Isbjørn lever i Arktis, er en av verdens åtte bjørnearter og i nær slekt med brunbjørnen. Men til forskjell fra andre bjørnearter, er isbjørn primært en kjøtteter.
Et hvalkadaver har samlet flere isbjørner til et etegilde. Foto: Thor S. Larsen / Norsk Polarinstitutt
Videre er isbjørn en marin art, hvilket vil si at den stort sett lever på havet. Der jakter den for det meste etter sel på sjøisen.
Ringsel er favoritten
Det er flere selarter som avhenger av sjøis og som inngår i isbjørnens diett, men den aller viktigste føden er den vesle ringselen.
Den mye større storkobba er også viktig mat for isbjørn, ikke minst fordi en storkobbe gir like mye mat som ti ringseler. Men isbjørnen er ikke kresen i trange tider, og spiser det meste, som fugl, fugleegg, hvalkadavre, reinsdyr og planter.
En stor hannbjørn har fått tak i sitt favorittbytte, en ringsel. Foto: Ann Kristin Balto / Norsk Polarinstitutt
Ekstreme krefter
Isbjørnen er et stort rovdyr med ekstreme krefter. En hannbjørn (bamse) kan bli over to og en halv meter lang og veie godt over 500 kilo. Binnene (hunnbjørnene) er betydelig mindre (noen over to meter lange og ofte rundt et par hundre kilo).
I utseende skiller isbjørnen seg fra sin nære slektning brunbjørnen på flere vis, stort sett grunnet en bedre tilpasning til et liv som jeger i arktiske strøk. Den lyse (gulhvite) pelsen gir bra kamuflasje i snødekte områder. I tillegg gir lange dekkhår og korte tettvoksende ullhår ypperlig isolasjon mot kald luft. Et oftest tykt lag med fett under skinnet gir ypperlig isolasjon i vann, og gjør isbjørnen i stand til å svømme opp til flere dager i isfylte farvann.
Luktesansen til isbjørnen er eksepsjonell. På lang avstand får den ferten av ringsel på isen. Foto: Kim Holmén, Norsk Polarinstitutt
Luktesansen er eksepsjonell
Tennene til isbjørnen er skarpere enn hos andre bjørner. Klørne er korte og krokete, og egnet til å huke fast i byttedyr, i tillegg til å gi godt grep for å klatre på isen.
Synet til isbjørnen er forholdsvis bra. Den ser gult og blåfiolett lys bra, men grønt mindre bra. Hørselen er grei. Luktesansen er eksepsjonell hos isbjørn. På lang avstand kan isbjørnen lukte ringsel som ligger i en hule under en meter hardpakket snø. På den måten kan bjørnen søke gjennom ringselens yngleområder om våren på jakt etter ringselunger.
Spurtferd over isen
Isbjørnen er derimot ingen langdistanseløper. En isbjørn kan godt gå 4 km/t jevnt over lang tid (og vandre flere hundre km på få uker), men den overopphetes raskt om hastigheten er mye høyere.
Over korte distanser kan den nå veldig høy hastighet, og en avstand på 20–30 meter tilbakelegges på forbausende kort tid. Så ikke la den komme for nær!
Sylskarpe korte krokede klør sikrer at byttedyrene ikke slipper unna. Foto: Magnus Andersen / Norsk Polarinstitutt
Mange isbjørnunger dør i hiet
På Svalbard parer binner seg vanligvis første gang den våren de er fem år gamle. Fostrene utvikles først på høsten, og ungene er derfor veldig små (litt over en halvkilo) når de fødes i en snøhule midtvinters. Rundt starten av april veier de kanskje 10 kg, og i den tida er de klare til å forlate hula sammen med mor.
Isbjørnforsker Jon Aars samler inn hårprøver fra en isbjørnhule. Foto: Øystein Overrein / Norsk Polarinstitutt
Oftest får ei binne to unger, men mange har mistet den ene før de forlater hiet. Om ungene overlever, blir de med moren til de er to år og noen måneder, før de avvennes på våren og mor parer seg på nytt. Voksne isbjørn lever oftest til de er 15–20 år gamle, men kan også bli eldre. Binner som er godt over 20 år kan fortsatt få unger.
Noen isbjørner lever nesten hele livet på sjøisen. Andre isbjørn jakter på fastisen i lokale fjorder, og kan ha ganske små leveområder. Disse dyrene vil måtte gå på land om sommeren og vente til sjøisen fryser på før de igjen kan jakte ringsel. I mellomtiden vil en del jakte andre dyr, som fugl og reinsdyr på land, eller holde seg mye i ro for ikke å bruke for mye energi.
Isbjørnbinne med unge. Foto: Jon Aars / Norsk Polarinstitutt
