Når dagene blir lengre og lysere trer rypesteggen frem på tundraen og synger med sin dype, rapende røst for å lokke hønene til seg. Sangene inneholder verdifull informasjon om rypenes liv som forskerne fanger ved bruk av høyteknologiske lyttebokser.
VÅRYR Når våren er i anmarsj starter rypehannen, eller steggen, med sin særegne sang. Det gjør de for å hevde reviret sitt og for å lokke hønene til seg. På dette bildet jager en stegg en høne. Foto: Bjørn Frantzen / NIBIO
Mens folk flest rundt omkring i mange land nå er opptatt av å beskytte seg og sine mot koronaviruset går livet sin vante gang i naturen.
På Svalbard, som andre steder i nord, lir det mot vår, og når dagene blir lysere og lengre begynner det å livne til på tundraen. Snøen smelter gradvis og vegetasjonen og stein kommer til syne.
På denne tida dukker også rypehannene opp etter vinteroppholdet i skjul under fuglefjell og andre lune steder, tilbake i hekkeområdene for å etablere og forsvare territoriene sine.
NY-ÅLESUND Nylig ble det montert 20 lyttestasjoner som skal fange rypesteggens sang i Ny-Ålesund-området. Foto: Jon Leithe / Norsk Polarinstitutt
Vårlig flørt på tundraen
En dyp, litt rask og yppig rapende røst høres over tundraen når steggen setter i gang med «musikalitetene». Noen kaller det en vakker kjærlighetssang. Andre for ren iboende taktikk. Rypeforsker Eva Fuglei fra Polarinstituttet mener det er en god blanding.
– Ja, dette er naturlig adferd hos steggene og noe de gjør hver vår, med andre ord et sikkert vårtegn. Syngingen gjør de for å hevde territoriet sitt, for å lokke hønene til seg for at de skal velge nettopp dem, sier hun.
For ordens skyld, rypehannen kalles stegg, hunnen høne og avkommet kylling, og steggene kommer hver vår tilbake til de samme territoriene og hønene til de samme områdene.
ØNSKER RYPETALL I dag mangler det gode bestandstall av svalbardrype, noe som forskerne håper lytteboksene kan bidra til å bedre. Foto: Eva Fuglei / Norsk Polarinstitutt
Rapet avslører
Og det er selve rypesangen som forskerne er spesielt interessert i. Bakteppet er at forskerne mangler gode bestandstall for ryper på Svalbard, men en ny teknologi som forskerne prøver ut gjør det mulig å samle sangene i små lyttebokser. Lyttebokser er montert ulike steder på Svalbard og fanger opp ti minutter med lyd hver time gjennom hele døgnet fra midten av mars til tidlig mai.
Hvordan foregår registreringen av rypesangene?
– Hver stegg synger med ulik frekvens og i lytteboksene sitter det en minnebrikke som lagrer alle lydene. Disse datafilene kan vi analysere med en teknologi som identifiserer ulike rypeindivider på bakgrunn av fuglenes unike sang, forklarer Fuglei.
Og hvordan skiller dere rypesangene fra hverandre?
– Det er rapefrekvensen som avslører hvem som er hvem!
LONGYEARBYEN Forsker Åshild Ønvik Pedersen monterer lytteboks utenfor Longyearbyen i mars i år. Foto: Eva Fuglei / Norsk Polarinstitutt
Trenger riktige bestandstall
I den rapende røsten til rypesteggen finnes altså særpreget som gjør det mulig å registrere antallet ryper via lytteboksene. Det er viktig informasjon for både forskning og forvaltning av arten.
–Rypetallene er viktig grunnlag for en god forvaltning av rypebestanden på Svalbard. Når vi mangler gode bestandstall kan det fattes beslutninger på galt grunnlag, sier Fuglei.
I flere hundre år har det vært drevet utstrakt småviltjakt på svalbardrype uten at det har eksistert informasjon om bestandens størrelse og hvilke faktorer som påvirker bestanden. I 2000 startet derfor en overvåking etter standardiserte metoder, for å måle tetthet av territoriell rypestegg i hekkeområdene i et område på om lag 1000 km2 sentralt på Spitsbergen.
– Overvåkingen viste lav med moderate variasjoner mellom år, fra 1 til 3 stegg per kvadratkilometer. Fra 2014 til 2019 økte tetthet av territoriell rypestegg i overvåkingsområdet til mellom 3 til 5 stegg per kvadratkilometer, sier Fuglei.
SATTE OPP 40 LYTTEBOKSER I midten av mars og i -30 kuldegrader var forskerne Åshild Ønvik Pedersen (t.v.) og Eva Fuglei, begge fra Norsk Polarinstitutt, med på å montere lyttebokser like før Norge «stengte» som følge av koronapandemien, og forskernes feltarbeid inntil videre også ble stanset. Foto: Eva Fuglei / Norsk Polarinstitutt
Koronapandemien stoppet feltaktivitet
Men tilbake til telleboksene. De første boksene ble satt ut for tre år siden rundt Longyearbyen. I mars i år ble 40 lyttebokser montert i Longyearbyen, rett før koronapandemien satte en stopper for videre feltaktivitet.
Men lytteboksene er på pilotstudie nivå. Forskerne gjør fortsatt registreringer både via automatiske lyttebokser og manuelle tellinger i Longyearbyen, for å få robuste nok data til å sammenligne metodene.
– Vi sammenligner disse to metodene for å se om manuelle tellinger sammenfaller med de automatiske registreringene med lyttebokser, forklarer Fuglei.
FØLGER I REINENS FOTSPOR Ryper og reinsdyr fotografert under rypetelling i Adventdalen ved Longyearbyen i 2016. Bildet dokumenterer det faktum at ryper finner mat ved å lete i reinsdyras fotspor. Reinsdyra har fjernet snøen slik at rypene kan komme til. Foto: Siri Uldal / Norsk Polarinstitutt
Første rypetelling på over tretti år
Lytteboksene bidrar også til å overvåke ryper i nye områder på Svalbard, der hvor forskerne ikke har hatt ressurser til å registrere ryper på gamlemåten ved å telle.
I Ny-Ålesund gjøres det ikke manuelle tellinger, men i 2019 startet forskerne et overvåkingsområde med 20 lyttebokser. Denne uka ble 20 lyttestasjoner plassert ut i Ny-Ålesund-området av Polarinstituttet sine ansatte som arbeider der. Og mens de monterte stasjonene i terrenget så de spor av ryper.
– Vi observerte rype, rypemøkk eller rypespor på så og si alle stedene, forteller leder av Ny-Ålesund Forskningsstasjon – Sverdrup, Helge Tore Markussen, noe som gleder rypeforskeren å høre.
– Ja, det er godt å høre at det var ryper på de lokalitetene vi hadde valgt ut. Vi vet det er ryper rundt Ny-Ålesund, men vi mangler tallene. Sist det ble telt ryper der var på 1980-tallet, sier Fuglei.
MINDRE MILJØVENNLIG Automatiske tellebokser setter lite spor etter seg i naturen i forhold til manuell telling som krever snøskutere med ditto utslipp og støy for at forskerteamet skal komme seg mellom lokalitetene. Dette bildet er fra rypetellingen i Adventdalen i 2016. Foto: Siri Uldal / Norsk Polarinstitutt
Færre fotavtrykk i naturen
Norsk Polarinstitutt har telt ryper manuelt på Svalbard siden 2000. Men den manuelle tellingen er ressurskrevende og gir større miljømessige fotavtrykk enn automatiske tellebokser, mener Fuglei og forteller at de gjerne benytter fire personer på fire snøskutere i fire uker når forskerteamet drar i felt for å telle manuelt, kontra tellebokser som setter lite spor etter seg i naturen.
– Telleboksene gjør at vi etterlater mindre CO2-utslipp og støy fra snøscootere, understreker hun.
Fuglei håper at lyttestasjonene er kommet for å bli, fordi de er et steg i riktig retning når det handler om forskningsmetodikk, miljø og kunnskap om ryper.
– Mindre fotavtrykk og utvidelse av studieområdene for rype tror jeg vil gagne både forskningen, forvaltningen og ikke minst rypene.
Når lytteboksene hentes fra tundraen i mai begynner arbeidet med å gjennomgå og analysere de enorme mengder data som er registrert etter vårens flørt, eller drama for den saks skyld, dersom rypesteggene endte uenige seg i mellom eller sangene ikke falt i smak hos hønene.
SOMMERDRAKT Svalbardrype i sommerdrakt. Foto: Stein Ø. Nilsen / Norsk Polarinstitutt
Forskning på svalbardryper er i regi av overvåkningsprogrammet MOSJ og observasjonssystemet COAT. Forskerne samarbeider med informatikere ved UiT Norges arktiske universitet for å utvikle programvaren som brukes til å analysere lytteboksdata.
