På tokt i isbjørnens rike

 Toktleder Harald Steen som isbjørnvakt. Foto: Ann Kristin Balto / Norsk Polarinstitutt 

På dekket var det også full aktivitet. Med skipet i ro kunne det settes ut CTD som tar prøver i vannsøyla ned til ca 2500 meter dybde. Disse vannprøvene forteller blant annet om saltinnhold og temperaturer på ulike dybder.

Det ble også satt ut flere ulike typer planktonet. Et multinett som kunne samle vannmasser fra ulike dybder og et bongonett med mindre maskevidder som samler små organismer.

Forsker arbeider i laboratoriet om bord i skipet. Her sjekkes vannprøver for biologisk materiale. Foto: Ann Kristin Balto / Norsk Polarinstitutt 

Det ble etter hvert hektisk på mange (13 totalt) av laboratoriene på skipet. Entusiastiske marinbiologer frydet seg over at det rørte seg i kar med prøver. Kunne det være mye av noen arter, eller kanskje uventede eller ukjente arter befant seg i prøvene? Jeg fikk se både plankton, krill og andre geleaktige skapninger.

Noen prøver (levende materiale) sjekkes med det samme, mens andre prøver, blant annet iskjerneprøver smeltes og bli tatt vare på i glass for senere analyser. Noen prøver blir også fryst ned.

Min jobb er å dokumentere det som skjer. Det ble to travle dager på isstasjonen for å si det forsiktig.

Prøver fra mulitinett (planktonnett) studeres i mikroskop, og artsbestemmes. Foto: Ann Kristin Balto / Norsk Polarinstitutt 

Isstasjon velges 

Vi befinner oss nå i Framstredet. Mye av polarinstituttets forskning foregår fra skip i havisen hvor isbjørnen lever og jakter, og vi må sørge for at vi ikke forstyrrer eller setter isbjørn og folk i fare. Vi har allerede sett isbjørn flere ganger. De fleste gangene under transport. Det er stas å se kongen av Arktis. Men i det øyeblikk vi setter foten på isen er situasjonen en annen. 

Vår havis-ekspert Dimitry Divine speider på brua etter et passende isflak eller i drivisen hvor forskerne skal jobbe fra. Det må være oversiktlig og uten for mange skrugarder. Den siste isstasjonen vi var på, var flerårsis med en tykkelse på 3 meter, og omtrent 500 x 800 m. Flere grupper gikk ut på isen for å samle data om istykkelse, isalger, luftforurensning, vannmasser, osv. 

Planktonprøver. Foto: Ann Kristin Balto / Norsk Polarinstitutt 

Sikkerhet på isen

Folk på isen må minimum ha på seg flytedresser (også kjent som regattadrakt) om de skulle ramle uti sjøen, og hver gruppe må ha et sett med ispigger og en kasteline, noe som kan berge de opp av vannet om uhellet er ute.

På brua om bord på skipet følges det med på det som skjer på isen. Hovedvakt har radiokontakt med gruppene på isen. I tillegg står tre utkikksposter og følger med i kikkert fra brua. De har hvert sitt område de speider i. Disse er viktige, for de har oversikt over områdene rundt. De følger med på hvordan isen endrer seg, på sikt, og om det kan dukke opp en isbjørn på isen. Det er om å gjøre å oppdage bjørnen tidlig!

SPEIDER ETTER BJØRN Når det er forskere på havisen har de følge av en isbjørnvakt, og i tillegg står det utkikksposter på brua og holder utkikk. Foto: Ann Kristin Balto / Norsk Polarinstitutt 

Hver gruppe på isen har egen isbjørnvakt med gjennomført isbjørnkurs. Vakten på isen bærer alltid signalpistol med knallskudd, i tillegg til rifle, kikkert og VHF. 

Tidligere på dette toktet har speiderne på brua oppdaget isbjørn som nærmet seg skipet, blant annet en binne med fjorårsunge. De to bjørnene var omtrent tre kilometer unna skipet, men fikk tak i en sel, dermed fikk forskerne på isen jobbe seg ferdige da bjørnene var opptatt på annet hold. Sikten var fin, og de to bjørnene ble hele tiden fulgt nøye med på. 

HAVISMÅLING Havisforskere i ferd med å måle tykkelsen på havisen.  Foto: Ann Kristin Balto / Norsk Polarinstitutt 

Isbjørnen dukker opp

Situasjonen ble annerledes på siste isstasjon. En isbjørn dukket plutselig opp et øyeblikk bak en skrugard. Bjørnen ble oppdaget av en i teamet på havisen, og ikke av folka på brua. Det ble varslet, og bjørnen som forsvant like fort som den ble spottet ble fulgt med på, -noe som var utfordrende da den bare dukket opp i korte glimt. Det kunne vært en isbjørn som hadde sneket seg innpå forskerne, i skjul av skrugarder, eller det kunne være en som hadde sovet sin søteste søvn og ble vekket av liv og røre på isen. Uansett, – bjørnen trakk seg hurtig unna, og forsvant i det fjerne. 

Senioringeniør Rupert Krapp evaluerer isbjørnmøtet på isen. Foto: Ann Kristin Balto / Norsk Polarinstitutt 

Evaluering

Det ga en støkk i oss alle at ikke isbjørnen ble oppdaget tidligere, og i et påfølgende møte ombord på skipet ble sikkerheten på isen og vaktsituasjonen på brua evaluert. Var det noe som kunne gjøres bedre? 

Det er stort fokus på sikkerhet på tokt, både hvordan vi skal opptre ombord i skipet og når vi ferdes utenfor skipet. Isbjørnvaktene er trent på å forutsi situasjoner, og gjør alt for å unngå å stå ansikt til ansikt med bjørnen. Når en bjørn blir oppdaget på tur mot folk på isen, må alle evakueres, og er det tid nok tas også utstyr med, for isbjørnen er nysgjerrig og kan fort slå i stykker kostbart utstyr. Det å rope og lage lyd er effektivt, og våre sikkerhetsfolk sier at signalpistolen berger bjørn, mens rifla berger mennesker.

Forskere sender en MSS. De er fokusert på det de gjør, og er avhengig av at de andre på isen ivaretar sikkerheten. En trussel er at isbjørn også kan komme svømmende. Foto: Ann Kristin Balto / Norsk Polarinstitutt 

Opplæring = trygghet

Alle som er på isen må få en obligatorisk gjennomgang av sikkerhet på havisen. Dette gjøres typisk i løpet av de første dagene av et slikt tokt, eller rett i forkant. Der går toktlederen og toktets sikkerhetsansvarlig gjennom hvordan vi planlegger og gjennomfører arbeid på isen, hva slags sikkerhetsutstyr vi bruker, og hva slags rutiner vi har for tilbakekalling av personell til skipet. Alle tokt med forskningsskipet Kronprins Haakon som skal drive med arbeid på havisen, har med egne sikkerhetsansvarlige som står for relevant opplæring i forkant, og sikker gjennomføring under toktet.

Alle deltakere på tokt med KPH må ha gjennomført en innføring og praktisk trening med overlevelsesdrakt og kasteline i løpet av de siste 5 årene, og en øvelse i selvberging fra vannet. For utvalgt personell som også skal håndtere våpen, kreves det også gjennomført kurs i isbjørnsikkerhet, og årlig trening i skyting med signalpistol og rifle.

Utover dette får alle ansatte ved polarinstituttet og medarbeidere fra partnerinstitutter tilbud om å delta på et omfattende arktisk feltsikkerhetskurs i Tromsø, som inkluderer disse elementene som er relevante for tokt, og derutover også en innføring samband, førstehjelp, kart og navigasjon, og relevant miljøregelverk på Svalbard.

Alle som ikke får tatt kurset i Tromsø, kan få tilsvarende kurstilbud i Longyearbyen når de kommer dit.