Denne fjellsida i Antarktis begynner å bli en skikkelig kjendis nå

Av; geolog Ane K. Engvik, Norges geologiske undersøkelse og geolog Synnøve Elvevold, Norsk Polarinstitutt 

I Antarktis hvor det meste er dekket av is stikker nakne nunataker  opp av isen. Det gir oss en unik mulighet til å studere geologien og nøste opp i geologiske prosesser. Det er gjerne de små strukturene i fjellveggene som hjelper oss å finne ut hvordan berget ble dannet gjennom millioner og milliarder av år.

Fjellrekka gjennom Dronning Maud Land som strekker seg parallelt med iskanten, 200 kilometer på kontinentet innafor Sørishavet. Og mer presist, i nunataken Jutulsessen ikke langt fra den norske forskningsstasjonen Troll. Her steiler Jutulhoggets klipper seg  1000 m rett opp fra isen.

Menneskene blir små streker (nederst til venstre) i det øde landskapet under 900 meter høye fjellklipper i Antarktis. I boksen til høyre; geologene Synnøve Elvevold (t.v.) og Ane K. Engvik. Foto: Ane K. Engvik

Superkontinentet

Fjellene i Dronning Maud Land vitner om hendelser som skjedde i jordskorpen så langt tilbake som 1,2 milliarder år siden. Disse gamle bergartene har gjennomgått flere faser med geologisk omarbeiding. Dypt i jordskorpa er trykket og temperaturen høy, og her blir  gneiser dannet. For 500-600 millioner år samlet jordas kontinenter seg i det enorme Gondwanalandet. En samling av store landmasser , kalles et superkontinent. Med store fjellkjeder dannet langs kontinentgrensene, lå Antarktis som en nøkkelbrikke sentralt i superkontinentet. Det er røttene av en av Gondwanas fjellkjeder vi studerer i Fimbulheimen i dag.

Hundrevis av millioner år har gått med på å forme Dronning Maud Lands landskap. Gondwana drev sakte sørover, og det store superkontinentet sprakk opp. Skorpebevegelser og erosjon slet det ned til ett flatt landskap. Antarktis ble liggende isolert over Sydpolen. Til slutt, for 30 millioner år siden ble kontinentet dekket av den enorme iskappa som formet landskapet med dagens imponerende nunataker.

Framside av tidsskriftet Geology i 2024.

Hva kom først og hva kom sist?

I Jutulhogget ser vi en fjellvegg som består mest av grå gneis. Dette er den eldste bergarten. Dypt i jordskorpen var det varmt og smelter av stein strømmet langs sprekker og størknet. Ganger av slike smeltebergarter som krysser hverandre viser at gneisen først ble infiltrert av en mørk smelte. Deretter sprakk berget opp igjen, og ble fylt av en lys smelte som størknet til hvit pegmatitt. Og til sist, som yngste bergart ut, ble alt kuttet av en rød granitt.

Den nøyaktige alderen på bergartene har blitt målt ved å se på egenskapene til de radioaktive isotoper i mineraler. Den grå gneisen ble opprinnelig dannet for rundt 1160 millioner år siden, mens den siste omvandlingen av gneisen og intrusjonen av de kuttende gangene skjedde for 480-510 millioner år siden (*).

Framside av tidsskriftet Geology i 2022. 

Geologi av stor naturverdi

De kryssende gangene i Jutulsessen er et unikt geosted og illustrerer hvordan vi kan nøste i geologisk historie. Det gir oss mulighet til å formidle geologi og er et fantastisk lærebok-eksempel. Det er slike lokaliteter som utvider forståelsen av naturen rundt oss og som øker naturopplevelsene.

Men som ekskursjonslokalitet er den vanskeligere å nå. Ikke bare en det komplisert å komme seg til Dronning Maud Land. Selv om fjellveggen ikke er langt unna den norske forskningsstasjonen Troll, kan isen være lumsk, så en god porsjon brekunnskap, seletøy og tau bør brukes fram til fjellveggen.

Men geologien blir satt pris på. I geologi-hjørnet av Twitter, eller det nye X, ble lærebok-eksempelet spredt i en forrykende fart verden rundt og etter noen dager nådd fram til nesten 100 000 personer. Da er det også stort når bildet av de kryssende gangene prises med framside-oppslag i et av verdens mest anerkjente geologiske tidsskrift «Geology». En ære for Antarktis som viser betydningen av geologien nettopp der!

Relevant referanse: 

Paulsson O., Austrheim H. (2003), “A geochronological and geochemical study of rocks from the Gjelsvikfjella, Dronning Maud Land, Antarctica – implications for Mesoproterozoic correlations and assembly of Gondwana.” Precambrian Research 125, 113-138.