Ridder Reymert

– Vegetasjon ødelegger alt, sier arkeolog og nyslått ridder av 1. klasse, Per Kyrre Reymert.

Slik snakker en sann arkeolog-idealist. Og polarbohem. Den nesten to meter lange Reymert trives best i nakne landskap. Der skattene ligger oppe i dagen, ikke skjult under grønne vekster, og andre forstyrrelser, som snø.

Da ikler han seg turstøvler og tråler Svalbards strender på jakt etter fortidas spor i den korte, lyse og hektiske polarsommeren.

Gull i rusten spiker 

Rustne møbler, redskaper og proviantemballasje som spretter opp i det øde landskapet, forstyrrer og provoserer noen, men for arkeologen er disse rene skjønnheter.

Hver gjenstand i landskapet er unik i seg selv, mener Reymert. De vitner om levd liv. Arkeologens oppgave er å løfte tingenes historier ut til folket. Rester av bein, patronhysler og skosåler forteller om hverdagsliv, mens rekker av fangsthytter og anlegg fra gruvedrift trekker opp de store linjene.

– Alt dette er fortellende spor som gir oss en forståelse av hvordan mennesker opp gjennom tidene har utnyttet landskapet, og hvor nært knyttet landskap og folks virksomhet har vært og fortsatt er, sier Reymert 

– Unik fortellerstemme 

Det er for sin årelange innsats for kulturminner på Svalbard, at Per Kyrre Reymert nylig mottok Den Kongelige Norske St. Olavs Orden – ridder av 1. klasse. Tromsøværingen er i sjeldent selskap med andre nordmenn som har fått ordenen, deriblant en håndfull nordlendinger som visekunstnerne Ragnar Olsen og Halvdan Sivertsen.

– Ut over sitt lange og omfattende arbeid knyttet til faget, forskningen og forvaltningen, er det som formidler av verdifull kunnskap Per Kyrre Reymert virkelig overgår det vi vanligvis forventer av folk i det offentliges tjeneste. Og det er særlig i arbeidet med å formidle kunnskap om Svalbard at Per Kyrre Reymert står frem som en ener, sa statsforvalter i Troms og Finnmark, Elisabeth Vik Aspaker, da hun på vegne av Kongehuset overrakk ordenen, et malteserkors i hvitemaljert gull.

Høythengende pris 

St. Olavs Orden henger veldig høyt, forklarer sekretær i ordenskanselliet og assisterende kommunikasjonssjef ved Slottet, Sven Gjeruld Gjeruldsen.

– Den utdeles for utmerkede fortjenester, og i det ligger at mottakerens innsats er betydningsfull og står som eksempel for andre.

Til stede på utdelingen av ordenen var familie, venner og tidligere kolleger til den nyslåtte ridderen, deriblant de som stod bak anbefaling til Slottet om at Reymert er en ridder verdig, anført av barndomsvenn og mangeårig kulturarbeider i Tromsø, Ulf Jensen.

Navnemaker 

Ridderen selv var rørt da han mottok ordenen, som ble holdt under en høytidelig seremoni på Framsenteret i Tromsø.

– Jeg er stolt over å ha vært med å løfte frem kulturminner på Svalbard, uansett hvordan de har sett ut. Kulturminnene trenger ikke være spektakulære, det kan være alt fra en liten knapp fra en nederlandsk hvalfangers trøye, eller rester fra fredede byggverk. 

Det var ikke tilfeldig at Framsenteret utgjorde rammen for seremonien. Den pensjonerte arkeologen står ikke på lønningslisten til polarinstituttet, som holder til på senteret, men han er likefult en flittig bruker av instituttets bibliotek i første etasje. Der blir Reymerts vesen og kunnskap høyt verdsatt, fortalte direktør Ole Arve Misund, og siktet blant annet til hans arbeid i navnekomiteen for polare stedsnavn.

– Per Kyrre har en lang relasjon med polarinstituttet, ikke minst som medlem av navnekomiteen. Hans kunnskap har stor verdi for komiteens arbeid.

Kulturminner som perler på en snor 

Det er bak velfylte hyller av polarlitteratur at arkeologen i sin emeritustilværelse dykker ned i mysterier fra Svalbards villmark, ofte i livlig prat med bibliotekets ansatte og ikke minst en liten gruppe andre pensjonister med hang til det polare. 

Nå om dagen er det den svensk-russiske gradsmålingsekspedisjonen fra forrige århundreskifte som opptar Reymert. Ekspedisjonen ville undersøke Nordpolens form, om jorden krummet seg i en bue ved polen eller ikke. Og følgelig ble det lagt igjen jordisk gods etter den fire år lange ekspedisjonen i Sorgfjorden og i Hornsund, til arkeologens store glede.

Er metalldingsen i fjæresteinene teknisk utstyr fra ekspedisjonen? Og rekveden rester etter ei hytte?

Sammen med historiker Thor Bjørn Arlov har Reymert forsynt seg av godbitene de har funnet, vel og merke på armlengdes avstand. Alt som er havnet i naturen før 1946 er fredet, og har potensiale til å fortelle historien om Svalbard. Ingenting av dette skal fjernes, om det ikke er strengt nødvendig.

I naturen til evig tid 

Hva med vaiere eller andre ting som kan skade dyr?

– La det være klart. Står saken mellom dyreliv og kulturminner, så vinner dyrene. Men står saken mellom kulturminner og annen virksomhet, ja da vinner kulturminnene.

Kanskje munner gravingen i gradsmålingsekspedisjonen ut i enda en publikasjon.

Det er historisk sus over CVen til Per Kyrre Reymert. Et fellestrekk for hans mange arbeider er at de peker nordover på kartet, til Svalbards kyster.

Fra grisefjøs til museum 

Svalbard-eventyret startet for alvor da Reymert som ung arkeologistudent steg av flyet i Longyearbyen, sommeren 1976. Nysgjerrig og vitebegjærlig over dette veldige landskapet hvor mennesker har drevet med virksomheter i 400 år, minst. Men det fantes ingen oversikt over aktivitetene, ei heller et sted som samlet noen av restene, intet møtested mellom fortid og samtid.

Oppdraget til unge Reymert var å utrede om det gamle grisefjøset i Longyearbyen skulle omgjøres til et museum eller bli en etterlengtet ungdomsklubb. Det ble museum.

– Ungdommene fikk seg hus de og, et annet og vel så høvelig sted, forteller Reymert.

Pris til Svalbard Museum 

Så har det gått slag i slag med turer nordover, i femten år har han bodd på Svalbard. I enda flere år har han reist dit. Store deler av tida har vært viet museumsarbeid. Reymert regnes som helt sentral i oppbyggingen av Svalbard Museum.

I 2008 fikk museet en høythengende pris fra Europarådet i Strasbourg. Fra museets direktør ble det sagt: «Uten Per Kyrre Reymerts faglige styrke og aktive deltakelse ville verken Svalbard museum ha eksistert eller kunnet oppnå en slik internasjonal anerkjennelse som Europarådets museumspris.»

Reymert har også arbeidet i flere år som kulturminnerådgiver, arkeolog og konstituert miljøvernsjef hos Sysselmesteren, for å nevne noe.

Ingen gravrøver 

På sine vandringer i landskapet er graver og beinrester etter hvalfangere og andre som har trukket sine siste åndedrag i polarørkenen, et vanlig syn for arkeologen.

– Men jeg er ingen gravrøver, det vil jeg ikke ha på meg, kommer det kontant.

Det har derimot vært noen hendelser gjennom disse tiårene som kunne endt i fordervelse.

– Vi har truffet på isbjørn mange ganger, og noen ganger har det virkelig hastet med å komme seg om bord i båten og vekk i ei radig fart.

Hver gang har det gått bra, fordi feltlaget har vært nøye med sikkerheten, bedyrer Reymert.

Det forjettede land

Man kan spørre seg om det finnes kulturminner igjen i landskapet, etter årene under Reymerts årvåkne blikk. Siden 1976 er det registrert 1383 kulturminner på Svalbard. I alt 45 000 arkeologiske og kulturhistoriske gjenstander er samlet inn, og er trygt bevart i det kulturhistoriske magasinet til Svalbard museum.

De fleste isfrie områder av øyriket er kartlagt av arkeologer, forteller Reymert. Men det har vært et omfattende arbeid å adressere sporene.

Folk fra mange land har i århundrer reist nordover til det forjettede land for å jakte eller arbeid. De har tatt med seg sedvaner fra egne kulturer når de har bygget seg en hytte eller fangstet. Slik er Svalbard blitt et utstillingsvindu for flere lands kulturer.

De første funn av kulturminnene kan spores tilbake til tidlig 1600-tallet, og er mest sannsynlig rester etter nederlandsk hvalfangst. Deretter finner arkeologene spor etter russisk overvintringsfangst på 1700-tallet, etterfulgt av norsk ishavsfangst og internasjonal forskning på 18- og 1900-tallet, internasjonal gruvedrift på 1900-tallet, krigsminner fra andre verdenskrig og rester fra offentlig forvaltning og bosettinger.

– Klimaendringer er den største trusselen 

I Svalbards tørre og kalde klima har kulturminnene fra alle disse ligget relativt godt bevart. Inntil de siste tiårene. Stadig flere turister og andre turgåere har oppsøkt villmarka, og noen har skadet kulturminnene, ofte uten å vite det selv. Mange kulturminner er små og unnselige, en lav steinhaug kan være en grav og treverket på bakken rester etter en fredet fangsthytte.

Men den aller største trusselen er klimaendringer, mener Reymert.

Været kan naturlig nok forårsake skade på kulturminnene gjennom vind, erosjon og råte – men når permafrosten tiner, jorda blir løsere, det regner og smelter i et mer intenst tempo enn for noen år siden, da står kulturminner i fare for å ryke. Konsekvenser kan være at hytter blåses ned og treverk oppløses av fuktig vær. 

– Når kulturminner forsvinner fra landskapet går også historier tapt, sier Reymert.

Trekker mot nord 

Reymert erkjenner å være bitt av polarbasillen. Den som drar deg i tanker og handlinger nordover til polarlufta og villmarka. Etter han ble pensjonist har han stadig reist tilbake, tatt ulike vikariater ved museet, til og med som direktør.

Noen saker står fortsatt uløste og klør i hjernebarken til arkeologen. Han har grublet mye over hva en ring av torv på en holme i Kongsfjorden kan bety. Kan det være spor etter overvintringsfangst på 1800-tallet, og handle om dunplukking fra ærfuglene som holder til på holmen?

Ridder Reymert har fortsatt mye ugjort på øyriket i nord. 

—

Les mer om kulturminner på Svalbard