Hvis du besøker hovedkontoret til Norsk Polarinstitutt i Tromsø vil du umiddelbart møte isbjørnen Sivert. Han står rett innenfor inngangsdøra til bygget og ser ut som han har fått ferten av noe (kanskje deg?) og er klar for å sjekke det nærmere...
PÅ VAKT Isbjørnen Sivert står på «vakt» i hovedinngangen til Framsenteret, der Norsk Polarinstitutt holder til i Tromsø. Foto: Ann Kristin Balto / Norsk Polarinstitutt
En offentlig attraksjon
Sivert er en av omtrent fjorten utstoppede isbjørner i det offentlige rom i Tromsø, i tillegg til noen som er å finne i private hjem.
På Tromsø eldste pub, Ølhallen, er det også en utstoppet isbjørn. Denne er en av de mer enn 700 isbjørner som ble tatt av dage av den lokalkjente fangstmannen Henry Rudi. Ølhall-bjørnen stå oppreist på to bein med kjeften åpen i et stille brøl. Den majestetiske holdningen undergraves av det faktum at øldrikkere har strippet bjørnen for klør og tatt de med som souvenir.
Vi finner også andre isbjørner som pynter opp i Ishavsbyen, blant annet i banker, hoteller og lignende steder. Et flott eksemplar pryder lokalene til Meteorologisk Institutt Vervarslinga for Nord-Norge, på toppen av øya.
PÅ VERVARSLINGA Denne isbjørnen pryder Vervarslinga for Nord-Norge. Foto: Ann Kristin Balto / Norsk Polarinstitutt
Mandighet eller mykhet?
Men hvorfor er det så mange bjørner i Tromsø? Bortsett fra å være kjent som Nordens Paris, var Tromsø tidligere også porten til Ishavet og startsted for en rekke polare ekspedisjoner, i tillegg til å være hjemmehavn for fangstfolk på Svalbard og Grønland.
På midten av 1900-tallet brakte jegere og fangstmenn tidvis med seg levende isbjørnunger til Tromsø, noen tok endog spasertur ned Storgata med en isbjørnunge i bånd. En kan undre seg over hva fangstmennene ønsket å oppnå med en slik opptreden, ville de demonstrere sin mandighet og vise for alle sin dominans over verdens største kjøttetende rovdyr, og et av de mest fryktede vesener i de polare områdene? Eller viste jegerne en mykere, mer feminin side av seg selv, ved at de ikke fikk seg til å ta livet av isbjørnungen selv om livet ebbet ut hos mora?
Det er å anta at det ikke var noen lystig skjebne som ventet de foreldreløse isbjørnungene som var innom Tromsø. Noen av bjørnene ble transportert videre til dyrehager i andre land, mens andre muligens kan ha dødd eller blitt avlivet før de kom så langt.
Ble skutt i selvforsvar
Sivert var ingen unge da han mistet livet under mørketida på Svalbard, i februar 2003. Den unge umerkede hannbjørnen som veide 467 kg var i godt hold da han ble skutt på tur inn i en fangsthytte hvor en familie med barn overvintret.
På Svalbard er det ikke lov å skyte isbjørn (forbudt siden 1973), kun ved selvforsvar når isbjørnen angriper. Det må ha vært en traumatisk opplevelse for familien på fangsthytta på Austfjordnes. De ønsket nok at dette kunne være unngått, at den nysgjerrige og kanskje sultne isbjørnen ikke hadde blitt lokket til hytta av lukten av mat, slik at et bjørneliv dermed hadde vært spart.
UTSTILLING Sivert på gjesteopptreden i utstillinga «Polar-Norge – det hvite eventyret» på Tromsø Museum i 2005. Foto: Adnan Icagic / Tromsø Museum
Hvordan skulle Sivert fremstå?
Etter sin død ble Sivert ble gitt til Norsk Polarinstitutt av Sysselmannen på Svalbard i anledning instituttets 75-årsjubileum. Før han ble utstoppet, var det en diskusjon om hvordan isbjørnen skulle fremstå. Skulle han stå på to bein med et fryktinngytende snerr, noe vi finner mange eksempler på blant utstoppede isbjørner. Eller skulle han ligge flat på magen som om han tok et avkjølende bad i snøen etter en kraftanstrengelse, en langt mindre vanlig stilling for en utstoppet isbjørn, men en stilling som nok Sivert befant seg mye mer i da han levde enn stående-på-to-bein-i-angreps-positur. Til slutt falt valget på en stilling hvor dyret står på tre bein, med det fjerde løftet som om han skritter fremover, og slik ble han levert til Polarinstituttet, i en mer naturlig positur.
Sivert har stått på post ved hovedinngangen på Framsenteret siden den gang, bortsett fra en gjesteopptreden på en polarutstilling ved Tromsø Museum, og en og annen begivenhet hvor han er blitt rullet inn på Polarbiblioteket rett ved.
OPPKALT Sivert er oppkalt etter ishavsskipperen Sivert Tobiesen. Foto: Norsk Polarinstitutt
En meters avstand
I likhet med andre utstoppede dyr skal det ikke mye til før det blir synlige spor etter menneskelige herjinger, som etterlater seg hårløse og fillete ører. Det er fristende for mange å klappe Sivert på hodet, strekke hånda ut for å stryke isbjørnen og grave fingertuppene dypt i den kremfargede pelsen, og å berøre de lange klørne på de massive potene.
Polarinstituttet ønsker å beholde Sivert så flott som mulig, og håper at besøkende kan beundre isbjørnen på en armlengdes avstand, slik at han unngår samme skjebne som noen av de andre smålurvete isbjørnene som er å se i Tromsø.
NATURLIG LEVEOMRÅDE I mer enn 50 år har Polarinstituttets forskere og miljørådgivere forsøkt å lære mer om isbjørnen og dens rolle i det arktiske økosystemet. På bildet ser vi en isbjørn i sitt naturlige leveområde, omgitt av is og hav. Foto: Jon Aars / Norsk Polarinstitutt
Hyllest eller knebling?
Denne oppfordringa er selvsagt av hensyn til oss menneskelige betraktere. Dyret som vi har gitt navet Sivert sluttet å eksistere lenge før navnet ble tildelt ham. Bjørnen har ikke vært en bjørn siden han ble skutt den vinterdagen i 2003. Hvis vi sier at isbjørnen som art er et symbol for Arktis, så er den utstoppede isbjørnen bare en representasjon av den levende, pustende skapningen. Sivert er kort sagt et symbol på et symbol.
“Ingenting ser så død ut som et skjell i en forstad, et stykke korallskjelett eller en utstoppet fisk», skriver James Hamilton-Paterson i sin bok om havet. En del at dette sitatet blir gjensitert av Bryndis Snæbjörnsdóttir og Mark Wilson i boka deres om jakten på utstoppede isbjørner i Storbritannia. Deres treårige jakt resulterte i 34 eksemplarer av utstoppede bjørner. I Tromsø finnes nesten halvparten så mange utstoppede isbjørner.
Snæbjörnsdóttir and Wilson’s prosjekt med bok og senere utstilling reiste spørsmål om (blant flere ting) våre holdninger til utforskning, natur og død, og fremhever ironien i taksidermi, der vi hyller de ville dyrene, samtidig som vi slukker deres villskap.
Genene lever videre
Mens vi grubler over disse temaene, forblir Sivert på sin post, et symbol på et symbol på Arktis og Norsk Polarinstitutts maskot. I mer enn 50 år har instituttets forskere og miljørådgivere forsøkt å lære mer om isbjørnen og dens rolle i det arktiske økosystemet og har bidratt til bevaring av arten. Dette arbeidet bedrer sjansene for at en robust populasjon av ville isbjørner vil ha sin plass på planeten en god stund fremover. Gjennom genene som Siverts søstre og brødre og deres etterkommere bærer, kan en del av Sivert leve videre i sitt naturlige miljø.
Kilder
Hamilton-Paterson, James 1992. The great deep: the sea and its thresholds. New York: Random House. https://www.amazon.com/Great-Deep-Sea-Its-Thresholds/dp/0679405968
Leiros, Miriam 2017. –At det vandrer isbjørner rundt i Tromsøs gater, er ingen myte. (“That polar bears wandered around the streets of Tromsø is no myth”.) iTromsø, 16 October 2017. https://www.itromso.no/nyheter/2017/10/12/%E2%80%93-At-det-vandrer-isbj%C3%B8rner-rundt-i-Troms%C3%B8s-gater-er-ingen-myte-15443693.ece
Lægland, Martin 2016. Hvor mange isbjørner er det i Tromsø? (How many polar bears are there in Tromsø?) iTromsø, 10 September 2016. https://www.itromso.no/nyheter/2016/09/10/Hvor-mange-isbj%C3%B8rner-er-det-i-Troms%C3%B8-13310086.ece
Snæbjörnsdóttir, Bryndís & Wilson, Mark (eds.) 2006. Nanoq: flat out and bluesome. A cultural life of polar bears. London: Black Dog Publishing. https://snaebjornsdottirwilson.com/category/projects/nanoq/
Su, Kat 2014. Crap taxidermy. New York: Ten Speed Press. https://www.amazon.com/Crap-Taxidermy-Kat/dp/1607748207/ref=tmm_hrd_swatch_0?_encoding=UTF8&qid=&sr=
