Hun banet vei for forskning og naturvern

I år er det 150 år siden Norges første kvinnelige forsker på Svalbard, botaniker Hanna Resvoll-Holmsen, ble født. For folk flest er hun et ubeskrevet blad. Det lar seg forklare. I polarhistorien finnes det få kjente historier om kvinner, sammenlignet med menn.

Polarhistorien har vært knyttet til menn, og deres farefulle ferder i strabasiøs polar natur, mens de jaktet rekorder eller på store dyr. De skrev dagbøker eller ble skrevet om. Noen av dem søkte også ny kunnskap som forskningen har dratt nytte av.  

Heltehistorier rundt disse mennene har imponert mange, og blitt gjenfortalt i generasjoner. 

– Mer enn heroiske polfarere 

Tar vi de norske polarheltene Fridtjof Nansen og Roald Amundsen som eksempel, så finnes det nesten ikke kvinnelige skikkelser i beretningene deres. Eva Nansen er inkludert i selve teksten i «Fram over Polhavet», men uten at hun nevnes med navn. Hun blir den som venter hjemme mens ektemannen sikter seg mot Nordpolen.

I boka Amundsen skrev om sydpolekspedisjonen, er kvinner også helt fraværende.

Mannsfellesskapet i isødet skildres som et fristed uten kvinnelig overvåkning, noe som Amundsen bemerker når han skriver «at damene endnu ikke hadde rukket denne del av kloden», mener Anka Ryall.

Hun ga ut boka Polare kvinner i 2022, og tok landet med storm. I alle fall med ny viten. Siden boka ble lansert har hun reist land og strand rundt for å fortelle om kvinner i den norske polarhistorien, og som hun fant informasjon om i biografiarkivet til Norsk Polarinstitutt. 

Hun understreker at polarhistorien også handler om mer enn heroiske polarfarere, for utover 1990-tallet kom forsking, gruvedrift og annen ressursutnyttelse til å bety minst like mye som oppdagelser av nytt land.

Det samme gjorde de politiske debattene om utviklingen av Norge. På alle disse arenaene deltok kvinner, men i den rådende norske polarhistorien finnes de knapt.

Til naturen 

En av kvinnene Ryall løftet frem i boka er Hanna Resvoll-Holmsen.

Hun var virkelig en imponerende skikkelse.

Et brev på Statsarkivet i Tromsø viser at den alle første norske kvinnen som forsket i Arktis, var Hanna Resvoll-Dieset, som hun da het (Dieset etter sin første ektemann).

Hennes arbeid på øyriket i nord spilte en avgjørende rolle for at Svalbard ble under norsk eie i 1920.

Hanna Resvoll ble født for 150 år siden, den 11. september 1873 i Vågå. Hun kom fra en ganske velholdt familie på den tida, faren var bankkasserer og moren var datter av en stortingsmann, Johannes Deichmann. Moren arbeidet blant annet med Magdalenastiftelsen, som var en institusjon som tok seg av prostituerte.

Da ungene var små flyttet familien til Kristiania, men Hanna og den to år eldre søsteren Thekla, som også ble botaniker, hadde alltid en dragning tilbake til fjellene og naturen i Gudbrandsdalen.

Kartlegger Svalbard

Hanna Resvoll-Holmsen var ener i mye. Hun var den eneste kvinnen i sitt kull av realfagsstudenter i 1910, og ble den første i Norge som skrev hovedoppgave i botanikk. 

Gjennom hele 1900-tallet var kvinnelige polarforskere en sjeldenhet.

Litt motvillig ble hun ønsket velkommen som deltaker på en ekspedisjon til Svalbard sommeren 1907.

Ekspedisjonen ble organisert av fyrst Albert I av Monaco, som var havforsker og inkluderte en norsk forskergruppe ledet av topograf Gunnar Isachsen. Fyrstens yacht Princess Alice og fiskeskuta Kvedfjord ble benyttet.

Sommeren før hadde Isachsen og fyrsten foretatt en topografisk kartlegging av Svalbard, noe som ble innledningen til den moderne og systematiske utforskningen av Svalbard.  

Med på ekspedisjonen i 1907 var også geologen Adolf Hoel, stifteren av Norges Svalbard- og Ishavs-undersøkelser (NSIU), forløperen til Norsk Polarinstitutt.

Da Hanna reiste til Svalbard for første gang denne sommeren hadde hun nylig avsluttet sitt første ekteskap, og sønnen ble igjen hos ektemannen.

Pionerarbeid

Den 24. juli seilte gruppen inn til Ebeltofthamna ved Krossfjorden. Hanna ble satt i land med boaniserkasse, plantepresse, gevær, fotoutstyr, telt, proviant og overlatt til seg selv.

De neste ukene arbeidet forskerne ulike steder på Svalbard. De ble hentet etter noen dager, og satt i land på nye steder.

Hanna kalles nesten konsekvent for H.D under ekspedisjonen.

I dagboksnotatene til Hoel, fremstår det som han alltid vet hvor hun er. Han skriver at han ror i land for å være sammen med H.D. «Hun for å botanisere og jeg for å samle fossiler».

Under feltarbeidet vandrer Hanna mye alene og sover i telt. Men det skjer at hun også må sove i telt med mennene.

At menn og kvinner deler telt i dag, er helt vanlig, men i 1907 var det oppsiktsvekkende.

I sine notater løftet Hoel frem den høye kvaliteten i Hannas botaniske pionerarbeid.

– Naturforskerne samler kunnskap

I 1908 reiste Hanna tilbake til Svalbard, for å fullføre kartleggingen hun ikke rakk året før.

Denne gangen organiserte hun turen helt alene, og hun var for det meste også alene i felt. Hun fotograferte flittig for å dokumentere plantene hun fant, og var den første som tok fargefotografier på Svalbard. 

Hanna finansierte oppholdet ved å skrive reisebrev for Aftenposten. Reisebrevene forteller levende om uforutsigbart vær, om dyrelivet, fugler og planter, om møter med fangstfolk, forskere og kullgruvearbeidere, og daglige feltrutiner.

I tillegg observerer hun resultatet av mange hundre år med ukontrollert jakt på dyr. Og hun skriver om det.

«En gang vrimlet det av hval, sel, hvalross, isbjørn og rein her. Men disse rigdommer er nu forbi med».

Hun skriver også at det ikke bare er fangstfolk som tar seg til rette: «Vi botanikere røver jo ogsaa.».

Men hun understreker at det naturforskerne samler, er med på å produsere og utdype kunnskap, og er en mer varig berikelse enn penger.

Ny kvinnerolle

I Polare kvinner skriver Anka Ryall at hun blir slått av hvordan Resvoll-Holmsen i brevene iscenesetter seg som en uavhengig polarforsker, en enestående og radikal ny kvinnerolle – gjennom formidling av en altoppslukende arbeidsglede.

Hanna dveler ikke mye med farene som hun utsatte seg for i naturen, og kanskje mener hun det hører med villmarka. Hun faller fra 800 meters høyde, men klarer å stoppe farten i fallet og kaste seg i en ur. Isbjørnfaren var også reell, men Hanna vekter heller ikke den.

Sommeren 1909 gifter Hanna seg med geolog Gunnar Holmsen, som hun var på feltarbeid med på Svalbard. Adolf Hoel pleier hun et livslangt vennskap med.

I 1910 tar hun embedseksamen i botanikk, med Svalbards planteliv som tema, og senere arbeidet hun som forsker i plantegeografi ved Universitetet i Kristiania.

Hun reiste aldri tilbake til Svalbard, i motsetning til geologene, men fra fastlandet arbeidet hun utrettelig for fredning av dyr- og planteliv på øyriket i nord.

Vernet dyr og land

Sammen med Adolf Hoel jobbet Resvoll-Holmsen utover 1920 tallet aktivt for fredning av natur på Svalbard og Bjørnøya. Uttalelsene deres lå også til grunn da myndighetene i 1925 iverksatte ulike tiltak for fredning av dyrearter, fortidslevninger og planter.

Uregulert jakt over flere hundre år hadde nær sagt utryddet den robuste svalbardreinen. I 1925 ble reinen fredet i ti år, og bare etter noen år kunne forskerne konstatere at tiltaket hadde gunstig virkning på bestanden.

I dag regnes svalbardreinen som en livskraftig art, mye takket være de tidlige polarforskernes innsats.

Hanna jobbet også for å få vernet et stort område nordvest på øya Spitsbergen, som hadde stor botanisk verdi. I 1932 ble deler av områder i Isfjorden vernet. Men først i 1973, tretti år etter hennes død, ble nasjonalparken på Spitsbergen etablert.

Et debattinnlegg som Hanna  holdt på et møte i 1920 om fredning av Vettisfossen i Årdal på fastlands-Norge, skriver hun: «Kvinners oppgave er å bevare. Så mange kvinner som er her, er det en makt. Resultatet av avstemmingen vil vise om kvinnene er sin kall tro».  

Fossen ble fredet, men om det var kvinnerøstene som avgjorde det, er uvisst.

Bevaringstanken til Hanna møter vi også i verket «Svalbards flora», som hun ga ut i 1927, og som er blitt en klassiker i botanikken. Hun var opptatt av at plantene ikke skulle bli plukket unødig, tråkket på eller fysisk ødelagt på annet vis av mennesker. 

Hanna skrev også dikt.

Diktet «Svalbard» fikk sin symbolske kraft da det stod på trykk i Aftenposten i forbindelse med avisens omtale av at Stortinget hadde godkjent Svalbardtraktaten.

Planteforskning i dag

Hannas arbeid banet vei for dagens forskning og overvåkning på Svalbard. Men mens Hanna arbeidet for fysisk vern av planter, er klimaendringene en av de største truslene for landøkosystemene på Svalbard i dag. Plantelivet på land og i havet ved Svalbard, påvirkes av klima og ulike påvirkningsfaktorer. 

Sjøfugler gjødsler bakkene i og rundt fuglefjellene som videre gir grunnlag for næringsrik vegetasjon som dyr drar nytte av, som svalbardrype og rein.

Miljøovervåkningssystemet for Svalbard og Jan Mayen, MOSJ, har med årene innlemmet planter som indikator, fordi de har avgjørende rolle i økosystemene.

 

2023 – Resvoll-Holmsen året

Den 11. september 2023 er det 150 år siden Hanna Resvoll-Holmsen ble født. Det skal Norsk Polarinstitutt markere. 

De siste årene er vi blitt mer kjent med botanikeren og andre kvinner som har preget polarhistorien, ikke minst gjennom boken til Anka Ryall.  

Vi sitter igjen med kunnskap om at disse mer eller mindre ukjente polarkvinnene var med å innlemme polarområdene i det norske samfunnet, til å utvikle og nyansere bildet av Norge som polarnasjon. Vi som jobber med polare temaer, har et ansvar om å fortelle den brede historien.

Vi er i gang. Resvoll-Holmsen året 2023 løfter frem en betydelig stemme i norsk polarhistorie.  

 

Kilder:

Polare kvinner, av Anka Ryall (2022)

En grønnstrømpe og hennes samtid, av Bredo Berntsen (2006)