Sabinemåke
Sabinemåken hekker i de arktiske og subarktiske områdene av Nord-Amerika og Russland, i tillegg til på Grønland og Svalbard. Den er en liten, nett og mørkhodet måke med svakt kløftet stjert. Reiret plasseres nesten alltid nær ferskvann, gjerne ved kanten av en fersk eller brakkvannsdam på mose og gressbevokst tundra, og det er ofte kun en grunn fordypning i underlaget.
Innhold
Artsbeskrivelse
Sabinemåken er en liten, nett og mørkhodet måke med svakt kløftet stjert. Den blir 27–33 cm lang og veier 150–215 g.
I form og flukt kan den minne om en terne, med lette og flagrende bevegelser. Den har smalere vinger enn krykkje, men vingene er relativt store i forhold til kroppen. Kjønnene er like, men hannen er i gjennomsnitt noe større en hunnen.
Sabinemåken har i sommerdrakt mørkegrått hode, hvit nakke, bryst og underside, mens ryggen og de indre delene av vingene er lysegrå. Den mørkegrå hetten går i nedre del over til svart og danner en svart nakkering. De ytre håndsvingfjærene og hånddekkfjærene er svarte med hvite spisser. De mørke vingetegningene disse fjærene skaper, er et artstypisk kjennetegn, men sabinemåken kan likevel lett forveksles med unge krykkjer som har lignende vingetegninger. Sabinemåken har svart nebb med gul nebbspiss og svarte bein. Den har rød øyehud-ring og er rød i munnviken.
I vinterdrakt mister fuglen den mørke hetten som blir erstattet med hvitt, men den beholder mørke tegninger på bakre del av issen og i nakken. Ungfuglene har en spraglete grå overside med mye grått på hodet og brystsidene.
Sabinemåken har en høy, skjærende lyd «prrih», som gjentas i rask rekkefølge. På hekkeplassen har den et vidt lydspekter.
Lytt
Utbredelse
Arten hekker i de arktiske og subarktiske områdene av Nord-Amerika og Russland, i tillegg til på Grønland og Svalbard. Den betraktes ofte som monotypisk, men fire underarter er beskrevet. Svalbardfuglene tilhører L. s. palearctica.
På Svalbard er sabinemåken en sjelden, men regelmessig hekkefugl. Moffen, på nordsiden av Spitsbergen, er en av de få lokalitetene hvor den har hekket regelmessig de siste tiårene. Arten hekket sannsynligvis regelmessig i Kongsfjorden på begynnelsen av 1900-tallet, men det siste bekreftede hekkefunnet i dette området var i 1923. Hekkinger er også registrert andre steder som på Lågøya, Kvitøya og i Isfjorden, og det er sannsynlig at den også hekker andre steder på øygruppen, men bestanden er uansett liten. Sabinemåkene kan observeres på sjøen og langs kysten rundt hele Svalbard sommerstid.
Fuglene overvintrer i åpent hav på den sørlige halvkule langs sørvestkysten av Sør-Amerika og utenfor vestkysten av Afrika.
Økologi
Sabinemåken hekker på tundraen, og den foretrekker spesielt små øyer hvor ferskvann ligger nært sjøen. Utenom hekkesesongen tilbringer den tiden på åpent hav, men den kan komme inn til kysten i perioder. Den hekker vanligvis i eller i nærheten av rødnebbternekolonier, hvor den drar nytte av beskyttelsen ternene gir.
Sabinemåken er mindre aggressiv enn rødnebbterna, selv om den også forsvarer egg og unger.
Artens diett på Svalbard er ikke godt kjent, men består trolig hovedsakelig av småfisk og virvelløse dyr. Den kan også ta små spurvefugler, egg fra rødnebbterne og åtsler.
Livshistorie og reproduksjon
Reiret plasseres nesten alltid nær ferskvann, gjerne ved kanten av en fersk- eller brakkvannsdam på mose- og gressbevokst tundra, og det er ofte kun en grunn fordypning i underlaget. Av og til fôres det med litt gress eller tang.
Normal kullstørrelse er to til tre egg. Eggene er olivengrønne med mørke, brungrønne flekker og de ruges i 20–26 døgn av begge kjønn.
Ungene forlater reiret bare noen timer etter klekking og følger da foreldrene til en fersk- eller brakkvannsdam. Ungene fôres av begge foreldrene, men tar også selv til seg næring. Dietten består hovedsakelig av insekter, men den blir mer variert etterhvert som ungene blir større. Ungene blir flygedyktige etter ca. 20 dager. Familien forlater etter hvert hekkeområdet, og ungene holder trolig sammen med foreldrene til høsttrekket starter. De fleste ettåringene forblir i overvintringsområdene på den sydlige halvkule den første sommeren.
Sabinemåken blir trolig kjønnsmoden i en alder av to år.
Forvaltning og overvåkning
Sabinemåken er blant de mest sjeldne hekkefuglene på Svalbard, og arten forekommer trolig årlig i et begrenset antall på 10–50 par. Den globale hekkebestanden er liten, trolig mindre enn 10 000 par.
Bestandsutviklingen på Svalbard er ikke kjent. Hekkebestanden i Kongsfjorden på begynnelsen av 1900-tallet var aldri stor, og andre hekkefunn er primært av enkeltpar bortsett fra på Moffen.
Jed Sheenan / Norwegian Polar Institute
