25 år i polar-Norges tjeneste

Ni av de første som ble ansatt i tida etter at Tromsø-kontoret åpnet arbeider fortsatt ved Polarinstituttet. Og det bør markeres, mente direktør Ole Arve Misund, og inviterte til festmiddag i kantina på Framsenteret med taler, gaver og mimring i går kveld. 

Gull for lang og tro tjeneste

– Takk for 25 års innsats for Norsk Polarinstitutt og for at dere har bidratt til utviklingen av instituttet gjennom disse årene, sa Misund, og inviterte hver jubilant frem for overrekkelse av blomster og gaver, blant annet gavekort fra urmaker.

Seks av veteranene deltok på arrangementet, mens tre av dem befinner seg på jobbreise, tokt i Polhavet og på Svalbard, og var forhindret fra å delta.  

– Det har vært 25 gode år med faglige utfordringer i et givende arbeidsmiljø, sier økonomirådgiver Inger Brattsti Dypås.

Da hun ble ansatt i 1994 var hun 37 år og den eldste ved det nyetablerte Tromsø-kontoret.

– Vi var en ung gjeng, med ny giv og pågangsmot. Vi ville virkelig jobbe her, og være med å utvikle instituttet. Mye var nytt, og det var en bratt læringskurve for oss, forteller hun.

Trang fødsel

De to første årene pendlet Dypås en del til Oslo-kontoret som da var under avvikling, for å få opplæring av de ansatte som jobbet der. Det var ikke alltid like lett.

– Vi merket at stemningen ikke var helt topp i Oslo, og det er forståelig. Men jeg valgte å se forbi det, og gjøre det som var min oppgave, å sette meg inn i økonomisaker og ta lærdommen deres med meg til Tromsø. De fleste av de ansatte i Oslo var lette å samarbeide med.

At flyttingen til Tromsø ikke gikk uproblematisk er godt kjent innad i Polarinstituttet, og for eksterne miljøer som fulgte flyttingen.

Protesterte mot flyttingen

De ansatte ved Polarinstituttet i Oslo protesterte mot flyttingen fordi de var etablert med bolig og familie i Oslo-området. Flere hadde arbeidet ved instituttet i årevis, og ble nå vitne til at arbeidsplassen ble flyttet til andre kanten av landet.  

– Ansatte var skuffet og dypt fortvilet, og flere opplevde stor sorg. De elsket virkelig jobben sin, fagfeltet og miljøet, og de følte at alt dette ble revet bort fra dem mot deres vilje, sier forsker Eva Fuglei, som ble tilknyttet Polarinstituttet allerede som ung student i 1991.

Fuglei valgte å bli med instituttet videre nordover.

– Men jeg var også mot flyttingen. Jeg er søring selv og har min familie sørpå, og hadde alle mine gode kolleger i Polarinstituttet i Oslo, men siden jeg da var ung og fortsatt under utdanning, og heller ikke var etablert med egen familie, ble det lettere for meg å bli med nordover, og jeg hadde allerede flyttet til Polarinstituttets kontor i Longyearbyen før flyttevedtaket kom i 1993.

Hun dro nordover via Svalbard og tok der doktorgraden mens hun samtidig var tilknyttet Polarinstituttet, og etter hvert kom hun til Tromsø-kontoret hvor hun fortsatt jobber.

– Jeg angrer ikke på at jeg flyttet nordover den gangen, men jeg føler med dem som opplever at arbeidsplassen deres blir flyttet. Ett nylig eksempel på hvor opprørende slike flytteprosesser er, er den motstanden ansatte i Veterinærinstituttet har til å flytte fra Oslo til Ås, en betydelig kortere distanse enn fra Oslo til Tromsø. Flytting mot egen vilje er et inngrep i folks arbeids- og privatliv, og det er viktig at myndigheten har forståelse for det og lager så gode ordninger som mulig for de berørte, sier Fuglei.

Ole Arve Misund har selv arbeidet to år ved Polarinstituttet, men har mange tiår bak seg fra hav- og polarforskningsfeltet. Han fulgte flyttingen på 1990-tallet fra sidelinjen fra sin daværende jobb ved Havforskningsinstituttet.

– Vi kan bare forestille oss hvordan det var å begynne i en institusjon som på mange måter var i full oppløsning, og der de fleste medarbeiderne ikke ville være med på flyttelasset nordover. Det må ha vært en spesiell stemning og en vanskelig bedriftskultur å komme inn i, sier han.

Tromsø – sentrum for polarforskning  

Utflyttingen av Polarinstituttet er det første forsøket på en større flytting av statlige arbeidsplasser fra hovedstaden. Tjuefem år seinere blir likevel flyttingen regnet som en suksess reint faglig. Forskere og forvaltere kom nærmere sine arbeidsområder, nye fagfolk kom til fra inn og utland, og kvinneandelen økte, i det som frem til da hadde vært et mannsdominert arbeidsmiljø.

Instituttet har òg vært en sentral aktør i den kraftige oppbyggingen av polarforskningen som Tromsø har opplevd etter den sterke politiske satsinga på nordområdene fra starten av 2000-tallet, blant annet med en rekke nye stillinger innen miljø- og klimaorientert forskning og forvaltning.  

En faglig suksess – i ettertid

I dag arbeider det 177 personer ved Polarinstituttet. I 1998 flyttet Polarinstituttet inn i nye lokaler i Framsenteret, etter noen år i midlertidige kontorer i Storgata i Tromsø.

– Siden den gangen er Polarinstituttet re-etablert her i Tromsø, og står nå fram som ganske robust, relevant og faglig helt i front. Det ser vi blant annet på publikasjonsanalysen vi nettopp har fått fra NIFU, som viser en produksjon av publikasjonspoeng helt i toppen blant norske forskingsinstitutter med siteringer på ca. 60 % over gjennomsnittet i våre fagfelt, og ca. 85 % internasjonal sampublisering, sier direktøren.

Arbeider i ekstrem naturmiljø

Polarinstituttet har i den samme perioden økt innsatsen i Dronning Maud Land i Antarktis. I 2005 sto helårsstasjonen Troll ferdig. Direktør for operasjon og logistikk, John Guldahl, er også blant veteranene ved instituttet, og blant dem som arbeider både på Svalbard og i Antarktis, ofte i krevende miljøer i forhold til vær, logistikk og sikkerhet.

– Vi arbeider i helt ekstreme miljøer. Vi er i Arktis, på Bouvetøya, kjører traverser til Sørpolen på 2000 kilometer i minus 50 grader, og jeg har mange ganger reflektert over hvorfor det alltid har gått bra på feltekspedisjonene.

– Rent statistisk burde det gått verre. Man kan jo skylde på at man har gode systemer, men jeg tror det er HMS, i tillegg til å være en kunnskapsbasert institusjon, det sitter veldig mye kunnskap her oppe i knotten som gjør at man klarer å ta vare på seg selv og hverandre, sier han.

– Viktig for å bygge god bedriftskultur

Så tilbake til gullklokka (om gavekortene brukes til det) for lang og tro tjeneste.

Hvorfor er det viktig å gi oppmerksomhet til ansatte som har arbeidet lenge ved instituttet?

– Jeg tror at slike markeringer som dette er viktig for å bygge en langsiktig bedriftskultur. Vi viser at vi setter pris på alle ansatte, uavhengig av titler og bakgrunn, kvinne eller mann, og at de på lik linje møtes for å markere lang innsats for den sammen organisasjonen, svarer Misund. 

De ni ansatte som har arbeidet i 25 år ved Polarinstituttet er:  Are Bjørdal, Inger Brattsti Dypås, Eva Fuglei, John Guldahl, Christian Lydersen, Jan-Gunnar Winther, Geir Wing Gabrielsen, Jarl Pedersen og Kristen Fossan.