Ringgåsa er ei lita gås, mindre og slankere enn hvitkinngåsa, men med noe lengre hals, mindre hode og smalere vinger. Historisk sett var trolig ringgåsa den vanligste gåsearten på Svalbard. Bestanden gikk dramatisk tilbake i første del av 1900-tallet, sannsynligvis på grunn av intensiv beskatning i form av dun- og eggsanking i hekkeområdene.
Innhold
Artsbeskrivelse
Ringgåsa er ei lita gås, mindre og slankere enn hvitkinngåsa, men med noe lengre hals, mindre hode og smalere vinger. Ringgåsa forekommer i tre underarter med ulik fjærdrakt. Svalbardfuglene tilhører den lysbukete underarten B. b. hrota. Den blir 56–61 cm lang og veier 1100–1600 g.
Kjønnene er like, men hannene er noe større enn hunnene. Ringgåsas hode, hals og bryst er svart, med en avlang hvit tegning på siden av halsen. Hos B. b. hrota er oversiden og vingene gråbrune, og undersiden lys gråbrun (mørkebrun hos den mørkbukete underarten B. b. bernicla og brunsvart hos B. b. nigricans). Nebbet og beina er svarte.
Ungfuglene likner de voksne, men har mørkere kroppssider og mangler det første halve året den hvite tegningen på halsen.
Lyden er et gurglende eller knurrende«prråk».
Lytt
Utbredelse
Ringgåsa har en holarktisk utbredelse. Den lysbukede underarten hekker i de nordøstlige delene av Canada og Grønland, på Svalbard og Frans Josefs Land (Russland). Den mørkbukede underarten hekker på tundraområder i Sibir øst til Taimyrhalvøya (Russland). Fra Taimyrhaløvøya og østover hekker den tredje underarten B. b. nigricans.
Fugler fra Kile-området på nordøst-Grønland slår seg sammen med fugler fra Svalbard og Frans Josefs Land og overvintrer i Danmark og i Northumberland i England. Fugler fra den øvrige delen av Grønland tilbringer vinteren i Irland, mens den mørkbukede underarten, som forekommer i vest-Sibir, overvintrer langs kystene rundt Nordsjøen, fra Danmark til den sørlige delen av England og vest-Frankrike.
En stor andel av ringgjessene på Svalbard hekker på Tusenøyane. Noen par hekker også spredt på mindre øyer langs vest- og nordkysten av Spitsbergen, hvor Moffen er en av de viktigste lokalitetene. Enkelte par hekker også langs kysten av de store øyene.
Ringgjessene ankommer hekkeområdene mot slutten av mai eller i begynnelsen av juni. Høsttrekket foregår i første halvdel av september.
Økologi
Relativt lite er kjent om ringgåsas biologi på Svalbard. Arten hekker på flate tundraområder i nærheten av mindre tjern og vann, eller på små øyer langs kysten, gjerne med godt utviklet vegetasjonsdekke. I hekkesesongen lever ringgjessene på Svalbard av ulike landplanter som skjørbuksurt og ulike arter av mose, samtidig som de også beiter på ulike typer alger i fjæresonen.
I vintermånedene består dietten hovedsakelig av ålegress og alger. Ringgåsa er mer knyttet til kysten enn de andre to Svalbard-gjessene, og den tilbringer ofte mer tid i deltaområder eller i grunne områder langs kysten.
Som hos de andre Svalbard-gjessene varierer ungeproduksjonen fra år til år avhengig av foreldrenes kondisjon før hekking, snøforholdene når hekkingen tar til og værforholdene i ungenes oppvekstperiode.
Isbjørn, fjellrev og polarmåke er alle viktige predatorer av ringgåsas egg og unger på Svalbard.
Livshistorie og reproduksjon
Ringgjessene hekker som enkeltpar eller i løse kolonier. Selve reiret er en grunn fordypning i underlaget. Reiret etableres av begge kjønnene, og fôres med plantemateriale fra reirets umiddelbare nærhet, samt mye dun.
Eggleggingen starter i første halvdel av juni. Ringgåsa legger normalt tre til fem egg som ruges av hunnen i 24–26 dager. Eggene er kremhvite, men blir skittengule i løpet av rugetiden. Hannen oppholder seg i nærheten av reiret og holder vakt gjennom hele rugeperioden. Hunnen dekker til eggene med dun i rugepausene.
Så snart eggene klekkes, forlater ungene og foreldrene hekkeplassen og forflytter seg til oppvekstområdene. Ungene passes på av begge foreldrene, og de varmes regelmessig i de første to ukene etter klekking. Ungene blir flygedyktige i en alder av omtrent seks uker. I samme periode som ungene blir flygedyktige, foretar voksenfuglene fjærskiftet. Fuglene mister da flygeevnen for en periode på omlag tre uker.
Familiegruppene holder sammen til trekket påfølgende vår.
Ringgåsa blir kjønnsmoden ved to–tre-årsalderen.
Forvaltning og overvåkning
Svalbardbestanden av ringgås er den minste separate bestanden av en trekkende gåseart i verden. Tellinger i artens vinterområder i Danmark og England tyder på at den totale vinterbestanden i disse områdene omfattet 6 800 individer høsten 2012. Hvor stor andel av disse fuglene som tilhører Svalbardbestanden er ikke kjent (inkluderer også fugler fra Grønland og Frans Josef Land).
Studier utført de siste årene indikerer at Svalbardfuglene produserer få unger, og at det er liten rekruttering i bestanden. Mulig konkurranse med hvitkinngås på hekkeplassene på Svalbard, og dårlige beiteforhold i overvintringsområdene bidrar til å bremse veksten i bestanden.
Historisk sett var trolig ringgåsa den vanligste gåsearten på Svalbard. Bestanden var muligens på over 50 000 individer på begynnelsen av 1900-tallet. Arten var tallrik på øyer langs hele vestkysten av Spitsbergen, så vel som på andre øyer rundt hele øygruppen. Bestanden gikk dramatisk tilbake i første del av 1900-tallet, sannsynligvis på grunn av intensiv beskatning i form av dun og eggsanking i hekkeområdene. I tillegg var det mangel på deres viktigste beiteplante, ålegress, i overvintringsområdene.
