«Det viktigste jeg har lært i møte med isbjørn, er at man må sørge for å oppdage den tidlig, og at man må skremme tydelig og kontant. Da kan vi unngå konfrontasjoner, og der har alle vi som bor og ferdes på Svalbard et felles ansvar.»
Forskningsingeniør Rupert Krapp på Isfjord Radio. Foto: Rupert Krapp, Norsk Polarinstitutt.
Alder:
45 år
Stilling:
Forskningsingeniør
Bidrar i en rekke forsknings- og overvåkingsprosjekter knyttet til marine pattedyr og sjøfugl. Det innebærer støtte til isbjørnforskning, som ved hi-overvåking, bestandstellinger og bruk av telemetri-utstyr. Bistår også tidvis Sysselmannen i politisaker som omhandler isbjørn, både når det oppstår situasjoner med bjørn i nærheten av bosetninger, eller når disse blir avlivet og skal obduseres, identifiseres, og tas prøver av.
Utdanning:
Hovedfag i marin biologi, og holder på med en doktorgrad i polar økologi, med fokus på havis-økologi.
Jobbet i Norsk Polarinstitutt siden:
2011
Hjemsted:
Opprinnelig Tyskland, men er i dag familiens «sommerhus» på Helgenæs, i Danmark
Bosted / botid på Svalbard:
Student periodevis fra 1999 og 2004
Fastboende siden 2008.
Det er veldig flott å bo i Longyearbyen, med et trygt og sosialt miljø som minner om «Kardemomme-by». I tillegg finnes Universitetssenteret (hvor kona jobber), og barnehage og skole (hvor ungene går). Vi blir nok ikke til pensjonsalderen, men inntil videre trives vi veldig godt her som familie.
Fortell om et møte med isbjørn som du husker særlig godt:
Noe av det som har gjort mest inntrykk har vært video-opptak fra kamera-utstyr vi hadde utplassert ved et bjørnehi, og som filmet de aller første minuttene da ei binne og hennes unge kom ut av hiet!
Første tur med isbjørnforskere på feltarbeid i september 2011. Foto: Kit M Kovacs & Christian Lydersen.
Et annet møte jeg minnes godt var en komisk situasjon som oppsto på feltarbeid på isen i Inglefieldbukta. Vi holdt på med is-undersøkelser og hadde selskap av en ringsel som solte seg noen hundre meter unna. Plutselig kom en ung bjørn gående fra brefronten. Den fikk øye på selen, og startet å snike seg inn på ringselen. Uheldigvis for bjørnen var selen fullstendig oppmerksom på bjørnen, mens den – trolig nokså uerfarne jegeren – prøvde å jobbe seg nærmere selen og selens pustehull. Når den så endelig var kommet innen sprint-rekkevidde, og spente kroppen til «spurt», kikket ringselen kort på den, så på oss, og forsvant i en elegant bevegelse i pustehullet. Noen sekunder senere kom bjørnen i full galopp til pustehullet. Der var det ingenting å hente lenger, men bjørnen stakk allikevel hodet sitt ned i hullet, og ble siden liggende lenge ved siden av pustehullet, med den ene labben over snuta, som om den forsto at han hadde tabbet seg fullstendig ut.
Jeg syntes faktisk litt synd på den der og da, men det er jo faktisk slik at selv en erfaren bjørn må jakte en del ganger for å kunne nedlegge et slikt bytte. Og denne selen hadde tydeligvis mer erfaring enn bjørnen.
Hva er det beste med jobben din:
Jeg er så heldig at jeg får anledning til å dra ut på feltoppdrag på Svalbard store deler av året, med både snøskuter, helikopter, båt, og noen ganger med større fartøy på tokt.
Og så er det jo fantastisk å kunne jobbe sammen med så mange flinke folk, både fra NP, Sysselmannen, helikopter-operatørene, og mannskap på diverse fartøy!
