– Vi ser det stadig vekk, at voksne isbjørner klarer seg bemerkelsesverdig gjennom et eller to år med dårlige is og jaktforhold. De virkelig problemene kommer når de dårlige forholdene vedvarer, og når det blir lenge mellom de gode årene, sier forsker Magnus Andersen.
Magnus Andersen med en bedøvet isbjørn som skal merkes og tas prøver av. Foto: Jon Aars / Norsk Polarinstitutt
Navn: Magnus Andersen
Alder: 48 år
Arbeid: Forsker ved Norsk Polarinstitutt. Arbeider for det meste med isbjørnforskning, som innebærer at jeg reiser i felt for å samle inn data om isbjørn i Svalbard og Barentshavbestanden. Jeg skriver også analyser og vitenskapelige artikler og rapporter, holder foredrag og gjør oppdrag for forvaltningsmyndighetene. Jeg arbeider også med andre arter, som for eksempel ringsel og hvithval, og så jobber jeg med en database for observasjoner av sjøpattedyr i Svalbardområdet.
Utdanning: Hovedfag og doktorgrad i marin zoologi fra UiT Norges arktiske universitet.
Fortell om et møte med isbjørn som du husker særlig godt: Jeg husker to møter med en og samme bjørn spesielt godt. Det var en voksen binne som vi merket på vestkysten av Spitsbergen, og som var i temmelig dårlig forfatning. Hun var svært mager og så pjusk ut, så vi antok at hun hadde hatt et år med dårlig jaktlykke. Kanskje hadde hun vært i hi med unger og mistet dem fordi kroppskondisjonen var dårlig og melkeproduksjonen lav. Hun var rufsete i pelsen og vi tenkte at hun ikke hadde så lang tid igjen å leve. To år senere fanget vi henne igjen, og da sammen med to årsunger. Forandringen fra forrige møte var ganske overraskende. Denne gangen fremstod hun som en flott bjørn, blank og fin i pelsen og i godt hold, og til og med sammen med to fine årsunger. Dette viser disse dyrenes kapasitet til å hente seg inn og klare seg gjennom harde tider. Vi ser det stadig vekk, og det er sammenfallende med forskning andre steder i Arktis, at voksne isbjørner klarer seg bemerkelsesverdig gjennom et eller to år med dårlige is og jaktforhold. De virkelig problemene kommer når de dårlige forholdene vedvarer, og når det blir lenge mellom de gode årene.
Hva er det beste med jobben din: Det beste med denne jobben er helt klart å kunne reise i felt på Svalbard og studere isbjørn på nært hold, men det ville ikke vært så givende om det ikke var for det viktige oppdraget som følger med, nemlig å finne ny kunnskap til det beste for isbjørnen som art og det miljøet den lever i.
Hvorfor er det viktig å forske på isbjørn? Historien har vist at kunnskap er viktig for å bevare naturmiljøet og arter. Den gang isbjørnen ble fredet mot overbeskatning i 1973 var det kunnskap basert på feltforskning slik vi driver med i dag som dannet grunnlaget for diskusjonene som ble tatt og vedtakene som ble fattet. Liknende tilfeller finner vi mange av innen miljøforvaltningen. For å kunne ta de rette valgene, både lokalt og internasjonalt, må vi ha god og oppdatert vitenskapsbasert kunnskap. Det gjaldt da isbjørn var truet av fangst og det gjelder fremdeles i dag når miljøgifter og klimaendringer er truslene.
Hvordan tror du det står til med isbjørnbestanden i år 2050? Jeg tror antallet isbjørner i verden er redusert en del innen 2050. Utbredelsen vil ha krympet inn, og i de sørligste områdene, der det finnes isbjørn i dag, vil de muligens ha forsvunnet. I noen sørlige områder vil et fåtall individer klare seg med alternative matkilder (altså ikke så mye sel, men mer landbasert føde), men det vil være få som vil overleve på dette. I dag er det stor utveksling av isbjørn mellom områder i Arktis, men etter hvert som vi får mindre og mindre is vil isbjørner i noen områder bli mer isolert. Områder vi i dag tenker på som høytetthetsområder for isbjørn vil få betydelig færre bjørner og kanskje vil områder med lite bjørn i dag få flere. I noen områder, for eksempel nord i Canada, er det relativt lave tettheter av isbjørn i dag og der kan mindre is faktisk føre til høyere primærproduksjon, mer sel og bedre forhold for isbjørn. Totalt sett vil nok antallet i verdensbestanden minke de neste tiårene.
Anbefalt isbjørnlitteratur: Det er skrevet mange gode bøker om isbjørn, men den kanskje beste er Ian Stirling sin, «Polar Bears» fra 1990, og den oppdaterte versjonen, «Polar Bears: The Natural History of a Threatened Species» fra 2011. Disse bøkene omhandler isbjørnbiologi og forskning med utgangspunkt i Canada, men har mye informasjon som gjelder hele Arktis. Polarinstituttets første isbjørnforsker Thor Larsen har skrevet en bok som handler om forskningen i Norge etter fredningen av isbjørnen i 1973, og denne gir et godt innblikk i historikken til bestanden, slik man så den i tiåret etter fredningen, boken heter «Isbjørnen – Nomade i nord». Det finnes i tillegg en stor mengde oppdatert informasjon og litteratur på Norsk Polarinstitutt sine hjemmesider og i vårt bibliotek!
Takk for praten, Magnus :-)
—-
Nyttig lenke:
Magnus Andersen tar prøver av bedøvet isbjørn. Foto: Jon Aars / Norsk Polarinstitutt
