Berget historiens lengste tidsserier på reinsdyr

LOKALE HELTER Stein Tore Pedersen (ingeniør), Tone Heide (veterinær), Åshild Ønvik Pedersen (forsker), Kamilla Buran (dyrepleier) og Larissa T. Beumer (PhD-student) tok sine forhåndsregler da var på reinsdyrfelt på Svalbard i koronatida. Foto: Stuart Thompson / UNIS

Reinsdyrovervåkingen på Svalbard startet allerede i 1978 med årlige tellinger av rein på Brøggerhalvøya på vestkysten av Svalbard. I 1994 kom merking av kalver i gang i dalfører i nærheten av Longyearbyen, på Nordenskiöld Land. Siden den gangen har det ikke vært hull i de unike tidsseriene, som er blant de lengste som finnes om klodens reinsdyrbestander, og som har stor verdi for forskning og forvaltning.

I år stod tidsseriene i fare da koronapandemien brøt ut og det ble klart at ikke alle som har spesialkompetanse på reinsdyr kunne reise til Svalbard for å delta på  feltarbeid.

MERKING AV DYR 53 reinsdyr ble fanget for merking og prøvetaking på Nordenskiöld Land. Den eldste reinen var hele 15 år, som er høy alder for svalbardrein. –Vi vet om bare et dyr som har levd lenger, sier Åshild Ønvik Pedersen som her merker et dyr sammen med Larissa T. Beumer. Foto: Stuart Thompson / UNIS

Lokale krefter steppet inn

Men på tross av korona og frafall av nøkkelpersonell, ble feltarbeidet med omfattende datainnsamling utført, takket være støtte fra lokale ressurser som ble hyret inn og sporty stilte opp. Det gleder reinsdyrforsker Åshild Ønvik Pedersen fra Norsk Polarinstitutt.

–  Vi hadde ikke klart å gjennomføre feltarbeidet så godt og så raskt uten de fastboende som steppet inn både i Longyearbyen og i Ny-Ålesund på kort varsel, sier hun.  

Ønvik Pedersen, som selv bor i Longyearbyen, deltok på feltarbeidet begge stedene, fordi fastboende ikke var bundet til karantenereglene på Svalbard.

IKKE KORONA-FAST Åshild Ønvik Pedersen bor i Longyearbyen og kunne delta på feltarbeidet, fordi fastboende ikke var bundet til karantenereglene på Svalbard. Foto: Karianne Sand

Svak bestandsøkning

Tellingene – det 42. året på rad – gikk for seg på Brøggerhalvøya der Ny-Ålesund Forskningsstasjon ligger, i månedsskifte april/mai. Det var fortsatt vinterlig med snødekte lavland da beboere som jobber med logistikk på stedet,  og forskere fra andre fagfelt som allerede var i Ny-Ålesund, dro ut sammen med Åshild for å hjelpe til med tellingene. Etter to solrike dager var alle dyrene talt.

Observasjonene de gjorde var jevnt over oppløftende.

–  Vi så en stabil reinsdyrbestand, med en oppgang fra i fjor. Dyrene stod høyt og beitet i fjellet, selv med lite snø i lavlandet. Vi fikk også utført snømålinger.

– I år var det heller ingen bakkeis og reinsdyrene har hatt lett for å komme til beiteplantene, forteller Ønvik Pedersen, og konkluderer med en reinsdyrvinter av de bedre på Brøggerhalvøya.

– Det har vært en vinter med lav dødelighet, noe som funn av få kadaver er tegn på. Fire av de seks kalvene som ble født her i fjor ble også observert igjen, og overlevelsen var god for både voksne dyr og kalver.

Fangst av reinsdyr med merking og prøvetaking utgikk derimot på Brøggerhalvøya i år på grunn av koronakrisen. 

LIVLIG PÅ TUNDRAEN Ingen bakkeis tyder på at reinsdyrene har hatt god tilgang til beiteplantene og ikke sultet i vinter. Foto: Åshild Ønvik Pedersen / Norsk Polarinstitutt  

Tidenes nest eldste reinsdyr

Hver vår siden 1994 har NMBU, NINA, UNIS, James Hutton Institute og Polarinstituttet, merket reinsdyr og samlet data i Reindalen, Colesdalen og Semmeldalen på Nordenskiöld Land. Stengte grenser og karantene forhindret forskerne til å delta i arbeidet denne våren, men også her trådte lokale krefter til.

– Totalt fanget vi 53 reinsdyr, 13 hunnkalver, to hannkalver og 38 gjenfangede hunner. Den eldste reinen vi fanget var født i 2004. Vi vet om bare et dyr som har levd lenger!, opplyser Ønvik Pedersen.   

FÅ KADAVER Det ble funnet få reinsdyrkadaver under vårens feltarbeid, noe som tyder på lav dødelighet. Dette bildet er fra reinsdyrtellingen i Adventdalen på Svalbard i juni 2017. Foto: Elin Vinje Jenssen / Norsk Polarinstitutt 

Tunge dyr

Alle simlene som ble fanget for merking og prøvetaking var i godt hold.

– Vekta på dyrene var den høyeste siden 2016, med dyr som i snitt var 10 prosent tyngre enn i fjor.

Etter å ha tilbakelagt en god gammeldags vinter med stabilt og kaldt vær uten regn, mener Ønvik Pedersen at vinteren 2019/2020 er en av de beste på mange år for reinsdyrene på Svalbard.

–  Svalbardrein er tilpasset et kaldt, arktisk klima uten lange mildværsperioder, som vi har hatt i vinter. Jeg vil si at nå, etter denne vinteren, står det relativt bra til med de åtte delbestandene av reinsdyr som lever på Svalbard. 

REGIONALE FORSKJELLER I de store dalførene på Nordenskiöld Land fører varmere somrer til økt plantevekst og godt med beite for svalbardrein til langt utover høsten, i motsetning til magrere beitemark i kystnære strøk, som på Brøggerhalvøya, noe som fører til ulike bestandsutvikling i de to områdene. Foto: Lawrence Hislop / Norsk Polarinstitutt.

Tallenes bakside

Men selv om reinsdyrene på Svalbard har klart seg godt gjennom vinteren, er det likevel noe som skurrer. Svalbard opplever de største og raskeste endringene i lufttemperatur på landjorda, med varmere somrer og vintrer, og mer nedbør i form av regn.

– Konsekvensene for økosystemenes tilstand på Svalbard er uoversiktlige, men de kan bli dramatiske for dyrelivet både til land og til havs, sier Ønvik Pedersen.

Tidligere studier viser at klimaendringene påvirker svalbardrein – både positivt og negativt. Været slår ned ulikt på Svalbard. I de store dalførene på Nordenskiöld Land fører varmere somrer til økt plantevekst og godt med beite til langt utover høsten. Dyrene som lever her kan i større grad spise seg opp for en lang og værhard vinter på tundraen, i motsetning til reinsdyrene i kystnære strøk, som på Brøggerhalvøya. På Brøggerhalvøya har vintrene fra midten av 1990-tallet blitt mildere med mer nedbør og regn, og effekten av økt plantevekst er trolig ikke like stor som i de store dalene rundt Longyearbyen. Dermed blir det kontraster i bestandsutvikling i overvåkingsområdene for reinsdyr.

Tidsseriene viser at de kystnære reinsdyrene på Brøggerhalvøya er redusert med en tredel siden 1990-tallet, mens bestanden på Nordenskiöld Land er nesten firedoblet siden tellingene startet i 1979. På Svalbardskala ser vi en dobling av totalbestanden som man anslår er ca. 22000 individer.

ØKOSYSTEM I ENDRING Svalbard opplever de største og raskeste endringene i lufttemperatur på landjorda, med varmere somrer og vintrer, og mer nedbør i form av regn, noe som påvirker dyrene som lever her. Foto: Siri Uldal / Norsk Polarinstitutt 

Korona-stuck, men fornøyd 

Forskning på reinsdyr på Svalbard inngår i overvåkningsprogrammet COAT. Og siden alle forskerne i programmet var «korona-stuck» i vår, bortsett fra Pedersen selv, sparer hun ikke på skryten over hvordan COAT la til rette for at lokale ressurser kunne steppe inn og sikre at tidsseriene ble berget.

– Det var jubel fra det internasjonale forskerteamet da vi likevel greide å fange dyr og skaffe individdata, og dermed sikret vi at det ikke ble hull i den 26 år lange dataserien, sier hun og retter en stor takk til det lokale teamet som var med.

– Takk til veterinær Tone Heide, dyrepleier Kamilla Buran og Stein Tore Pedersen fra Polarinstituttet som har gått i lære hos reinsdyrlagene de siste årene, og til Larissa Beumer som også i år var med meg på felt.