Havisen forsvinner – forsker advarer om raske endringer i Arktis

MINDRE SANG Studiene viser at sangaktiviteten til storkobbehanner i paringstiden har falt betydelig siden 1990-tallet i Kongsfjorden på Svalbard. Foto: Christelle Guesnon / Norsk Polarinstitutt 

Minkende sjøis og tilbaketrekking av isbreer er blant de tydeligste tegnene på hvordan global oppvarming endrer Arktis. Disse endringene skjer raskere i det nordlige Barentshavet enn noe annet sted i Arktis – og gjør de norske høyarktiske områdene til et varslingssystem for klimaendringer i hele regionen.

Endringene danner bakteppet for forskningsprosjektet «Arktiske marine pattedyr i en tid med klimaendringer: en casestudie fra Kongsfjorden (ARK)». Under Svalbard Science Conference, som samler Svalbard-forskere og andre interesserte fra mange land, fortalte mangeårig forsker på Svalbard, biolog Kit M. Kovacs fra Norsk Polarinstitutt, om arbeidet i ARK og foreløpige resultater.  

DOKUMENTERER ENDRINGER Forskerne finner store endringer hos flere marine pattedyr i Kongsfjorden. Marinbiolog og programleder Kit M. Kovacs fortalte om tilstanden til marine pattedyr på Svalbard under Svalbard Science Conference. Foto: Elin Vinje Jenssen / Norsk Polarinstitutt  

Lange tidsserier 

ARK benytter seg av en rekke eksisterende tidsserier samt at de utvider flere av disse for å kunne teste hypoteser om hvordan marine pattedyr blir påvirket av global oppvarming.

I løpet av de fem første årene av ARK har forskerne studert mulige klimaeffekter i Kongsfjorden på Svalbard. De har brukt en kombinasjon av passiv akustisk overvåking (PAM), over 15 års observasjonsdata, analyser av fiskesamfunn og sporingsdata fra sel og hvalross.

Resultatene viser store endringer.

– Sangaktiviteten til storkobbehanner i paringstiden har falt dramatisk siden 1990-tallet. Nå topper aktiviteten seg etter at sjøisen er borte – en tidsforskyvning som skaper en «mismatch» mellom yngleområder og dyrenes naturlige atferd, sier Kovacs.

TURISME MED BISMAK Undervannslydene viser kontraster mellom Svalbards vest- og østkyst. I Kongsfjorden er lydbildet store deler av året preget av båtstøy, mens østkysten i langt større grad domineres av naturlige lyder fra hvalross, storkobbe, narhval og grønlandshval – og nesten ingen skipstrafikk. Dette bildet er tatt i Kongsfjorden i 2023 etter at et cruiseskip hadde sjøsatte seks gummibåter med passasjerer ved Lovénøyane, som er et naturreservat for fugl. Det gjorde de for å se på en isbjørn som befant seg i nærheten. Overtredelsen førte til et forelegg på 100.000 av Sysselmesteren på Svalbard. Foto: Geir Wing Gabrielsen / Norsk Polarinstitutt 

Forskjeller mellom øst og vest på Svalbard 

Undervannslydene avslører også tydelige forskjeller mellom Svalbards vest- og østkyst. I Kongsfjorden domineres lydbildet av båtstøy store deler av året, mens østsiden av Svalbard preges i større grad av naturlige lyder fra hvalross, storkobbe, narhval og grønlandshval – og svært lite skipstrafikk.

HAVISEN KRYMPER Havis er en nøkkelfaktor for klimaet både i Arktis og globalt, og den setter rammene for økosystemene i nord. I Kongsfjorden har tykkelsen av havisen og snøen på havisen blitt betydelig mindre. På bildet er havisforsker Sebastian Gerland på feltarbeid i Kongsfjorden. Foto: Trine Lise Sviggum Helgerud / Norsk Polarinstitutt 

– Akustiske undersøkelser viser at fiskesamfunnet i Kongsfjorden er i endring. Det er nå færre små fisk og flere mellomstore og store individer. Dette tyder på at den lille polartorsken, en typisk arktisk art, er i tilbakegang, mens vanlig torsk fra sør øker i antall, sier Kovacs.

Analyser viser at de to torskeartene både konkurrerer og har et predator–byttedyrforhold. I tillegg er dietten til den lokale svalbardrøya sammenlignet med den innførte pukkellaksen, og resultatene viser betydelig overlapp – et tegn på konkurranse mellom artene.

BLIR FÆRRE Det blir færre av den vesle polartorsken (bildet), mens vanlig torsk fra sør øker i antall i Kongsfjorden. Foto: Peter Leopold / Norsk Polarinstitutt 

Leveområder forsvinner 

ARK-prosjektet har også kartlagt liggeplasser for steinkobbe, som nå er veletablerte inne i Kongsfjorden. Forskerne har fanget og utstyrt ringsel, steinkobbe og storkobbe med biologgere for å undersøke hvordan de samspiller i fjorden. Ringsel holder seg hovedsakelig nær brefrontene, mens storkobbe og steinkobbe lever i grunnere områder – men stor individuell variasjon reduserer direkte konkurranse.

Analyser viser likevel en rask nedgang i ringselens leveområder de siste tre tiårene, en trend som ventes å fortsette. Genetiske studier avslører dessuten at ringselbestandene i Arktis er mer sammensatte enn tidligere antatt, med unike økotyper i ulike områder.

UTRYGG FREMTID  Ringselen bruker isen som plattform for hvile, yngling og hårfelling. Den bygger snøhuler (hi) på isen der ungene fødes og beskyttes mot isbjørn, den jakter etter mat under isen og og bruker pustehull i isen for å få luft. Når havisen smelter tidligere på våren eller blir tynnere, kollapser snøhulene, og unger kan dø av kulde eller bli tatt av rovdyr. Mindre is betyr også færre trygge områder for hvile og reproduksjon. På bildet en ringselunge på et isflak i Kongsfjorden. Foto: Geir Wing Gabrielsen / Norsk Polarinstitutt 

Presses til det ytterste 

Funnene fra ARK-programmet viser et Arktis i dramatisk endring.

– Havisen smelter, økosystemene forandres, og flere arter presses til det ytterste, sier Kit M. Kovacs.