Arktis gjennomgår drastiske endringer. Men regionale forskjeller gjør opplevelser av miljøendringer svært varierende for mennesker, planter og dyr.

Av Helge M. Markusson, Framsenteret
Store forskjeller: Arktis og nordområdene gjennomgår drastiske endringer. Men regionale forskjeller gjør opplevelser av miljøendringer svært varierende. Her fra den snørike marsmåneden Tromsø opplevde i 2024. Foto: Helge M. Markusson/Framsenteret.

Arktis fortsetter å varmes opp i en raskere hastighet enn det globale gjennomsnittet. Det viser den helt ferske Arctic Report Card (ARC) utarbeidet av 97 forskere og utgitt av National Oceanic and Atmospheric Administration i USA. Rapporten fremhever rekord- og nesten rekord-brytende observasjoner som viser drastiske endringer.

Ifølge NOAAs Arctic Report Card var 2024 Arktis det nest varmeste året som er registrert, basert på data som går tilbake til 1900. Temperaturene over hele Arktis (60–90°N) var 1,20°C (2,16°F) over 1991– 2020-gjennomsnitt for perioden oktober 2023–september 2024. (For å unngå å splitte Arktis kuldesesong går overvåkingsåret fra oktober det ene året til september det neste).
Kartet viser overflatetemperaturer for oktober 2023–september 2024 sammenlignet med gjennomsnittet for 1991–2020. Områder med varmere enn gjennomsnittet er oransje og røde, og områder med kaldere enn gjennomsnittet er blå. Selv om det hersket kjølige forhold i Skandinavia og Island, og langs kystområdene i det østlige Eurasia og det sørøstlige Grønland, dominerte varme forhold over det meste av Arktis. Varmen var spesielt merkbar over det østlige Nord-Amerika og strekninger av Sibir. Referanse for illustrasjonen:
Ballinger, T.J., Crawford, A., Serreze, M.C., Bigalke, S., Walsh, J.E., Brettschneider, B., Thoman, R.L., Bhatt, U.S., Hanna, E., Motrøen Gjelten, H., Kim, S.-J., Overland, J.E., Wang, M. (2024). Surface air temperature. Arctic Report Card: Update for 2024.

Tundra i endring

Det inkludert arktisk tundratransformasjon. Flere skogbranner bidrar til dette. Inkluderes virkningen av økt skogbrannaktivitet, har den arktiske tundraregionen gått fra å lagre karbon i jorda til å bli en karbondioksidkilde. Det betyr at når tundraen varmes opp vil det slippes ut mer CO2. Det kan igjen forsterke drivhuseffekten og føre til klimaendringer.  Utslipp fra sirkumpolare skogbranner har i gjennomsnitt påløpt til 207 millioner tonn karbon per år siden 2003.

Rapporten beskriver også nedgang i hittil store reinflokker, særlig på det amerikanske kontinentet, og økende vinternedbør. Observasjoner avdekker også regionale forskjeller som gjør lokale og regionale opplevelser av miljøendringer svært varierende for mennesker, planter og dyr. Tilpasning er stadig mer nødvendig, og urfolkskunnskap og tverrfaglige forskningsprogrammer er avgjørende for å forstå og reagere på raske arktiske endringer.

Blir grønnere: Det er spesielt de østlige og kaldeste områdene på Svalbard som blant annet Edgeøya som viser størst økning i grønnhet. Foto: Wikimedia Commons.

Sterkt norsk innslag

Seks forskere fra medlemsinstitusjoner i Framsenteret har bidratt til ARC2024: Hans Tømmervik, Norsk institutt for naturforskning, Sebastian Gerland og Dmitry Divine, Norsk Polarinstitutt. Robert Ricker og Stein Rune Karlsen, NORCE og Herdis Motrøen Gjelten, Meteorologisk institutt.

– Dette er et kontinuerlig arbeid som NINA har vært med siden 2016. Våre måleserier fra bakkebaserte instrumenter på Svalbard i regi av Svalbard Integrated Observation System (SIOS) blir brukt som bakkekalibrering.  Det forteller seniorforsker i Norsk institutt for naturforskning på Framsenteret, Hans Tømmervik.

Tundra greenness – Tundra grønnhet – et mål for produktivitet ble målt i hele det sirkumpolare området til å være den nest høyeste siden år 2000.  Fra norsk Arktis inngår Svalbard, Bjørnøya, Jan Mayen og kysten av Finnmark. Det er spesielt de østlige og kaldeste områdene på Svalbard som blant annet Edgeøya som viser størst økning i grønnhet siden oppstarten av tidsserien (MODIS-satellitten) i 2000.

-Dette er i samsvar med tilbaketrekking av isbreer og redusert havis i Barentshavet. Men også områdene ned til 60 grader nord som omfatter mesteparten av Norge, Sverige og Finland viser økt grønnhet i samme tidsperiode, forteller Tømmervik.

-Men, det er enkelte områder i Sverige og Finnmark som viser redusert grønnhet på grunn av skader på skog. Dette er forårsaket av insekter, lauvmakk og sopp. Størst reduksjon av grønnhet forekommer i de østlige deler av Sibir og her er skogbranner og smelting av permafrost, som betyr flere vann og tjern, som fører til nedgangen i produktivitet, sier seniorforskeren i NINA. 

Mindre havis

Forskere fra Norsk Polarinstitutt har bidratt til essayene om havisen i Arktis siden 2012. I det nye havisessayet fortelles det om at årets minimumsutbredelse av arktisk havis (september 2024) var den sjette laveste i den 45-år lange tidsserien med kontinuerlige satellittobservasjoner. De 18 laveste havisårsutbredelser (av 45) har alle skjedd de siste 18 år.

-Det er spennende å få muligheten å bidra til Arctic Report Card, og å jobbe der sammen med internasjonale havisforskere. Arbeidet gir muligheten å se våre langtidshavisobservasjoner i Framstredet, Barentshavet, Polhavet og ved Svalbard i en større sammenheng, sier Sebastian Gerland fra Norsk Polarinstitutt.

Om rapporten

Arctic Report Card (ARC) har blitt publisert årlig siden 2006. Det er en oppdatert og fagfellevurdert kilde for miljøinformasjon om den nåværende tilstanden til arktiske natur og miljø sammenlignet med tidligere forskningsserier.

Årets rapport inneholder 12 essay skrevet av et internasjonalt team på 97 forskere fra 11 land. En uavhengig fagfellevurdering av ARC2024 ble organisert av sekretariatet for Arctic Monitoring and Assessment Program (AMAP) som har tilhold i Framsenteret i Tromsø.

ARC utgis av National Oceanic and Atmospheric Administration (NOAA), som er en vitenskapelig etat underlagt det amerikanske handelsdepartementet. ARC retter seg mot forskere, lærere, studenter, beslutningstakere, og allmennheten.

 

Store regionale forskjeller på lengden på snøsesongen i Arktis: I løpet av sesongen 2023–2024 oversteg snøakkumuleringen over hele Arktis gjennomsnittet for 1991–2020, ifølge Arctic Report Card. Mens noen områder opplevde snødekkevarighet som var relativt lang sammenlignet med de siste årene, viser langtidsmålinger at snøen i gjennomsnitt smelter tidligere i både Nord-Amerika og Eurasia.
Dette kartet viser hvordan lengden på snødekte sesongen 2023-24 rangert i den historiske målingen som dateres tilbake til 1998. Den lyseste blå indikerer steder som hadde sin lengste snødekte sesong i den siste (26-årige) rekorden, og mørkeblått indikerer steder som hadde sin korteste sesong. Rekord- og nesten rekordkort snødekkevarighet dominerer over store deler av Canada. Derimot er lengre snødekkevarighet tydelig i Skandinavia, strekninger i det østlige Sibir og enkelte deler av Alaska. Referanse for illustrasjonen:
Mudryk, L.R., Chereque, A.E., Derksen, C., Luojus, K., Decharme, B. (2024). Terrestrial snow cover. Arctic Report Card: Update for 2024.
Mindre havis: Ifølge NOAAs 2024 Arctic Report Card var mengden havisen som dekker Polhavet ved slutten av sommersmeltesesongen i september den sjette minste som er registrert.
Dette kartet viser gjennomsnittlig haviskonsentrasjon i september 2024 – måneden for sommerisminimum i Arktis. Deler av havet der iskonsentrasjonen var minst 15 % er farget fra knallblått til hvitt (100 %). Den ytre kanten av ispakken er godt innenfor den hvite linjen som skisserer median iskanten for alle september fra 1991-2020.
Referanse for illustrasjonen:
W. N. Meier, A. Petty, S. Hendricks, A. Bliss, L. Kaleschke, D. Divine, S. Farrell, S. Gerland, D. Perovich, R. Ricker, X. Tian-Kunze, and M. Webster. (2024). Sea ice. Arctic Report Card: Update for 2024.