På jakt etter en polarkultur

Norge var et land med små ressurser, men som likevel fostret store polarforskere og skapte historiske hendelser i isødene. Nansen, Amundsen, Polhavet, Sørpolen, Nordvestpassasjen. Navnene er en del av fortellingen om Norge, skriver Harald Dag Jølle i sin nye bok, «Ytterst i verden. På jakt etter en polarkultur». 

Gjennom boka reflekterer polarhistorikeren rundt hvorfor oppdagere og forskere oppsøkte disse områdene, hvilke forskningstradisjoner dagens forskere er en del av, hvordan Norge kunne bli en mektig aktør i polarområdene, hva som egentlig er arven etter Nansen – og om det fortsatt gir mening å snakke om en norsk polarkultur.

Villmarkas magi  

I snart 30 år har Jølle arbeidet med polarhistorie. Han har skrevet om de klassiske ekspedisjonene – og folks begeistring for disse. Han har analysert politiske interesser Norge har hatt i polarområdene, i tillegg til å skrive bøker, som en tobinds-biograf om Fridtjof Nansen.

De siste femten årene har Jølle hatt fast sete som polarhistoriker ved Norsk Polarinstitutt. En jobb som har gitt muligheter til å dykke ned i kilder og arkiver, og ikke minst til å komme seg ut i den ville polarnaturen.

Praktisk kunnskap som verdi

I boka blir vi med Jølle på noen av hans ekspedisjoner, ofte i følge med forskerkolleger fra polarinstituttet, men med de gamle polarheltene godt plassert på skulderen.

Han berømmer den praktiske tilnærmingen forgjengerne hadde til polarområdene og går langt i å hevde at det var avgjørende for at de ofte lyktes.

«En viktig forutsetning for suksessen til Nansen og Amundsen var at de hadde rekruttert mannskap med praktisk erfaring fra kalde strøk», skriver Jølle. 

Hva er det med polarområdene ?

Noen av turene går i «sledesporene» til fordums helter, enten målet er Sørpolen, Nord-Canada eller Grønland. Vi blir med opp i helikopter, på leit etter isbjørn og grønlandshval, til kanten av stupbratte fuglefjell og inn i det dype ukjente Polhavet, og mye mer. 

– Det har vært spennende, men også skremmende. Polarnaturen er i drastisk endring, sier Jølle.

I Amundsens fotspor

Vi blir med Jølle til innlandsplatået i Antarktis omgitt av 4000 meter høye fjell og et virvar av brefall og sprekker. 100 år etter at Roald Amundsen og resten av ekspedisjonsmedlemmene kom dit 14. desember i 1911, gikk Jølle sammen med tre andre menn den samme ruta.

Noen år senere reiser Jølle og et team til Nordvestpassasjen, der han heiser segl og suser gjennom det åpne arktiske landskapet, nok en gang i fotsporene til Amundsen.  Han følger også i sporene til den relativt ukjente norske polfareren Eivind Astrup over isen i Nord-Grønland, med kamera på slep denne gangen siden ekspedisjonen ble et TV-program på NRK.

Over land og vann

Polarhistorikeren har også vært med Jon Aars og Magnus Andersen på kystvaktskipet KV «Svalbard», eller «Norges fremste vaktbikkje i nord», som Jølle beskriver isbryteren, for å lære mer om isbjørnforskningen. På skipet er det et helikopter som forskerne benytter.

Jølle lar seg imponere over sine kolleger. Han skriver: «Etter et par timer kommer helikopteret tilbake. Forholdene hadde vært ganske marginale for å fly, kan Jon forklare. Det var flatt lys og vanskelig  å se bjørnen fra lufta. De hadde trålet store områder innover fjordsystemet, men måtte stadig snu og prøve et nytt sted. En bjørn hadde sluppet unna og forsvunnet inn mellom iskoss innerst i fjorden. Men de hadde felt to bjørner – ei ung binne på tre år og en voksen bamse. Begge var gamle kjenninger. Jon legger ut om slektskapet, hvem som var mødrene, og hvor de ble merket, og når. Plutselig skjønner jeg at Jon og Magnus har et omfattende slektstre over isbjørnene her på øygruppa – et regneark med bortimot 2700 innførsler – som samtidig gir en fenomenal oversikt over isbjørnenes bevegelsesmønster tiår tilbake i tid.»

Natur i krise 

På et av verdens nordligste bosetninger, forskersamfunnet Ny-Ålesund ved Kongsfjorden på Svalbard, blir Jølle med Geir Wing Gabrielsen på fuglereirtelling. Nestoren i biologi har vært på feltarbeid i området i over førti somrer på rad.  Det har skjedd store endringer i løpet av disse tiårene. 

«Kongsfjorden har gått fra å ha et polart preg til å få et atlantisk preg. For få år siden var det sju breer som kalvet i fjorden. Nå er det bare fire.», skriver Jølle.

Når temperaturen i sjøvannet endrer seg, endres økosystemet – fra det polare til det atlantiske.

«Geir har sett denne utviklinga på nært hold. Han har sett arter forsvinne og nye komme til. Tidligere var fjorden full av ringsel. Det kunne ligge 800–1000. Det er liten tvil om at breene på vestkysten av Spitsbergen har trukket seg tilbake de siste årene.»

Speider etter vannspruten

Vi får følge Jølle når han får hyre som forskerassistent hos marinbiologene Christian Lydersen og Kit Kovacs, på tokt med «Kronprins Haakon»  til nordøstkysten av Grønland, Framstredet, for å merke grønlandshval. På overfarten speider de etter blåhvalen, som i økende antall er tilbake i arktiske farvann.

«Der!» roper jeg entusiastisk. Jeg peker og prøver å forklare Christian og Kit hvor jeg ser noe, mens jeg holder kikkerten i et fast grep for ikke å miste vannspruten av syne. Der kommer en ny sprut. Og enda en. «Finnkval», konkluderer Kit raskt. Fire stykker. «Morsomt det», sier Christian, «men han står ikke på menyen.»

«Finnkval. Knølkval. Spekkhogger. Alle har ulike blåst- og dykkeintervaller. Av og til svømmer de aleine. Noen ganger mange i flokk. Kit forklarer tålmodig hver gang jeg tror jeg har sett en blåkval gjennom swarovskien, at finnkvalen er svart med ei stor ryggfinne, mens blåkvalen er blågrå med ei mindre finne.»

Toktleder er havforsker Laura de Steur. Jølle skriver: «Laura er på sin tiende kryssing av Framstredet og kan bekrefte det alle vet: Det blir mindre og mindre is i dette området. Og det blir stadig mindre flerårsis som strømmer ut fra Polhavet.»

–Nansen hadde rett

Vi blir også med når Jølle er på mørketidstokt med isbryteren «Kronprins Haakon» til 81 grader nord, i regi av det mangeårige forskningsprosjektet Arven etter Nansen. Toktleder er Arild Sundfjord.

Nansen konkluderte i 1920 med at tilstanden i Polhavet hadde stor betydning også for atmosfæriske og fysiske forhold i andre strøk av kloden, ikke minst her i Norge.  

«Han hadde virkelig forstått det», kommer det kontant fra Arild når jeg siterer fra Nansens En ferd til Spitsbergen. Arild forklarer hvor viktig det kalde øverste vannlaget er for klimaet i Arktis. «Det er Polhavets isolasjon. Glavaen i huset, om du vil». «Og det er nettopp derfor vi er her. Vi henter inn informasjon om vannets dynamikk og forlenger tidsseriene våre. Det er en overvåkning som hjelper oss med å forstå endringene vi står oppe i nå, og kan gi tydelige signaler om framtidas klimautvikling.»»

Teknisk høyborg  

Jølle reflekterer også rundt de teknologiske hjelpemidler som dagens forskere kan benytte seg av, sammenlignet med fortidas utforskere, både på land, til havs og i lufta.

Det topp moderne forskningsskipet Kronprins Haakon har også helt andre kapasiteter enn skipene som brakte Amundsen, Nansen og andre polarfarere til polare strøk. Men fortidens polarhelter var ikke tapt bak en vogn.

«Nansen og hans samtidige måtte beregne undervannsstrømmene via omveier. De kunne ta enkeltprøver og slå fast temperatur og saltholdighet, og ved hjelp av systematiske måleserier kunne de regne ut hvilke vannlag som hørte sammen, og ut ifra det sluttet de seg fram til banene vannmassene beveget seg i.», skriver Jølle. 

Et fugleeldorado i trøbbel 

«Du har ikke vært på Svalbard før du har vært på Bjørnøya!»,  sa fugleforsker Hallvard Strøm og inviterte Jølle til polarøya som ligger midt mellom fastlandet og Spitsbergen.

Det har vært store endringer i fuglesamfunnet på Bjørnøya siden polarinstituttet startet å studere fuglelivet på der på 1980-tallet. Noen arter er på hell, andre kommer til, som lomvien som er en klimavinner, mens polarlomvien taper terreng, på grunn av endringer i føden fra havet.

I boka leser vi at «Hallvard legger seg på magen og drar seg utover stupet. Det ser ikke helt bra ut, jeg må innrømme det. I hånda holder han ei tre meter lang klype. Med stø hånd retter han den framover mot ei krykkje som ligger på reiret. Han dytter litt på fuglen, som til slutt løfter brystet såpass at Hallvard får lurt klypa rundt et av eggene. Med en stor svingebevegelse kommer det inn mot forskningsassistenten, som egentlig har mer enn nok med å holde balansen. Jeg må konsentrere meg om å ta imot egget, legge det i vann og sjekke at det synker. Vi vil nemlig ikke levere en påbegynt kylling til Miljøprøvebanken i Trondheim, hvor Hallvard hvert år sender ti krykkje-egg, som går inn i en tidsserie for miljøgifter i sjøfugl.»

Svarer i boka

Det har blitt noen titalls turer til polarområdene for polarhistoriker Jølle. Alle ekspedisjonene de siste femten årene er gjort i polarinstituttets regi, med unntak av ferden over grønlandsisen, fra Ilulissat på vestkysten og til østkysten i 2022 der også Kronprins Haakon deltok . Den turen gjøres i regi av UiT Norges arktiske universitet.

Jølle avslutter boka med å drøfte om det  finnes en polarkultur. Finner han den?

Det svaret får du i boka.