Steinvenderen er en mellomstor og kompakt vadefugl med et kileformet, spisst nebb. Steinvenderen hekker sirkumpolart i Arktis og nordlige tempererte områder. I Nordvest-Europa forekommer den fra de sørlige kystområdene av Skandinavia til Svalbard og østover i nordlige deler av Russland. I hekkesesongen foretrekker steinvenderen relativt vegetasjonsfattig, steinrik tundra nær sjøen.
Innhold
Artsbeskrivelse
Steinvenderen er en mellomstor og kompakt vadefugl med et kileformet, spisst nebb. Den blir 21–26 cm lang og veier 80–190 g. Kjønnene er like, men hannene har mer kontrastfylte tegninger og klarere farger.
Voksne fugler i sommerdrakt har markerte hodetegninger i svart og hvitt, er spraglete rødbrune på ryggen og på skuldrene og hvite på undersiden. Beina er oransje og nebbet svart. Brystet har kontrastrike tegninger i svart og hvitt. I vinterdrakt får de voksne en mørk overside med bare litt rustrød farge på skuldrene. De hvite tegningene på brystet, halsen og hodet erstattes med gråbrunt.
Ungfuglene likner de voksne fuglene i vinterdrakt, men de har en lysere overside som skyldes gulbrune eller hvite fjærbremmer.
Steinvenderens lokkerop er et kaklende og høylytt, litt mekanisk «tukkatukktukktukk…». Sangen og varsellyden er en rask og akselererende serie «kviti tritritri…»
Utbredelse
Steinvenderen hekker sirkumpolart i Arktis og nordlige tempererte områder. I nordvest-Europa forekommer den fra de sørlige kystområdene av Skandinavia til Svalbard og østover i nordlige deler av Russland. Den forekommer i to underarter. Svalbardfuglene tilhører underarten A. i. interpres. Den andre underarten A. i. morinella hekker i arktiske deler av Canada nord til omlag 74º N. På Svalbard forekommer arten fåtallig langs kysten over hele øygruppen. Det er størst tetthet langs fjordene på vestkysten av Spitsbergen og på Prins Karls Forland.
Fugler fra Europa og Grønland overvintrer langs kysten av sørvest-Europa, sør til Vest-Afrika.
Steinvenderen ankommer Svalbard i siste halvdel av mai eller i første halvdel av juni, og den trekker sørover igjen i august eller tidlig i september.
Økologi
I hekkesesongen foretrekker steinvenderen relativt vegetasjonsfattig, steinrik tundra nær sjøen. Den hekker parvis eller i løse grupper på noen få par. Territoriet brukes ofte flere år på rad av de samme fuglene.
Steinvenderen er mer effektiv i å forsvare egg og unger mot predatorer enn de fleste andre vadere. Begge kjønn deltar aktivt i forsvaret, og de klarer å holde de fleste flygende predatorer på avstand. Polarmåke og fjellrev kan likevel være betydelige predatorer av egg og unger.
På tundraen er insekter den viktigste delen av dietten, mens plantemateriale kan være viktig på forsommeren før insektene blir tilgjengelige. Når steinvenderen søker næring i fjæresonen er snegler, krepsdyr og insekter viktige byttedyr. Steinvenderen bruker, som navnet tilsier, sin kraftige nakke og sitt sterke nebb til å snu små steiner og tang i jakten på byttedyr. Den kan også ta egg av rødnebbterne og andre bakkehekkende arter på tundraen.
Utenfor hekkesesongen søker den ofte næring langs klippekyster og steinete strender sammen med andre vadere.
Livshistorie og reproduksjon
Hunnen lager reiret som er en grunn fordypning i underlaget, og som fôres med blad og annet plantemateriale som fuglen plukker til seg fra området rundt reiret. Eggleggingen finner trolig sted i midten av juni til begynnelsen av juli. Normal kullstørrelse er fire egg, men to til fem egg forekommer. Eggene varierer i grunnfarge fra lysebrune til olivengrønne med mørke flekker. Rugetiden er 21–24 døgn, og eggene ruges av begge kjønn, men mest av hunnen.
Ungene forlater reiret senest et døgn etter klekking, og de oppfostres av begge foreldrene. Hunnen forlater imidlertid familien og reirområdet før hannen. Ungene blir flygedyktige etter 19–21 dager, samtidig som de blir uavhengige av foreldrene. Steinvenderen blir kjønnsmoden etter to år.
Høyeste kjente levealder for en fugl merket i Norge (inkl. Svalbard) er 13 år.
Forvaltning og overvåkning
Hekkebestanden på Svalbard er anslått til å ligge et sted mellom 50 og 500 par, men noen kartlegging av bestanden er ikke utført, og det finnes ikke kunnskap om bestandsutviklingen. Bestanden i Europa er relativt liten, og den er anslått til å være oppimot 81 000 hekkende par. Bestanden har trolig vært stabil de siste tiårene.
