BLOGG:  Dykkere tar prøver av isalger og dyreplankton under havisen

Dykkerteamet på toktet består av Amalia Keck (t.v.), Mikko Vihtakari, Haakon Hop og Peter Leopold. Foto: Stephan Thiele

Forskere blogger direkte fra vårens tokt i det nordlige Barentshavet, i regi av Arven etter Nansen.  Les tidligere blogger her (forskning.no).

Arven etter Nansen-toktet i Barentshavet har sitt eget dykkerteam på fire vitenskapelige dykkere fra Norsk Polarinstitutt: Dykkere Mikko Vihtakari og Amalia Keck og dykkere/dykkeledere Peter Leopold og Haakon Hop.

På kaia før FF Kronprins Haakon forlot Tromsø retning Barentshavet, fortalte Haakon Hop hva han skal fokusere på under vårtoktet: 

Ut på isen

Vi så frem til å få kommet oss ut på isen på den første isstasjonen, etter dager med ettersyn og testing av dykkerutstyr mens andre vitenskapelige deltakere har hatt det supertravelt med å ta prøver av vann, plankton og fisk, og å gjøre eksperimenter.

Dykkelederen kom seg opp på broa klokka 6 om morgenen, sammen med isforskerne, Adam Steer og Polona Itkin, og toktleder Martin Ludvigsen, for å finne et egnet isflak for aktiviteter både oppå og under isen. Ikke helt enkelt, siden alle isflakene I området var stykker av is som var frosset sammen i et konglomerat av større isflak, og alle var tynne, maksimum 20-30 cm. De var for tynne til transport av utstyr med snøscootere og tunge sleder, så vi måtte dra det tunge dykkerutstyret i sleder for å få det til området der i skulle dykke, ca 200 m fra forskningsfartøyet Kronprins Haakon.

Vi ble i det minste varm i den kalde lufta på -12^oC. Vi benyttet et motorisert isbor og motorsag med 90 cm langt blad for å lege dykkehull i isen. Så brukte vi isskruer og tauslynger for å trekke opp isbitene. Et av de raskeste dykkehull vi har laget – i bare 20 cm tykk is, og vi omringet det raskt med alt dykkerutstyret vårt. Vi dykker nå med overflatebasert luftforsyning i et enkelt system som kalles DP1. Luftslangen er sterk nok til å kunne fungere som sikkerhetsline for dykker og har kommunikasjon slik at hver dykker kan snakke med linepersonen.

Amalia med et fullt planktonnett med isalger fra sugepumpen. Foto: Haakon Hop / Norsk Polarinstitutt

Under isen

Under isen var sikten ca. 30 m, som er veldig bra gitt at planktonoppblomstringen har begynt. Undersiden av isen var brun av isalger, som sitter på et skjelett-lag av iskrystaller. Isalgene var diatoméer, med dominerende arter Nitzschia frigida and Fragilariopsis cylindricus. Vi tok prøver av dem med «slurp guns», som ser ut som en gigantisk sprøyte som tar 3.5 liter når den er full. For å få tak i mer materiale benytter vi elektriske sugepumper. Prøvene samles opp i planktonnett på innsiden av pumpen, og vi fikk samlet mye alger! Det er også dyreplankton under isen, og vi tok prøver av dem med planktonnett på ramme som holdes av dykker mens denne svømmer 80 meter fra/til dykkehullet i forskjellige dybder under isen. Vi festet også sedimentfeller under isen og flasker med alger for å måle primærproduksjon. Så samlet vi inn andre prøver fra lista vår, og til slutt ble det litt tid igjen for fotografering til Peter med hans undervannskamera.

Isalger som vokser i skjelettlaget av iskrystaller under havisen. Foto: Peter Leopold / Norsk Polarinstitutt 

I fint vær!

Været var fint md sol begge dagene. Den første dagen er alltid en utfordring for å få dykkere og utstyr til å fungere, justere mengden bly som trengs for å få riktig oppdrift i vannet. Den andre dagen er som regel lettere, og vi ble da svært så effektive med prøvetakingen og ble ferdig før middag. Tilbake på forskningsfartøyet må vi skylle og tørke utstyret, fylle flasker på kompressoren, og også stenge ned dekompresjonskammerer, som er i en kontainer på dekk, klart til å ta imot en skadet dykker hvis det skulle bli nødvending.

Amalia i dykkehullet med sugepumpe, Mikko som linemann, og Libby Jones hjelper til med fiksering av prøver. Foto: Haakon Hop / Norsk Polarinstitutt