En usynlig fiende

Miljøgifter på vei nordover

Til tross for at bjørnen lever i områder hvor få mennesker har satt spor, finner mange kjemikalier fra industrielle områder veien hit med luft- og havstrømmer. Mange av disse stoffene brytes ikke ned men går inn i kretsløpet i Arktis og ender opp i matfatet til isbjørnen og andre arktiske dyr.  

Farlig på toppen

Isbjørnen troner på toppen av næringskjeden. Den spiser sel, som spiser fisk, som spiser dyreplankton som spiser planteplankton. Størstedelen av opptaket skjer gjennom mat, men plankton og fisk kan også ta opp miljøgiftene direkte fra vannet de lever i. Selen spiser store mengder fisk, og isbjørnen blir endestasjonen for all maten som plankton, fisk, og sel har spist, og miljøgiftene hoper seg opp i bjørnen. De fleste miljøgiftene lagres i fettvev, og isbjørnen spiser helst fettholdig mat, som spekket på selen. Fett gir viktig energi, og isolerer mot kulda. I gode tider med stor mattilgang bygger bjørnen opp fettreserver som den kan tære på i magre tider.

Isbjørn i Barentshavet har høye nivåer av miljøgifter i kroppen sin. En kan si det sånn at enkelte individer har like mye miljøgifter i kroppen som mennesker som bor i nærheten av store fabrikker som avgir fluorkjemikalier i Kina. Vi mennesker er selv på toppen av næringskjeden – og miljøgifter er derfor også en trussel mot oss.

Tøff start på livet

Når binna går i hi for å føde unger, så blir det naturlig nok en periode uten mat, og da faster binna flere måneder og må tære på fettet. Og det er da det skjer. De mikroskopiske giftene våker opp av dvalen sin i fettet på bjørnen, og gjennom blodbanene vandrer de rundt i kroppen og havner i hjerne og lever hvor de kan gjøre skade, og påvirke hormon- og immunsystemet og kan stresse bjørnen.

Isbjørnbinner kan kvitte seg med giftene i kroppen når de mater ungene. Den fettrike isbjørnmelka overfører miljøgifter fra mor til barn. Den livsviktige melken gjør at isbjørnungene vokser raskt, og de er omtrent 10 kilo når de forlater hiet. Men ungene bærer da med seg miljøgiftene, og nivåer av fettløselige miljøgifter i blodet er over to ganger høyere enn hos mor – dette er en dårlig start på livet.

En stresset hverdag

Den usynlige fienden som miljøgifter kan sies å være påvirker isbjørnen innenfra. Skjult i kroppen virker den på ulike måter, og helst i magre tider. Effektstudier i isbjørn har vist at miljøgiftbelastningen kan påvirke aktiviteten av viktige molekyler i hjernen, immunforsvaret og hormoner som er viktige for utviklingsprosesser og energimetabolisme. Miljøgifter kan og forstyrre fettlagrings- og fettforbrenningsprosesser hos isbjørn.

De høye nivåene av miljøgifter i isbjørn, og spesielt i isbjørnunger, er urovekkende da disse stoffene kan påvirke dyrenes utvikling og kan gjøre isbjørnen mer mottakelig for smitte og sykdom. En ny studie viser at endringer i aktiviteten i genene er knyttet til høye nivåer av miljøgifter hos isbjørnunger.

Arktis en varsellampe

Arktis fungere på mange måter som en varsellampe for kjente og nye miljøgifter. Forskere produserer kunnskap om mengden miljøgifter og effekten disse kan ha på dyrelivet i Arktis. Isbjørn er utsatt for hundrevis av forskjellige miljøgiftforbindelser. Gjennom dokumenterte negative effekter fra forskere kan myndighetene jobbe med å forby eller få regulert bruken av skadelige miljøgifter.

Polarmåka er på toppen av næringskjeden, slik isbjørnen er, og for begge er småbarnstida en stressende periode hvor mange munner skal mettes. Denne polarmåken døde på reiret med unger, og viste seg å ha et høyt nivå av miljøgifter i kroppen. Foto: Hallvard Strøm, Norsk Polarinstitutt

Forbud mot miljøgifter

Siden 1970-tallet har det vært jobbet med å forby PCB og klorerte plantevernmidler, og i 2004 ble det vedtatt et internasjonalt forbud (Stockholmkonvensjonen) som sikret at hovedkildene til utslippene har stanset. Men disse stoffene finnes fortsatt i det Arktiske miljøet. Det dukker også opp stadig nye miljøgifter som i neste omgang finner veien til Arktis.

Hvis et stoff er lite nedbrytbar, transporteres over lange avstander med luft- og havstrømmer og hoper seg opp i næringskjeden, fyller det tre av fire kriterier for internasjonal regulering gjennom Stockholmkonvensjonen. Det fjerde kriteriet er giftighet, -noe som er svært krevende å påvise hos arktiske dyr. Den tradisjonelle metode har vært å se på sammenhenger mellom miljøgiftnivåer og for eksempel hormonnivåer (eller struktur i vev), eller sammenligne nivåer til terskelgrenser til effekter hos andre dyr. I nyere metoder analyser man ofte tusenvis av gener eller små molekyler samtidig for å forstå hvilke prosesser i kroppen til isbjørnen som kan være forstyrret av miljøgifter. Ny forskning har også gitt informasjon om hvordan miljøgifter påvirker isbjørn på molekylær- og cellenivå, noe som er viktig for å forstå sammenhenger mellom årsak og effekt. 

Isbjørnbestanden på Svalbard blir overvåket av forskere ved Norsk Polarinstitutt, og årlig blir det tatt blod- og fettprøver av bjørnene som fanges inn. Disse prøvene brukes til å overvåke tilstedeværelse av nye miljøgifter, tids- og geografiske trender i kjente miljøgiftnivåene, samt effekter av miljøgifter. For kjente miljøgifter fungerer analysemetodene som er utviklet godt, men nye miljøgifter krever gjerne andre analysemetoder, noe som kan ta lang tid å utvikle.

Miljøgiftforskere jobber utrettelig med å få et bilde av hvordan dyrelivet utsettes og påvirkes av miljøgifter. Siden det ikke bare er miljøgifter som er en trussel for isbjørn, men også klimaendringer er det viktig å følge med bestanden over tid. Lange tidsserier gjør det mulig å finne ut hvilke effekter regulering av miljøgifter har for det arktiske dyrelivet og gir myndighetene kunnskap til å kunne regulere eller forby nye miljøgifter.

Klimatrussel

Samtidig er det andre trusler som truer isbjørnens fremtid utenfra: – et varmere klima. Forskerne ser gjerne disse to faktorene i sammenheng. I Arktis skjer klimaendringene mye raskere enn ellers i verden. Temperaturen øker og fører til at havisen minker, og innskrenker isbjørnens leveområder, og dermed tilgang på mat. Fasting er en stressende situasjon for dyrene. Mye skjer i kroppen; dyret skal opprettholde tilstrekkelig energiforsyning til alle organer og samtidig løses miljøgifter ut fra fettreserver.  Studier viser at når det er lite havis blir det vanskeligere for isbjørnen å fange sel og mange bjørner sulter. Da tærer de på fettet, og vi finner høyere nivåer av miljøgifter i kroppen til sultne isbjørner. Så det er klar sammenheng mellom tilgang på havis, hvor godt hold isbjørnen er i og miljøgifter i kroppen.