Jarl G. Pedersen ble nylig hedret for sine 32 år ved Polarinstituttet. Men den beskjedne polarveteranen vil ha minst mulig blest rundt seg selv. Han vil helst ut til fyrene.
I år er det 25 år siden Norsk Polarinstitutt flyttet fra Oslo til Tromsø. Nylig var det markering for de ansatte som har arbeidet 25 år eller mer ved Polarinstituttet. Direktør Ole Arve Misund inviterte hele gjengen til festmiddag i kantina på Framsenteret i Tromsø med taler, gaver og mimring.
– Takk for lang innsats for Norsk Polarinstitutt og for at dere har bidratt til utviklingen av instituttet gjennom disse årene, sa Misund, og overrakk blomster og gaver, blant annet gavekort fra urmaker.
Jarl G. Pedersen har lengst fartstid av alle som ansatt ved Polarinstituttet. 65-åringen har derimot ingen planer om å gi seg med det første, så lenge helsa holder. Foto: Elin Vinje Jenssen / Norsk Polarinstitutt
– Ingen dager er lik
Seks av veteranene deltok på arrangementet, tre av dem var forhindret fra å delta fordi de befant seg på jobbreise, tokt i Polhavet, eller i Jarl G. Pedersen sitt tilfelle, på Svalbard. I forrige uke var det markering for Jarl ved kontoret i Longyearbyen, og det var internasjonal direktør Kim Holmén som holdt tale. Seniorkonsulent Anne Kibsgaard kom nordover fra Tromsø-kontoret med gaver, i tillegg til at også kollegene i Longyearbyen var tilstede.
Jarl G. Pedersen er den som har vært lengst ansatt av alle ved Polarinstituttet, og i år kan han skilte med hele 32 år i tjeneste for instituttet. 65-åringen har derimot ingen planer om å gi seg, så lenge helsa holder.
– Jeg stortrives i denne jobben, det skjer stadig noe nytt og spennende og ingen dager er lik, sier den blide teknikeren fra Harstad, med spesialansvar for fyrtjenesten på Svalbard.
For en fyr! Internasjonal direktør Kim Holmén talte og delte ut gaver til Jarl G. Pedersen under markeringen i Longyearbyen. Foto: Anne Kibsgaard / Norsk Polarinstitutt
Jarl ville nordover
Da Pedersen ble fast ansatt ved Polarinstituttet holdt instituttet til på Rolfstangen ved Fornebu i Bærum. Men unge Pedersen ble stadig sendt nordover til Svalbard for kortere eller lengre oppdrag i logistikkens tjeneste.
Når Polarinstituttet i 1998 flyttet fra Oslo til Tromsø, var det mye motstand fra ansatte som ikke ønsket seg nordover. De ansatte protesterte mot flyttingen fordi de var etablert med bolig og familie i Oslo-området. Flere hadde arbeidet ved instituttet i årevis, og ble nå vitne til at arbeidsplassen ble flyttet til andre kanten av landet.
Men nordlendingen Pedersen var en av de få som ville at Polarinstituttet burde flytte nordover til polare strøk. Og etter hvert som instituttet trappet opp logistikkaktiviteten i Longyearbyen flyttet Pedersen på nytt til Svalbard, etter tidligere å ha jobbet 10 år hos Store Norske.
Isfjord radio er favoritten
Siden den gangen har han vekslet mellom å bo i Ny-Ålesund og i Longyearbyen, men de siste årene fast i Longyearbyen. Det har etter hvert blitt 43 år på øya. Det er drifting av fyrtårnene langs Svalbard-kysten som har vært Pedersens hovedoppgave, et arbeid instituttet utfører på oppdrag for Kystverket.
Pedersen kjenner de over 30 fyrtårnene langs kysten ut og inn som sin egen lomme. Favoritt-fyret er Isfjord radio, ytterst i Isfjorden på Kapp Linne.
– Det er et spesielt flott fyrtårn, stort, høyt under taket, verneverdig, jeg liker godt å være der.
Utallige ganger har han dratt ut til fyrtårnene, i all slags vær og årstider, for å undersøke om alt er i orden, om batteriene virker som de skal. Det har vært selve rosinen i pølsa og komme seg ut til kysten og få kjenne naturkreftene rive i kroppen, og att på til i arbeidstida!
Men det har blitt færre turer ut i den ville naturen de siste årene. En lei ryggskade gjør at det blir stadig mer kontorarbeid.
På kontoret har Jarl noen mini-fyrtårn stilt opp. Han tar et par av dem ned fra hylla og blåser litt støv av dem. – Det er selve rosinen i pølsa og komme seg ut til fyrtårnene og kysten, og få kjenne naturkreftene rive i kroppen, og att på til i arbeidstida! Foto: Elin Vinje Jenssen / Norsk Polarinstitutt
Modernisering av fyrtårnene
Nesten tre tiår på Svalbard har gitt han mange minner. Underveis har han også vært vitne til store endringer i fyrtjenesten. Fra å være batteridrevne fyrtårn til å nå drives av både solcelle og batteri. Fyrtårnene trenger mindre vedlikehold nå. Men selv om fyrtjenesten er modernisert, er det fortsatt stort behov for fyrtårn langs kysten.
– Fyrtårnene er viktige for skip, fly og helikopter. Opplever noen brudd i navigasjonen eller andre vansker, så kan et blink fra fyrtårnet komme til stor hjelp, for eksempel lede frem til et drivstoffdepot, sier han.
Selv om fyrtjenesten er modernisert, er det fortsatt stort behov for fyrtårn langs kysten, mener Jarl G. Pedersen. – Fyrtårnene er viktige for skip, fly og helikopter. Opplever noen brudd i navigasjonen eller andre vansker, så kan et blink fra fyrtårnet komme til stor hjelp, for eksempel lede frem til et drivstoffdepot, sier han.
Vil ut til fyrene
30 år i Polarinstituttet og nesten like lenge på Svalbard. Ingen planer om å flytte til mer sentrale strøk, for eksempel til hjembyen Harstad…?
– Nei! Men når den dagen kommer at både kona og jeg blir pensjonister så flytter vi til huset vårt i Sverige.
I Sverige har fruen og Pedersen tilbragt feriene de siste årene, sammen med de to dvergschnauzerne.
Men det får inntil videre bli med feriene.
– Det er fint å bo her i Longyearbyen. Miljøet er godt, det er mye å finne på i fritiden for den som liker å være ute i naturen eller delta i kulturlivet, sier Pedersen som sjelden sier nei til en blueskonsert om det skulle dukke opp.
Men best av alt er å dra ut til fyrene.
