Med geologibriller på

Stabben består av bergarten syenitt som er hard og bestandig mot erosjon. Foto: Harald Faste Aas / Norsk Polarinstitutt

Hvordan er landskapene dannet?

Landskapet i Dronning Maud Land består av snø, is og fjell. Plantelivet er begrenset til noen få arter lav, mose og alger som vokser i de snøfrie områdene. Fjellandskapet er alpint med spisse egger og bratte fjellsider. Det blir ofte framhevet at det er isens eroderende kraft som har formet fjellene og landskapet slik vi ser det i dag. Og det er riktig.

Men tar vi på oss geologiske briller vil vi også få innblikk i hvordan berggrunnens sammensetning og strukturelle oppbygning påvirker landskapsutviklingen. En hard og sterk bergart forvitrer saktere og er mer resistent mot erosjon. Berggrunnens struktur vil også påvirke forvitring og erosjonsforløp. For eksempel vil utvikling av daler og forsenkninger ofte starte i sprekker og svakhetssoner i fjellet. Bergartenes lagdeling og skråstilling vil også påvirke landskapsutviklingen.

Hoggestabben til venstre har en karakteristisk flat topp mens Vedkosten til høyre, består av brunfarget charnokitt som ofte danner pinakler og spisse tinderekker. Foto: Synnøve Elvevold / Norsk Polarinstitutt

Fjellrygger lik haitenner

I fjellområdene omkring Troll forskningsstasjon i Jutulsessen kan vi se flere gode eksempler på at utformingen av fjellene er avhengig av berggrunnens hardhet og motstandskraft mot forvitring og erosjon. Harde bergarter gir opphav til fjell med nærmest loddrette vegger. Stabben er ett av disse fjellene med steile fjellsider. Fjellet som består av massiv syenitt – en slektning av den mer kjente bergarten granitt – er mer motstandsdyktig mot erosjon enn de omkringliggende fjellryggene som består av gabbro. I Stabben-området smuldrer den mørke gabbro-bergarten lett opp i mindre biter og danner slakere helninger.

En bergartstype som har det eksotiske navnet charnokitt, danner ofte spisse pinakler og tinderekker som ligner haitenner. I tillegg har denne bergarten en karakteristisk rødbrun farge som gjør at fjell av charnokitt ofte kan kjennes igjen på lang avstand.

Gammel landoverflate

Jutulhogget og Stabben er to fjell i Jutulsessen som har en karakteristisk flat topp. Disse flate toppene er rester av en paleooverflate (paleo- = gammel). Denne høytliggende, svakt bølgende overflaten var en gang del av et større, regionalt sammenhengende platå. Feltrelasjoner i den vestlige delen av Dronning Maud Land tyder på at paleooverflaten utviklet seg i perm-tiden (> 250 millioner år siden). I dag er den gamle landoverflaten kraftig oppstykket, og restene av den finner vi på ca. 2000 moh.

Den flate toppen av Jutulhogget og Stabben representerer rester av en gammel landoverflate som eksisterte før Antarktis ble nediset. Den steile veggen til Jutulhogget er 900 m høy. Foto: Synnøve Elvevold / Norsk Polarinstitutt

Apropos briller – det er viktig å bruke vernebriller eller vanlige briller under geologisk feltarbeid for å unngå og få steinsplint i øye når hammeren brukes på stein. Den unge geologen Alan Reece fikk en steinsplint i øyet under geologisk feltarbeid i Dronning Maud Land i 1951 og måtte amputere øyet under særdeles primitive forhold. Men det er en annen historie – følg med på bloggen Antarktis-geologene!

!