Dykket i polararkivet etter kvinnestemmer

Hvor har kvinnene blitt av i den norske polarhistorien, spurte litteraturviter Anka Ryall, og satte i gang å grave i biografiarkivet til Norsk Polarinstitutt. Et arkiv hun hadde lite kjennskap til, frem til polarhistoriker Harald Dag Jølle introduserte henne for det.  Der fant hun historier om kvinner hun aldri hadde hørt om.

– Jeg ble oppslukt. I kvinnenavnene kunne jeg ane konturene av en annerledes polarhistorie enn den som folk flest, jeg inkludert, kjente til, sier Ryall.

Materialet i biografiarkivet ble selve portalen til boka «Polare kvinner», som nylig ble gitt ut. Navnene på så å si alle kvinnene hun forteller om i boka, fins det spor av i dette arkivet.

Polart minnested 

Biografiarkivet huser materialer om mennesker som har vært knyttet til norsk polar- og ishavsaktivitet i Arktis eller Antarktis på 1900-tallet. Her er utklipp fra avisartikler, intervjuer, nekrologer, og innimellom personlige skriv og bilder.  Noen konvolutter er velfylte, andre tynne.

I disse kan vi finne stoff om vitenskapsmenn som Fridtjof Nansen og oppdageren Roald Amundsen, eller den legendariske isbjørn-jegeren Henry Rudi. De bidro til å bygge fortellingene om polarnasjonen Norge. De jaktet på rekorder eller store dyr, noen søkte ny viten, og alle ferdet de i strabasiøs polar natur. De skrev dagbøker, eller ble skrevet om. Og de var menn, som på ulike vis har regjert den norske polarhistorien. Kvinnene er knapt synlige.

I polarhelt-litteraturen er kvinnene fraværende

– Ta Nansen og Amundsen som eksempel. Det finnes nesten ikke kvinnelige aktører i beretningene deres, sier Ryall

– Eva Nansen er inkludert i selve teksten i «Fram over Polhavet», men uten at hun nevnes med navn. Hun blir den som venter  hjemme mens ektemannen sikter seg mot Nordpolen. Og mens Fridtjof er på farefull ferd, er han samtidig alltid på vei hjemover, til den ventende Eva. I boka Amundsen skrev om sydpolekspedisjonen, er kvinner også helt fraværende. Mannsfellesskapet i isødet skildres som et fristed uten kvinnelig overvåkning, noe som Amundsen bemerker når han skriver «at damene endnu ikke hadde rukket denne del av kloden».

I boka understreker Ryall at polarhistorien også handler om mer enn heroiske polarfarere. Utover 1990-tallet kom forsking, gruvedrift og annen ressursutnyttelse til å bety minst like mye som oppdagelser av nytt land. Det samme gjorde de politiske debattene knyttet til utviklingen av Norge.

– På alle disse arenaene deltok kvinner, men i den rådende norske polarhistorien finnes de knapt.

Gull i falmede papirer

Historien til mange av disse polarfarerne er trygt oppbevart i gule konvolutter, alfabetisert etter etternavn, i biografiarkivet i Tromsø. 1325 personer har sin egen mappe her, men kun 30 av disse er kvinner, selv om det fins stoff om kvinner også i konvolutter påført mannsnavn.

Den skjeve fordelingen mellom kjønnene vekket nysgjerrigheten hos forskeren. Bekreftet disse tallene til myten om at polarområdene var mannens arena, undret hun seg.  

– Jeg ville gå bak tallene og prøve finne ut mer om den fortellingen om polart kjønn som tallene reflekterer. Og jeg ville finne ut hvordan en ny og annerledes polarhistorie kan skrives, sier Ryall.

Ryall startet med åpne konvoluttene med kvinnenavn, en etter en. Disse tilhørte forskere, husmødre, fangstfolk, eventyrere, aktivister, forfattere, kunstnere, rengjøringspersonell og kontoransatte. Bare en håndfull av dem var kjent for henne fra før, som fangstkvinnen Wanny Woldstad og forskerne Hanna Resvoll-Holmsen og Monica Kristensen. 

– Jeg var spent på hva innholdet ville avsløre, ikke bare om livene til kvinnene, men også om holdningene til kjønn som har preget polar-og ishavshistorien.  

I boka løfter Ryall frem sytten av kvinnene fra biografiarkivet. Flere av dem har enten skrevet om egne polare erfaringer, eller vært gjenstand for andres beskrivelser, eller begge deler.  

Men det var særlig de ukjente navnene som Ryall undret seg ekstra over. Hun fikk lyst til å finne ut hvem de var, og på hvilken måte både de og de mer kjente kvinnene, hadde deltatt i polare aktiviteter.

Noen av disse var det svært lite informasjon om i arkivet, og det ble nødvendig å lete videre andre steder.

– Mangelen på spor er jo ikke nødvendigvis det samme som mangelen på betydning, sier Ryall.

Kontroversiell kvinnelig polarfarer

Mye av materialet i biografiarkivet dateres fra 1920-årene til 1945, og knyttes til Norges Svalbard- og Ishavsundersøkelser (NSIU) som var forløperen til Norsk Polarinstitutt. Mengden av stoff som er lagret i arkivet er svært varierende. Noen konvolutter inneholder bare en liten lapp, som et avisutklipp, andre er fulle av stoff. Noen store navn dominerer, som Roald Amundsen. Polarhelten har hele 17 velfylte konvolutter i arkivet.

Den eneste kvinnen som er representert med mer enn en konvolutt er polarforskeren Monica Kristensen. Det er fire konvolutter som viser at Monica Kristensen rundt 1990 var en polarkjendis som en samlet norsk presse var på fornavn med, forteller Ryall.  

– Storparten av klippene dreier seg om de to mest kontroversielle Antarktis-ekspedisjonene hun ledet. Den siste ble brått og tragisk avsluttet i desember 1993 da en av deltakerne falt ned i en bresprekk og omkom. Daværende direktør for Norsk Polarinstitutt, Olav Orheim, var blant de mange som engasjerte seg i debatten om ekspedisjonene. Det kan være en årsak til at så mye stoff om dem ble arkivert.

Monica Kristensen har derfor til felles med Amundsen og svensken Salomon August Andrée at hun var hovedperson i et polardrama som forårsaket død og ble opphav til store mengder av nyhetsstoff for arkivet.

– Men det er Amundsen og Andrée som har fått heltestatus, påpeker Ryall.

Hun mener at også Monica Kristensen burde hatt samme selvfølgelige plass i polarhistorien.

– Hun brøt barrierer fordi hun som første kvinne klarte å realisere polare ambisjoner på linje med sine mannlige forgjengere. At ikke alt hun satset på, var vellykket, gjør henne ikke mindre betydningsfull.

Den usynlige rengjøringshjelpen

Av de 17 kvinnene som Ryall portretterer er det ett som ble et større mysterium enn de andre. I konvolutten: «Bakkevig, Victoria Eleonora» fant hun bare to papirer; en dødsannonse og et lite hefte med salmene som ble sunget i begravelsen hennes.

Ryall brukte mye tid på å finne ut hvem denne kvinnen kunne være, og etter hvert kom hun over spor som ledet henne til NSIUs kontorer i Oslo. Der hadde Victoria Bakkevig arbeidet som rengjøringshjelp, bud og vaktmester. Hun fikk også bo i en leilighet i bygget.

– Jeg bruker det jeg har klart å finne ut om Victoria Bakkevig som en slags inngang til å fortelle om kvinnene som arbeidet i NSIUs den gangen, det vil si til 1945. De var i hovedsak kontorpersonell, som hadde en viktig funksjon i utviklingen av institusjonen. Men de har ikke kommet med i historien om NSIU.

Ut av arkivene

I boka «Polare kvinner» trer kvinnehistoriene ut av arkivet, og til offentligheten. Det er på høy tid, mener Ryall. 

– Disse polarkvinnene bidro til å innlemme polarområdene i det norske samfunnet og til å utvikle, nyansere og kjønne bildet av Norge som polarnasjon. Likevel har få av dem fått den plassen i historien som de fortjener. Jeg håper boka kan vekke interesse og nysgjerrighet rundt hvem disse kvinnene var og hva de betydde for polarnasjonen Norge.

—

Anka Ryall er litteraturviter og professor emerita i humanistisk kjønnsforskning ved Senter for kvinne- og kjønnsforskning, UiT Norges arktiske universitetet. Blant hennes tidligere bøker er En kvinnelig oppdagelsesreisende i det unge Norge. Catharine Hermine Kølle (1991, med Jorunn Veiteberg), Odyssevs i skjørt. Kvinners erobring av reiselitteraturen (2004) og Virginia Woolf. Litterære grenseoverganger (2011).

Videre  lesning: