Når snøstormen røyner på og det er langt til nære og kjære der hjemme, er det andre kvaliteter enn fysisk styrke som teller for jenter i polarforskningen.
Når snøstormen røyner på og det er langt til nære og kjære der hjemme, er det andre kvaliteter enn fysisk styrke som teller for jenter i polarforskningen.
Kvinnedagen 8. mars er en viktig påminnelse om at det i mange land og kulturer er langt igjen til likestilling mellom kjønnene.
Men på noen områder går det fremover; som i polarforskningen. I dag er det nesten like mange kvinnelige som mannlige forskere ved Polarinstituttet. Det har derimot ikke alltid vært slik.
Jakten på rekorder
Om vi går tilbake i tid, til polarheltenes gullalder rundt 1900-tallet, finnes det et vell av historier om barske menn som med livet som innsats la ut på strabasiøse ferder til polare strøk, gjerne for å komme først til en pol.
Polarheltene Fridtjof Nansen og Roald Amundsen ruver i polarhistorien. De utførte imponerende bragder i isødet. Nansen ledet ekspedisjonen som var først på ski over Grønland og Amundsen ledet gruppen som kom først til Sørpolen, for å trekke frem noe. Begge forsøkte også å nå Nordpolen.
Underveis til polområdene samlet Nansen og Amundsen inn mengder av vitenskapelige materiale. Nansen var akademikeren av disse to. Han brakte hjem en helt ny oppfatning av Nordpol-bassenget, ble siden æresdoktor ved flere utenlandske universiteter og medlem av en rekke akademier og selskaper. Amundsen var skipperen som ble ekspert på ledelse, logistikk og teknisk utstyr, men som også samlet inn vitenskapelig data, blant annet om inuitter.
Det akademiske nåløyet
Men fantes det ikke kvinnelige polare utforskere på Nansen og Amundsens tid? En kikk inn polarhistorien beretter lite om det. Men skjevheten kan forklares. På begynnelsen av 1900-tallet var Universitetet i Kristiania en mannsbastion. De få kvinnene som studerte den gangen kom ofte fra privilegerte kår. God økonomi var likevel ikke alltid nok, kvinnene hadde feilt kjønn for å gjøre akademisk karriere. Det stiltes andre krav til kvinner enn menn, og veien fra skolebenken til hjemmets sysler med barnestell og hva som ellers sømmet seg for kvinner, ble kort.
Inn i mannsbastionen
Noen kvinner trosset barrierer og kom seg gjennom både det akademiske nåløyet – og til polarområdene. En av disse var Hanna Resvoll-Holmsen (1873–1943) fra Vågå. Resvoll-Holmsen ble Norges første kvinnelige forsker på Svalbard. Hun var botaniker, vitenskapskvinne, fotograf, naturverner og lyriker. Hun fikk barn, var gift og ble skilt, for så å gifte seg igjen. En sammensatt kvinne som skilte seg ut på flere områder.
Resvoll-Holmsen deltok som eneste kvinne på ekspedisjoner til Svalbard. Der utforsket hun villmarken, ofte alene. Hun krysset isbreer, besteg bratte fjell, gikk langs kyster og beskyttet seg mot isbjørn, mens hun kartla arktiske planter, fotograferte og samlet fossiler. Arbeidet som hun var med å utføre på Svalbard regnes som starten på Norges vitenskapelige innsats på de nordlige øynene og medvirket til at Svalbard ble norsk eie i 1920.
Det er liten tvil om at Resvoll-Holmsen tok i bruk det akademiske rommet på en ny, og nokså revolusjonær måte.
En ny tid
I dag, neste hundre år etter Resvoll-Holmsens aktive forskningsår i et mannsdominert akademia, er det omtrent like mange kvinner som menn som avlegger doktorgrad. Globalt er det flere kvinner enn menn som tar bachelor- og mastergrader, men på tross av stor fremgang er andelen kvinnelige forskere kun 29,3 prosent, ifølge UNESCO.
I Norge er kjønnsbalansen relativt jevn blant doktorandene, men det er fortsatt flest menn som tar doktorgrad i naturvitenskapelige fag. Her er kvinnetallene 39 prosent for realfag og matematikk og 27 prosent innenfor teknologi.
Jevnt på toppen
Norsk Polarinstitutt merker den nye dreiningen i kjønnsbalansen. Av de 61 personene som arbeider med forskning ved instituttet er 28 kvinner. Forskningsledelsen kan skilte med like mange kvinner som menn; forskningsdirektøren er kvinne, to av fire seksjonsledere er kvinner og en av fire programledere er kvinner. I toppledelsen er kjønnsfordelingen tre kvinner og tre menn, og med mannlig direktør.
Mangfold er en ressurs
Lidenskapen for faget, nysgjerrigheten og fasinasjonen for de høyst aktuelle polarområdene i lys av klimaendringene, trigger jenter å søke seg til Polarinstituttet. Portvoktere som mener kjønnet ditt er et hinder tilhører fortida. Mangfoldet er en ressurs de med den største selvfølge kan ta del i, og forskningen nyte godt av.
– Jeg tror det blir bedre forskning om akademia gjenspeiler samfunnet vi er en del av både når det gjelder kjønn og annen bakgrunn, sier Amalie Ask, en av våre unge kvinnelige forskere.
Muskler ingen must
Må man være stor og sterk for å drive polarforskning, spurte en annen av våre forskere, Elisabeth Isaksson, da hun på 1980-tallet ble interessert i polarforskning. Hun bestemte seg for at fysisk styrke ikke skulle stoppe henne fra å nå drømmen om å en dag bli polarforsker. Gjennom årene har hun også sett at det er andre kvaliteter enn muskler som er viktig når snøstormen røyner på.
– Det hele koker ned til å handle om hvordan vi takler utfordringer, er mot hverandre og oss selv i stressende situasjoner. Det nytter ikke å vise muskler, dersom problemet kan løses ved å sette seg ned og prate sammen for å finne gode løsninger.
Kjønn kan ikke løse klimagåter
Polarområdene er ikke lenger forbeholdt barske, skjeggete menn. Kvinnens inntog i akademia og polarforskningen gir mangfold. Vi trenger kloke, engasjerte hoder, uansett kjønn, som kan bruke energien sin på å løse klimagåter heller enn å bekymre seg for sitt kjønn.
—
Kronikken ble første gang publisert i Nordlys
