungene varierer fra koloni til koloni, mellom par og mellom de ulike fasene i hekkesesongen.
Ungfugler vender ofte tilbake til samme område som de ble klekt etter tre til fire år, og vil i de påfølgende årene prøve å etablere et territorium. Polarmåken blir kjønnsmoden etter fire til fem år.
Høyeste kjente levealder for en fugl merket i Norge (inkl. Svalbard) er 19 år.
Forvaltning og overvåkning
Hekkebestanden på Svalbard er estimert til å ligge et sted mellom 4000 og 10 000 par. Av disse hekker trolig omkring 1000 par på Bjørnøya, som har den største forekomsten av polarmåker på Svalbard og i Barentshavsregionen. Bestanden i Barentshavet er anslått til mellom 7000–17 000 hekkende par. Den europeiske bestanden er på opptil 140 000 par og regnes som stabil.
Utviklingen i hekkebestanden på Svalbard er lite kjent, men bestanden på Bjørnøya og Hopen har vist en nedgang siden 1986. Ifølge studier utført på Bjørnøya, akkumulerer polarmåkene her høye nivåer av organiske miljøgifter, spesielt de fuglene som har spesialisert seg på å ta egg og unger fra andre sjøfugler.
Det er dokumentert negative effekter av miljøgifter på polarmåkenes hormonproduksjon og immunforsvar, så vel som redusert hekkesuksess og voksenoverlevelse.
Redusert næringstilgang som følge av en redusert lomvibestand og økt predasjon fra en voksende fjellrevbestand er også faktorer som kan være med på å forklare nedgangen i hekkebestanden av polarmåke på Bjørnøya. Årsaken til nedgangen på Hopen er ikke kjent.
