Kongsfjordens egen «Wing-man»

– Jeg har tre år på meg der jeg skal «surfe inn», jeg overlater nå roret til yngre krefter som kan over jobben til å lede miljøgiftseksjonen ved Norsk Polarinstitutt. Jeg skal nå jobbe som seniorforsker før jeg blir pensjonist. Så jeg har veldig klare ting jeg har lyst til å gjøre, og det er først og fremst å lage ei bok om mine år i Kongsfjorden. Den boka skal handle om det å arbeide der, forskning og overvåking i Kongsfjorden. Et tidsvitne til klimaendringer, økt plastforurensning, miljøgiftene, alle tingene jeg har sett og erfart.

Ganske typisk, Geir Wing Gabrielsen går rett på sak. Levende opptatt av å formidle det han driver på med, og stort sett hele tiden på. Det kan hende han prater om amerikanske biler som sier brum-brum eller går fort, men det er kort vei til forskninga.

• Dette er en norsk utgave av årets profilartikkel i Fram Forum. Du kan lese Framsenterets engelskspråklige forskningsmagasin her.

Unge, formative år

Han er opprinnelig fra Honningsvåg, der han skar tunger og hadde kursen staka ut, han skulle bli fisker og var opptatt av fiskebåter. Skole var ikke det viktigste.

– Den eneste gode læreren jeg hadde i barneskolen var Herbjørg Wassmo, forfatteren. Jeg husker enda hun leste for oss, vi hadde skole på lørdager, og da avslutta hun den siste timen med høytlesing. Hun kaller meg fortsatt for Lille Geir.

Men så flytta familien til Kirkenes som 12-åring, der var folk mye mer opptatt av skole. Lærekreftene var bedre, og Geir oppdaga bøkene, og at han ville lære noe. Veien gikk til gymnas i Kirkenes og Harstad før han endte opp som student ved Universitet i Tromsø i 1974.

Møtet med Ny-Ålesund

Geir kom til Ny-Ålesund første gang i 1981, han var 26 år gammel student, og han skulle jobbe med Svalbard-ryper. Kanskje ikke helt tilfeldig at han skulle havne der.

– Jeg hadde hørt mye om Ny-Ålesund fra mine foreldre og vennene deres, de bodde der på begynnelsen av femtitallet. Far var elektroingeniør og mor passet barna til direktøren, de var der i henholdsvis fire og tre år. Når vi dro på ferie var det på besøk til folk som hadde bodd der oppe, folk i fra Sulitjelma, Mo i Rana og fra Harstad, disse stedene som hadde hatt mye med Ny-Ålesund å gjøre. Jeg husker de satt og prata om livet i Ny-Ålesund, vi hadde jo bilder hengende hjemme, så klart jeg ble interessert i dette stedet.

Svalbardrypa

Svalbardrypa lokket Geir til Svalbard. Han sorterte under Professor Arnoldus Schytte Blix, ved avdeling for arktisk biologi ved Universitetet i Tromsø. Hans cand. real oppgave var knyttet til studier av fryktreaksjoner hos liryper som ble gjennomført på Karlsøy. Oppgaven var såpass interessant at det også ble en tur til Svalbard.

– Det er forskjell på lirype og Svalbardrype, de reagerer på forskjellig vis når de føler seg truet. Så jeg ble sendt opp dit for å se på fryktreaksjonene når høna ble provosert av mennesker når den lå på reiret. Vi dro til Blomstrandhalvøya hvor vi fanget flere høner av Svalbardryper, vi satte på en ryggsekk med en påmontert hjertesender og jeg mottok hjerte- og pustesignalene ved bruk av mottaker 100-200 meter fra reiret.

Det de oppdaga var egentlig ganske oppsiktsvekkende.

– Når du eller et dyr blir redd så utviser de en adferd som heter «fight and flight» responsen. Du er klar til å slåss eller springe av gårde. Denne reaksjon er oftest knyttet til økt og høy hjertefrekvens.  Men når vi kom nær reiret til lirypa på Karlsøy så stoppet nesten hjertet, det gikk ned til 10-20 slag per minutt. Men da vi gjorde samme provokasjon med Svalbard rypa så vi at de ikke hadde den samme reaksjon som lirypa. Den hadde ikke utviklet den samme reaksjon som liryphønene på Karlsøy, antagelig på grunn av at det det ikke var like mange trusler der som det er på fastlandet.

Reisen til USA

Disse studiene endte altså opp i Geirs cand. realoppgave som førte han til USA. Nå vet du grunnen til han liker biler som sier brum-brum!

Geir fikk nemlig studieplass ved Massachusetts Institute of Technology (M.I.T.) i Boston. Der studerte han bioteknologi og krybbedød hos små barn ved Massachusetts General Hospital. Ved å registrere barns reaksjoner på lyd kunne man måle hvordan barna reagerte når de sov.

– Et barn stoppet å puste og var borte i nesten to minutter, forteller Geir, svinger seg rundt til ei bokhylle og trekker fram en av publikasjonene han laget fra dette studiet.

Vi sitter nemlig i femte etasje i Framsenteret, i Norsk Polarinstitutts lokaler. Fra krybbedød til polarinstituttet?

– Høsten 1983 kom Fridtjof Mehlum over til Boston og tilbød meg et doktorstipend ved Norsk Polarinstitutt, faktisk den første stipendiaten i biologi ved instituttet. De hadde fått midler i PRO MARE programmet, og de ville jeg skulle studere energiomsetning hos sjøfugler på Svalbard.

Slik ble det. Geir dro hjem og startet løpet mot en doktorgrad, som handlet om hvordan sjøfugler er tilpasset til å leve i kalde omgivelser samt deres energiomsetning. Ved bruk av en ny metode (bruk av dobbelt merket vann) så fikk vi kunnskaper om sjøfuglenes energiforbruk og deres matinntak som gjorde det mulig å lage estimater om hvor mye mat sjøfuglene tar ut av havet.

Først i Tromsø

Vi flytter oss nå til 1994, Geir har tatt sin doktorgrad, og er tilbake i Tromsø igjen. Nå som forsker i Norsk institutt for naturforskning i forskningsprogrammet Kyst-Økologi. Der jobbet han i fire år, og drev forskning på Hornøya og på Svalbard.

I 1992 vedtok Stortinget at Norsk Polarinstitutt skulle flyttes fra Oslo til Tromsø, etter en kampanje av de sjeldne, styrt nordfra. Beslutninga ble slett ikke godt mottatt blant ansatte. Så å si ingen vil bli med på flyttelasset, og polarinstituttet måtte bygges opp på nytt. Høsten 1994 var Geir en av de aller første ansatte i Norsk Polarinstitutt i Tromsø, som økotoksikolog. Sammen med blant andre Christian Lydersen flyttet han inn i midlertidige lokaler i Storgata, og tre år etter kunne de ta i bruk splitter nye lokaler i Polarmiljøsenteret – nå Framsenteret.

Men, det var ikke slik at man trengte å begynne på nytt. Selv om «søringan» mente noe annet, var det på denne tiden et godt etablert forskermiljø i Tromsø.

– Ja, Christian som drev med sjøpattedyr hadde god kontakt med blant andre Tore Haug på universitetet. Jeg var tett opptil for eksempel Rob Barrett på Tromsø museum og Kjell Gunnar Erikstad på NINA, samt en rekke andre. Det var et kjempefint grunnlag for å utvikle miljøet, og det er ingen tvil om at universitetet og NINA spilte en viktig rolle i etableringen av et godt fagmiljø i Tromsø.

– Var det slik at dere hadde ei innstilling; nå skal vi faen ta meg bevise at dette kan vi?

– Ja, jeg tror det var veldig mange med «guts». Jeg tror vi var flinke til å hente inn penger til prosjekter, og ikke minst fikk vi inn gode studenter som var med på å bygge opp kompetansen i Tromsø. Og vi publiserte! Polarinstituttet ble noe helt annet etter at det ble flytta til Tromsø. Husk på at det før flyttinga var ansatt mange geologer ved Norsk Polarinstitutt som et resultat av at instituttet en tid hørte inn under Industridepartementet (helt til 1979). Kartlegginga var ment for mulig industriutvikling. Etter at instituttet havna inn under Miljødepartementet endret også innholdet seg, med dreining blant annet mot biologi. Så kommer forvaltningsavdelinga, og så videre.

Godt skussmål

I Polarinstituttet får han svært godt skussmål fra sine kolleger. Blant dem Heli Routti, som arbeider i miljøgiftavdelinga.

– Geir har jobbet veldig bredt gjennom årene han har vært på Norsk Polarinstitutt. Han har jobbet med mange problemstillinger; hvordan arktiske økosystemer er påvirket av klimaendringer, miljøgifter og plast og hvordan dyrene tilpasser seg til utfordringer som de har i det arktiske miljøet. Geir har generelt en stor interesse og vilje å forstå. Som person er han utrolig positiv. Selv om han har en veldig travel hverdag, har jeg aldri hørt han å si at han ikke skulle ha tid. Døra er alltid åpen, og han møter alltid folk med en smil. Han har den driven som trengs å drive forskning, samt sterk vilje og tro at alt ordner seg.  Han stoler hundre prosent på folk som jobber med ham og gir ansvar til andre, som gjør også at man holder opp motivasjonen og har lyst å gjøre en god jobb, sier Routti.

Det starter med de unge

Geir Wing Gabrielsen er sannsynligvis den forskeren i Norsk Polarinstitutt som er mest kjent blant folk flest. Hovedårsaka til det er at han prater og skriver slik at folk forstår stoffet han presenterer. To populærvitenskapelige barnebøker har det blitt, i samarbeid med forfatteren Kirsti Blom, og en til om miljøgifter i Arktis er like om hjørnet. Kronikker, foredrag og alltid ja når journalistene ringer.

– Jeg drev med skoleavis, først på ungdomsskolen så i gymnastiden i Kirkenes og i Harstad. Da var det ei som lærte meg følgende; «hvis ikke bestemora di forstår hva du skriver skal du bare glemme det!» Det har jeg aldri glemt. Jeg lærte meg å popularisere, og jeg ser at mange forskere sliter med akkurat det. Men en annen viktig faktor er at jeg fikk være med som lærer da UNIS – universitetssenteret på Svalbard – ble starta i -94. Jeg merka det suget det var fra studentene; de ville lære om Arktis og naturmiljøet. Det inspirerte.

Møtet med de enda yngre er viktig. Han har vært med i regi av dem kulturelle skolesekken, og også «Forskerne kommer!» i regi av Framsenteret, og møtt nærmere 5000 elever på 120 skoler, og snakka om miljøgifter og plastforurensing i havet.

– Det å kunne forklare barn fra sju til 15 år ganske vanskelige ting gjør at du selv lærer å gi svar som gjør fungerer. Men husk, samtidig leverer jeg innhold til rapporter og publikasjoner. Det handler om å forstå dialekten.

Plast på agendaen

I 2013 skrev Geir en kronikk om plastforurensningen av havene, som han fikk inn i Adresseavisa. Årsaka var at han ville nå inn til folkene i Miljødirektoratet, og tema var plastforurensing. De måtte våkne opp. På denne tiden hadde var ikke dette problemområde et samtaleemne i offentligheten, i dag er dette en av de viktigste miljøutfordring.

– Ja, jeg tar en del av æren av det, den kronikken starta det hele; vi ble oppmerksomme på plast som en trussel mot miljøet. Jeg ble innkalt til Klima- og miljødepartementet og Miljødirektoratet for å holde foredrag, de to-tre neste årene ble jeg invitert over alt i inn- og utland.

– Du var reine rockestjerna, der du dro rundt?

– Ja, dette med plastforurensning av havene var en vekker for svært mange. Og det var viktig.

Svalbardkurset

Sånn kan vi drive på. Geir har deltatt på utallige Svalbard-kurs, der også undertegna har merka entusiasmen. Han har møtt høy og lav, ukjente og regelrette verdensstjerner. Emma Thompson, har Geir selvfølgelig forelest for. Han har også forelest for mange ministre, politikere, Kronprins Haakon, kronprinsesse Viktoria av Sverige, Kronprins Henrik av Danmark og prins Albert fra Monaco.

En av de som har kjent Geir lenge er en annen Geir, med etternavn Johnsen. Geir Johnsen arbeider som professor ved NTNU. De to har kjent hverandre siden PraMare prosjektet i Barentshavet som starta i 1984 og varte til 1990.

– Geirs arbeid med fuglefysiologi, økotoksikologi og plast i miljø har alle vært viktige arbeider for å skape ny kunnskap via publisering i gode vitenskapelige tidsskrifter – her er Geir svært godt kjent internasjonalt. Med stor faglig dyktighet og entusiasme har vi kolleger fra NTNU og UNIS hatt gleden av å høre Geirs mange engasjerende foredrag, sier Johnsen.

– Jeg har selv fått oppleve dere som kursledere på Svalbardkurset. Der svingte det jo veldig bra!

– Ja! Som felles kursledere på Svalbardkurset gjennom mange år har vi kolleger vært vitne til Geirs gode evne til å sammenfatte og popularisere komplekse miljøproblemer til kursdeltakere med forskjellig bakgrunn. Hans evne til å snakke med mennesker, skape god stemning og komme med viktige «ta hjem beskjeder» blir satt stor pris på av alle som hører på ham. Geirs spesielle engasjement i Ny Ålesund og Kongsfjorden har også vært kjekt for viktige prosjekter nasjonalt, kolleger og tilhørere på forskjellige typer kurs. Geir er et naturlig samlingspunkt på det personlige plan da han er inkluderende og lyttende samtidig som det alltid er gøy å være med ham på turer, forskningstokt, undervisning eller på puben, sier Johnsen.

Tilbake til Kongsfjorden

Vi starta i Kongsfjorden, og vi vender tilbake til denne fjorden.

– Da jeg kom dit for 40 år siden var fjorden dekket av is. Det var få forskere der, vi måtte hjelpe folkene på Kings Bay og deltok i forefallende arbeid. Sjauing og betjening av butikken når turistene kom. Ei annen tid. Ny-Ålesund har hatt en viktig rolle i norsk og internasjonal forskning, og ser man perioden under ett har vi sett enorme endringer i klimaet. Det kanskje mest dramatiske som har skjedd var i perioden 2005 til 2007 da varmt vann kom inn og vi fikk en åpen fjord. Havisen i fjorden er kraftig redusert. Blomstrandhalvøya er ikke lenger ei halvøy, men ei øy. Kronebreen har trukket seg tre kilometer tilbake, forstår du! Økosystemet har endret seg. Vi ser nye arter, hval og fugl. Det som før var en arktisk fjord er nå en atlantisk fjord.

– Hadde du trodd at dette skulle skje?

– Nei! Og ikke så raskt. Og som sagt: det å ha vært 40 år i Kongsfjorden gir meg en unik mulighet til å være et tidsvitne Det er dette jeg skal skrive om og skal være ferdig til jeg fyller 70 år.

– Blir du å slutte da?

– Nei! Det blir jeg ikke, så jeg håper jeg klarer å få en kontorplass her også etter det.