FF «Kronprins Haakon» på førstereis til Kong Håkon VII Hav

Av toktleder og programleder Harald Steen, havforsker Laura de Steur og programleder Birgit Njåstad, Norsk Polarinstitutt

Norges rolle som kravshaver av Dronning Maud Land betinger at vi skal bidra til at havområdene utenfor forvaltes på en god måte og innenfor rammen av det internasjonale antarktistraktatsamarbeidet. Men skal  vi gjøre dette arbeidet på en best mulig måte må vi ha bred kunnskap om naturen i sør, inklusiv det nærliggende havområdet Kong Håkon VII Hav.

Sørishavet under lupen

I dag finnes det derimot lite kunnskap om havet utenfor Dronning Maud Land, og det hersker flere spørsmål enn svar. I 2019 dro Norsk Polarinstitutt på forskningstokt med forskningsskipet «Kronprins Haakon» til Kong Håkon VII Hav. Målet var å samle inn kunnskap om de fysiske, biologiske og klimatiske forholdene som former, preger og driver økosystemet, og påvirker alt fra planteplankton til blåhval. Toktet ble ledet av Polarinstituttet, og foregikk i samarbeid med Havforskningsinstituttet, Universitetet i Bergen og Norges tekniske naturvitenskapelige universitet, i tillegg til University of Pretoria og Southern  Ocean Carbon & Climate Observatory i Sør-Afrika. 

Bakteppet for toktet var sammensatt; vi trenger mer kunnskap om havmiljøet i sør, samtidig som internasjonale diskusjoner om forvaltningen av havområdene i Antarktis er aktualisert, i takt med de pågående klimaendringene. For Norge sin del er det viktig å være en aktiv og tilstedeværende aktør i det internasjonale forskning- og forvaltningsarbeidet i Antarktis.    

Stormfull overfart

Forskningstoktet til Kong Håkon VII Hav startet den 28. februar 2019 i Punta Arenas i Chile, og etter elleve dagers overfart i tidvis stormfull sjø kom vi frem til studieområdet (kart).  

Vel fremme i studieområdet satte vi straks i gang med forskningen, og vi rettet blikket spesielt mot antarktispetreller. Disse sjøfuglene søker etter mat i akkurat dette havområdet, men vi vet ikke helt hvorfor de trekker hit, noe som vi aktet å undersøke videre. På jakt etter svarene krysset vi videre studieområdet mot Astridryggen (en undersjøisk rygg) for å studere havstrømmer, planteplankton og krill, og som kan ha betydning for petrellenes dragning hit. Vi registrerte krill og fisk i vannsøylen ved hjelp av sonar, og vi kartla havets bevegelser og havbunnen.  

Algeoppblomstringer

Satellitbilder tyder på at det finnes algeoppblomstringer i den sentrale delen av Kong Håkon VII Hav. Hvorfor dette skjer i åpent hav, i stedet for langs kysten hvor der er mer næringsstoffer, og hvorfor det begynner ganske sent i sesongen i stedet for tidlig, ønsket vi å finne ut.

For å finne et godt egnet studieområde fulgte algeforskeren med på satellittbilder som viser hvor det til enhver tid foregår algeoppblomstringer. Til vår store glede var det en stor algeoppblomstring akkurat der hvor antarktispetrellene oppholdt seg i store mengder.

CTD-stasjon og glider

Vel inne i algeoppblomstringen tok vi en CTD-stasjon og satte ut en glider, for å samle inn data. En CTD-stasjon består i at vi måler saltholdighet og temperaturer i havet ved å senke instrumentet gjennom vannsøylen. Med dette instrumentet kunne vi også ta vannprøver, som ga svar om alger, vannets kjemisk sammensetting og havforsuring.

Med glideren tok vi CTD og vannkjemiske målinger. Glider er en farkost som er ca 1,5 meter lang og beveger seg opp og ned i vannmassene ved at den gjør seg lettere eller tyngre enn vannet. Når den synker eller stiger så beveger glideren seg framover og på vegen måler den flere vannkjemiske parametere.

Yrende dyreliv i dype havområder 

To uker senere, på tilbakevegen fra Astridryggen og mens vi seilte gjennom den marginale iskantsonen, krysset vi igjen området med algeoppblomstringen. Vi observerte da at det vrimlet av liv med store krillforekomster i dette dype havområdet, vi så mange petreller i lufta og rundt 80 hval ble observert på noen korte ettermiddagstimer.

Observasjonen av det yrende dyrelivet hvor havet var 4000 meter dypt var uventet. Dette er viktig siden det forteller oss at det er ikke bare grunne områder, som til nå har vært i fokus for forvaltningen, men også de dype havområdene må sees på.

Astridryggen

Noen dagsreiser øst for hvor vi fant algeoppblomstringen og den stor ansamlingen av fugler og hval startet, ligger Astridryggen. Astridryggen strekker seg ca 400 km ut i fra Antarktiskontinentet, innerst er det bare ca 200 meter dypt og lengre ut der vi skulle jobbe er det ca 1500 m dypt, og selv om dette er ganske dypt så er det likevel en del liv på bunnen, og vi hadde som mål å undersøke dette nærmere.

Undervannsfarkosten Ægir

Men hvordan studere livet i dypet? I noen utvalgte intensive studieområder kartla vi havbunnen med topp moderne sonarer, vi tok CTD-stasjoner og trålet etter fisk. Men vi benyttet også et undervannsfarkost, en såkalt ROV (Remote Operated Veicle) ved navn Ægir 6000.

Ægir 6000 er høyteknoligisk utstyrt og er nok mange teknofiler sin drøm. Ægir har flere HD-kameraer, manipulatorarmer, sugepumpe, kjerneprøvetaker og en skuff for å samle organismer som skal bringes opp fra dypet.

Livet i dypet «minutt for minutt»

Mens Ægir «jobbet» i dypet fulgte forskerne ferden ombord via video. Var det noe vi ønsket å se nærmere på, ba vi operatøren rette kameraet spesielt mot dette, enten det var en sjølilje, blekksprut eller noe annet. Var organismen spesielt interessant så ba vi operatørene å plukke den opp med manipulatorarmen og legge det i skuffen slik at vi fikk det om bord i skipet for nærmere undersøkelse og artsbestemmelse.  Opptakene  fra bunnen ble hele tiden strømmet over videoanlegget på skipet slik at også øvrige deltakere på toktet fikk en  «Astridryggen minutt for minutt»-reportasje. 

Vi satte også ut line og trålte havbunnen for å få med oss organismer som ikke ble fanget opp av kamera. Trålene gav oss prøvemateriell som nå er lagret ved Universitetsmuseet i Bergen. På lina fikk vi isfisk og isgalt, men ingen antarktisk tannfisk som vi håpet på. Vi fikk også en ca 20 m lang stålwire på lina, noe som fortalte oss at søppel ender også her i sør på havets bunn.

Traff på tykk is

Vi ønsket å studere grunnere havområder inne ved isbremmen og satte baugen sørover. Vi jobbet oss gjennom stadig tyngre is. På ca 1000 m (S -68,9 Ø11,7) lagde vi et nytt intensivt studieområde. Forskningen gikk i henhold til planen, men vi måtte manøvrere rundt et 40 km langt ugjennomtrengelig isflak som drev med ca 0,4 km/t. Dette virker ikke veldig fort når vi tusler på tur med en fart på ca 3-4 km/t, men når det som kommer drivende er et stort «landområde» (det var kun sammenfrosset drivis og kan omslutte båten og fryse deg fast, blir det hele mer alvorlig.

Iskart er dynamiske

Vi er vant til kart der en stein, en holme eller øy er på samme plassen dag etter dag. Iskart er derimot dynamiske fordi isen er i stadig bevegelse.

Under toktet hadde vi gode iskart, men til vår irritasjon beveget det store isflaket seg ca 8 km i døgnet, og de mindre flakene noe fortere. Og siden vi ønsket å studere grunnere havområder som til dels bestemte hvor vi skulle jobbe, voldte isen oss etter hvert store problemer. Vi forsøkte å gå gjennom isen, bak og foran det store flaket, men uten hell. Vi ville jo inn til selve isbremmen, men akk nei, det gikk ikke denne gangen.

Havobservatorium

Høsten sør på kloden var på anmarsj, og tilfrysingen godt i gang. Vi rakk imidlertid å sette ut et havobservatorium på S -69 Ø 10,7 som skal stå i to år og måle oseanografiske og biologiske parametere. Den lytter også etter hval. Inne i drivisen så vi lite hval, men desto mer av keiser- og adeliepingviner.

Sakte men sikkert tettet isen seg til og skipperen besluttet å gå nordover mot åpnere farvann. Dagen derpå var vi i iskantsonen, med sitt «yrende» liv. Vi gikk langs iskanten, tok prøver og registerte, og forsøkte å nå isbremmen litt lengre vest, men denne gangen også uten hell. På det sydligste punktet satte vi ut et nytt havobservatorium.  

Maud Rise  – en undersjøisk vulkan

Ca 230 nautiske mil nord for algeoppblomstringsområdet ligger Maud Rise (s -65.2  Ø 2.5). Maud Rise er en gammel undersjøisk vulkan som er ca 1000-1500 meter dyp. I noen vintre lager den et stort åpent havområde i isen (polynia), som skyldes et spesielt havstrømsmønster. Vår interesse var vannmassene og havbunnen.

Vi kjørte to intensive studieområder på oppstrøms- og nedstrøms side av Maud Rise for å kartlegge dyrene på bunnen. Et av målene med toktet var å lære mer om antarktisk tannfisk og bidra til mer kunnskap om artens oppvekstområder. Mellom de to intensive områdene, som begge ga verdifull innsikt i livet på bunnen, satte vi ut lina. Vi hadde finslipt teknikken og spenningen var stor da vi begynte å dra lina opp på dekk. Langt der nede kom det til syne noe digert som så ut til å vokse når det nærmet seg overflaten, og som viste seg å være en tannfisk. Tilsammen fikk vi fire store tannfisker, den største målte 170 cm og veide 52 kilo.

Oppsummering

Toktet ga oss bedre detaljkunnskap om hva som finnes av bunnorgansimer, havstrømmene, fordeling av jern og havforsuring, fyto-og zooplankton og toppredatorer i et fra før lite undersøkt havområde. Samlet sett gir undersøkelsene oss i bedre stand til å avgrense økoregioner som igjen er grunnstammen for pågående internasjonale diskusjoner og vurderinger rundt forvaltning, vern og bruk av miljøverdier og -ressurser i Kong Håkon VII Hav.