Internasjonalt isbjørnsamarbeid

Bekymring for bestanden

Samarbeidet om bevaring av verdens isbjørn startet i 1965, da amerikanerne var bekymret for det store fangstuttaket i Alaska og Canada uten at man visste noe om bestandsforhold. Representanter fra alle de fem nasjonene Norge, Canada, USA, Danmark og Sovjet satte seg da ned ved forhandlingsbordet. Med hjelp fra IUCN (International Union for the Conservation of Nature) fikk nasjonene forhandlet fram en avtale om bevaring av isbjørn som ble underskrevet i Oslo i 1973. I denne avtalen ble landene enige om at kun urfolksfangst var lovlig fangst, og at man skulle samarbeide om forskning og forvaltning for å bevare isbjørnens leveområder og de økosystemene arten var en del av.

Samarbeidet fikk etter hvert i store trekk bukt med det hovedproblemet man hadde den gangen, som var et for høyt fangstuttak i enkelte områder. Og, man fikk etter hvert, ut over 1980- og 1990-tallet mer kunnskap om bestandsforholds og bestandsstatus.

Den gruppen som forhandlet fram Isbjørnavtalen i perioden 1965-1973 ble etablert som IUCN/Polar Bear Specialist Group (PBSG) i 1968. Denne gruppen består i dag av verdens ledende isbjørnforskere, og gruppen er i dag uavhengige vitenskapelige rådgivere for partsnasjonene. I tre tiår var denne gruppen ansvarlig for at avtalen ble fulgt opp og at samarbeidet bar resultater, i en tid da avtalepartene formelt sett holdt seg inaktive.

Inuittfamilie på Grønland tilbereder isbjørn som er skutt/fanget. Foto: Jon Aars / Norsk Polarinstitutt

Klimaendringer ny trussel

I 2001 kom det internasjonale klimapanelet IPCC kom med sine tredje rapport, som for første gang nevnte hva fremtidige klimaendringer ville kunne bety for isdekket ved polene. Denne nye trusselen førte i første omgang til at isbjørn endret status på rødlista fra Livskraftig til Sårbar. Denne nye hovedtrusselen førte i neste omgang til at Norge inviterte til et nytt møte for partsnasjonene til Isbjørnavtalen av 1973. Da partene satte seg ned i Tromsø i mars 2009 var det formelt 28 år siden de møttes sist.

Etter møtet i 2009 har partene hatt formelle partsmøter annen hvert år. Etter møter i Canada (Iqaluit), Russland (Moskva), Grønland (Ilullissat), USA (Fairbanks), og sist i mars 2020 i Longyearbyen på Svalbard.

Isbjørntelling av Barentshavbestanden foregikk over fire uker høsten 2015. Isbjørnene telles og registreres ved hjelp av blant annet helikopter. Foto: Jon Aars / Norsk Polarinstitutt

Sirkumpolar handlingsplan

For å kunne håndtere klimatrusselen er det tvingende nødvendig med internasjonale tiltak, over landegrenser. En sirkumpolar handlingsplan ble vedtatt i på Grønland i 2015, en plan som hadde som hovedvisjon «to secure the long-term persistence of polar bears in the wild that represent the genetic, behavioral, life-history and ecological diversity of the species”. I handlingsplanen er det formulert seks hovedmålsetninger, som noe forkortet er som følger:

1. Minimalisere trusler for isbjørn og dens habitat.
2. Kommunisere viktigheten av å redusere utslipp av klimagasser til allmennhet, beslutningstagere og lovgivere.
3. Sikre bevaring av essensielt habitat.
4. Sikre ansvarlige systemer for fangstuttak.
5. Minimalisere antallet konflikter mellom mennesker og isbjørn.
6. Sikre at internasjonal handel med isbjørnprodukter er i tråd med forvaltningsprinsipper.

De ulike isbjørnbestandene. Illustrasjon: Norsk Polarinstitutt

Flere utfordringer

Bevaringsarbeidet som partsnasjonene forsøker å gjøre gjennom samarbeidet under Isbjørnavtalen er ikke uten problemer. Et problem er at internasjonal klimapolitikk ikke forhandles gjennom en avtale som gjelder en art. Både presidentene Bush og Obama gjorde det klart at USA sin klimapolitikk skal forhandles gjennom Klimakonvensjonen. Denne beslutningen er ikke overraskende ingen av partsnasjonene uenige i, noe som dessverre tar litt av saften ut av en sirkumpolar handlingsplan for isbjørn.

Global oppvarming vil føre til mindre havis, noe som er en trussel for isbjørnbestanden. Foto: Norsk Polarinstitutt 

Urfolksfangst

Et annet forhold som skaper problemer mellom de enkelte nasjonene er at i de områdene hvor det foregår urfolksfangst så reguleres fangst og kvotesetting med basis i to ulike kunnskapssystemer, tradisjonell urfolkskunnskap og det som kalles vestlig vitenskap. Det tas hvert år offisielt 6-800 isbjørn verden over som en del av kvoteregulert lovlig urfolksfangst. De siste to tiårene har kvoter i kanadiske delbestander i stor grad blitt satt med støtte kun i tradisjonell kunnskap, mot råd fra vitenskapelig hold. Tradisjonell kunnskap er kunnskap som overføres mellom generasjoner og som i veldig liten grad er kvantitativ og skrevet ned. Det er knyttet store utfordringer til å regulere fangst til bærekraftige nivåer i områder hvor kunnskapsgrunnlaget er dårlig og bestandene er i nedgang.

Framtida for isbjørn

Analysene som er gjort i forbindelse med den rødlistestatusen til arten isbjørn på globalt nivå, skisserer et framtidsbilde hvor isbjørnens hovedhabitat, havisen, forsvinner mer og mer, og at isbjørnen vil forsvinne i mange av områdene den finnes i dag fordi den isfrie perioden blir for lang. Det vi kan gjøre er derfor å sørge for andre trusler er på et så lavt nivå som overhodet mulig, og for å oppnå det trengs det samarbeid over landegrensene.