Spekkhoggeren er en av de mest kjente artene i havet, og er lett gjenkjennelig med sine karakteristiske fargemønster og den markerte ryggfinnen. Den er svart og hvit, med svartfargen dominerende på ryggsiden. Den har hvite flekker rundt øynene og en flekk på buken som går opp på sidene mellom ryggfinnen og halefinnen. De fleste spekkhoggerne finnes i Antarktis, men i Norskehavet og Barentshavet regner man med at det er rundt 3000 spekkhoggere. En liten andel av disse tilbringer deler av sommeren i svalbardområdet.
Innhold
Artsbeskrivelse
Spekkhoggeren er lett å gjenkjenne på grunn av sine karakteristiske fargemønster og den markerte ryggfinnen. Den er svart og hvit, med svartfargen dominerende på ryggsiden. Den har hvite flekker rundt øynene og en flekk på buken som går opp på sidene mellom ryggfinnen og halefinnen. Den har også en grå, salformet flekk bak ryggfinnen.
Hannene er betydelig større enn hunnene, og de har en mye større trekantformet ryggfinne. Hannene kan bli opptil ni meter lange og veie 5,5 tonn, mens hunnene blir opptil 7,7 meter lange og opptil 3,8 tonn tunge.
Kalvene er rundt 2,3 meter lange ved fødselen og veier da rundt 200 kg. De likner de voksne i fargene, bortsett fra at de områdene som er hvite hos de voksne er mer kremgule hos de unge individene.
Utbredelse
Spekkhoggere finnes i alle verdenshav og er utbredt mellom ekvator og iskanten både på den nordlige og sørlige halvkule. De er mest vanlige i høyproduktive, kystnære områder. Spekkhoggere er observert i mange av fjordene på vestsiden og østsiden av Spitsbergen, og langs iskanten i nord.
Økologi
Det finnes ikke noen gode overslag over hvor mange spekkhoggere som finnes, men hvis man legger sammen beregninger av bestandsstørrelser fra ulike regioner hvor slike finnes, kommer man opp i et tall på rundt 100 000 individer. De fleste av disse finnes i Antarktis.
I Norskehavet og Barentshavet regner man med at det er rundt 3000 spekkhoggere, og en liten andel av disse tilbringer deler av sommeren i svalbardområdet.
Spekkhoggeren er den største av hvalene i delfinfamilien, og som de fleste andre delfinarter lever de i sosiale grupper. Stabiliteten og funksjonen til slike grupper varierer mye. Bare én eller noen få voksne hanner følger med i en gruppe med hunner og kalver. Hver gruppe har sin egen «dialekt», og denne vokaliseringen synes å ytterligere forsterke gruppens særegenhet.
Ulike grupper synes å spesialisere seg på forskjellige typer byttedyr. Spekkhoggerne samarbeider ofte om å fange byttedyr, det være seg små fisk som sild, og opptil de største hvalartene. De er observert mens de jager fisk inn i tette stimer som blir holdt på plass av enkelte spekkhoggere, mens andre medlemmer av gruppen svømmer inn i stimen og slår fiskene i svime med halen. Andre spekkhoggere er sett mens de sirkler rundt isflak med sel eller pingviner oppå, og en spekkhogger tipper over isflaket slik at byttedyrene sklir ned i kjeften på andre spekkhoggere i gruppen. De samarbeider også om å ta store bardehvaler, som de tvinger til å dykke inntil de blir utslitte og lette å angripe.
Enkelte grupper av spekkhoggere har et definert hjemmeområde, mens mange andre grupper synes å følge byttedyrenes vandringer og svømmer dermed over store distanser. På Svalbard er det ikke gjort særlig mye forskning på spekkhoggere bortsett fra at man har data på hvor de ble fanget samt at de blir talt når man er ute og teller andre hvalarter.
Dietten til spekkhoggerne varierer mye. De vanligste byttedyrene er fisk, fra små stimfisk som sild som er vanlig i dietten hos spekkhoggerne langs kysten av Europa, til større laksefisk som vanligvis tas langs vestkysten av Amerika. De spiser også blekksprut, torsk, flatfisk og skilpadder. Spekkhoggere er kanskje mest kjent for at de spiser andre varmblodige dyr som pingviner og andre fuglearter, samt andre sjøpattedyr.
Spekkhoggerne er de virkelige toppredatorene uten naturlige fiender.
Livshistorie og reproduksjon
De fleste spekkhoggerne blir født sent på høsten, og kalven dier mora i ett til to år. Drektighetstiden er 15–18 måneder. Hannene blir kjønnsmodne ved 15-årsalderen og hunnene når de er 11–16 år gamle.
Gjennomsnittlig levealder er 50 år for hunner og 30 år for hanner, mens maksimal levealder er 80–90 år for hunner og 50–60 år for hanner.
Forvaltning og overvåkning
Spekkhoggerne er blitt fangstet i noen grad på mange steder i sitt utbredelsesområde, men de har aldri vært noen attraktiv art som menneskemat. I tidligere tider ble spekkhoggere i enkelte områder drept fordi de ble betraktet som konkurrenter til ulike fiskerier.
Man vet lite om de nordlige pelagiske bestandene av denne arten, skjønt det er en økning i antallet observasjoner av spekkhuggere i arktiske områder i det nordvestre Atlanterhav.
Spekkhoggere er fredet på Svalbard.
