Praktærfuglen har en sirkumpolar arktisk utbredelse som er mer nordlig enn for de andre ærfuglartene, og arten er er både litt mindre og mer kompakt enn ærfuglen. Praktærfuglen hekker i Russland, Nord-Amerika, på Grønland og Svalbard. Den foretrekker flate tundraområder med små vann og tjern, og den er mindre knyttet til kysten og øyer enn ærfuglen.
Innhold
Artsbeskrivelse
Praktærfuglen er litt mindre og mer kompakt enn ærfuglen. Den blir 47–63 cm lang og veier 1200–2100 g. Hannens praktdrakt er karakteristisk med en oransjegul nebbknopp i pannen og rødlilla nebb. Issen og nakken er blå med et lilla skjær. Nedre del av halsen og brystet er rosa. Den fremre delen av ryggen er hvit, mens den bakre delen, og skuldrene er svarte. En hvit stripe løper fra brystet og bakover vingen når denne er sammenfoldet. I eklipsedrakt er hannen overveiende mørk, men med varierende grad av hvitt på brystsidene, og nebbknoppen er mindre fremtredende i denne førvinterdrakten.
Hunnene er svært lik hunnene hos ærfuglen, men har rundere hodeprofil med et kortere og mørkere nebb, samt en varmere rødbrun fjærdrakt. Ungfuglene likner hunnen, men de er mer mørkebrune i fargen (som hos ungfugler av ærfugl).
Praktærfuglen er tausere enn ærfuglen. Hannen har en dyp, vibrerende låt – «hroo, roo rooe» – som faller i tonehøyde.
Lytt
Utbredelse
Praktærfuglen har en sirkumpolar arktisk utbredelse som er mer nordlig enn for de andre ærfuglartene. Arten hekker i Russland, Nord-Amerika, på Grønland og Svalbard. På Svalbard hekker praktærfuglen spredt langs vestkysten av Spitsbergen, med de viktigste hekkeområdene mellom Bellsund til Prins Karls Forland (Nordenskiöldkysten, Daudmannsøyra, Forlandssletta) og på Reinsdyrflya på Nordvest-Spitsbergen. Praktærfugl på trekk sørover har blitt observert på østkysten av Spitsbergen om høsten, så det er mulig at det er ukjente hekkeområder øst og nord på øygruppen.
Praktærfugl fra Svalbard tilbringer trolig vinteren på Spitsbergenbanken mellom Bjørnøya og Spitsbergen, men dette er ikke bekreftet. Her overvintrer de trolig sammen med praktærfugl fra østkysten av Grønland. Studier med bruk av satellittsendere har vist at praktærfugl fra østkysten av Grønland gjennomfører fjærfelling langs vestkysten av Spitsbergen, og overvintrer i åpent hav på bankene nord for Bjørnøya.
Økologi
Praktærfuglens biologi er dårlig kjent på Svalbard. Den foretrekker flate tundraområder med små vann og tjern, og den er mindre knyttet til kysten og øyer enn ærfuglen. Imidlertid oppholder hunnen og ungene seg langs kysten etter klekkingen, og de voksne fuglene myter i grunne, kystnære områder i juli–august. Viktige myteområder er grunne områder på vestkysten og rundt sørspissen av Spitsbergen.
Praktærfuglene opptrer gjerne i par eller små grupper i hekkesesongen, mens de kan samles i større flokker utenom hekkeperioden. På Svalbard kan myteflokkene bestå av flere tusen individer. I andre områder, som for eksempel i Russland, kan de telle titusener av individer.
Praktærfuglen livnærer seg på ulike bunnlevende dyr slik som muslinger, snegler, krepsdyr og sjøpølser. Om vinteren opptrer den kun i marine områder, og den beiter gjerne på dypere vann (20–40 meter) enn de andre havdykkendene.
Livshistorie og reproduksjon
Så snart hekkeplassen er fri for snø, ankommer praktærfuglen. Reiret plasseres vanligvis åpent ved en liten ferskvannsdam eller et mindre tjern, av og til i le av en stein eller en forhøyning i terrenget. Praktærfuglen hekker ikke i kolonier, og reirene ligger derfor spredt og enkeltvis. Selve reiret er en grunn fordypning i bakken som hunnen skraper ut og fôrer med dun (mørkere dun enn hos ærfuglen). Eggleggingen finner vanligvis sted i siste halvdel av juni, og normal kullstørrelse er fire til seks egg. Eggene er lys olivengrønne og ligner ærfuglens egg, men de er mindre. De ruges av hunnen i 22–24 døgn.
Hunnen og ungene forlater reiret umiddelbart etter klekking og tilbringer den første tiden i ferskvannsdammer som ligger nært hekkeplassen. Gjerne før ungene er flygedyktige forflytter de seg til grunne områder langs kysten hvor de oppholder seg utover høsten. I områder med flere hekkende par kan hunner med unger slå seg sammen til mindre grupper. Hannene forlater reirområdet kort tid etter at hunnen har startet rugingen, og de samles i grunne områder langs kysten for å myte. Hunnen følger ungene i sju til åtte uker etter klekking. Praktærfuglen blir kjønnsmoden i en alder av tre år.
Lengste kjente levealder (ikke Svalbard) er 15 år.
Forvaltning og overvåkning
Størrelsen på høstbestanden av praktærfugl på Svalbard (voksne individer og årsunger) har blitt estimert til å ligge mellom 2500 og 5000 individer. Bestandsutviklingen er ikke kjent. Den europeiske hekkebestanden er anslått til å være under 46 000 par. Bestanden regnes som stabil. Den store likheten mellom hunnene av ærfugl og praktærfugl, samt praktærfuglens spredte hekkemønster, gjør arten vanskelig å overvåke i hekkeområdene.
Den er en relativt sky art som sjelden kan observeres på nært hold.
I myteperioden kan praktærfuglene opptre i store flokker i grunne kystnære områder. Her er de svært sårbare for forurensning (for eksempel olje) og ulike typer menneskelig forstyrrelse.
